Jespertanker....

Ofte tar jeg meg i å tenke på hvordan livet hadde vært om Jesper hadde vært sammen med oss.
Noen ganger piner jeg meg selv litt ekstra, tenker på hvordan livet kunne ha vært med en frisk gutt.
Av og til får tankene fritt spillerom og jeg kan sitte med et smil om munnen mens jeg ser for meg en aktiv gutt som løper etter fotballen.

Det er klart det er lov å drømme, men dette er på mange måter selvpining.
Savnet blir på mange måter dobbelt. Man savner den gutten man ikke fikk. Nemlig den friske gutten, som man trodde man skulle få. Man sørger faktisk over det også, selv om det aldri har vært noen frisk gutt her som jeg kunne blitt kjent med.

Men knuste drømmer og knuste fremtidsplaner skal man ikke spøke med. Det føles ekte, og det har blitt en sorg jeg bærer i meg det også.
Også savner man den gutten man var så heldig å bli kjent med, nemlig slik som han var.
Verdens fineste som har lært meg så mye om livet og formet meg til den jeg er.
Selvfølgelig savner man han mest. Det er noe jeg kjenner, noe nært, og det som ligger så nært mitt hjerte kan av og til gi meg slike følelser at jeg føler jeg ikke får puste. Jeg savner Jesper veldig mye.

Det føles som en evighet siden han døde. Det er et annet liv vi lever nå.
Det er rart at han ikke er her, samtidig som jeg på mange måter ikke husker hvordan livet var mens han levde.
Det livet var jo så annerledes, vi levde i et vakuum, og nå er det over. Helt over.

Etter Jesper døde har jeg slitt ekstra med angst og vonde tanker. Det er nok naturlig at det blir slik.
Når man har kjent på kroppen hvordan det er å miste et barn, så vet man at man ikke kan takle å miste fler, og gjør alt man kan for å beskytte seg selv mot slike tanker, og verner om de man er så glad i.

Noe som gjør meg sint og skuffet er når jeg er åpen og forteller om mine følelser om angsten,
og enkelte sier at jeg ikke må gi Jesper skylden for at jeg er så redd.
Det gjør jeg jo overhodet ikke.
 Det er ikke Jesper sin skyld at jeg er engstelig for at det skal skje noe med mine andre vakre små, men det er en ganske naturlig sak at man blir ekstra skjelven etter man mister sitt barn.
Det er en utløsende årsak, det handler ikke om å gi noen skyld. Dere ser forskjellen?
Slike uttalelser gjør meg provosert. Og jeg føler meg så liten og såret når jeg hører om det.

Jeg har også skrevet før at jeg var sint på Jesper som døde, sint fordi han ble syk.
Jeg håper dere forstår at det ikke er Jesper jeg virkelig er sint på, men selve situasjonen.
Og jeg følte meg sint på han,så var det fordi jeg var så inderlig trist og lei meg, jeg ville ikke at han skulle dø, ville ikke at han skulle puste sin siste pust og forlate meg. Sint på livet, sint på døden.

Jeg kan kjenne den panikkfølelsen jeg hadde da han døde, når jeg tenker på de siste sekundene.
Når jeg virkelig skjønte, at nå går det mot slutten. Nå dør han tenkte jeg, nå dør han ropte jeg. 
Hvor jeg trygler om han ikke skal dø, om at han ikke må forlate meg.
At jeg blir sint om han faktisk dør, for hvordan skal jeg da klare livet uten han...
Jeg har aldri vært så redd og aldri følt meg så alene, som når jeg så kroppen hans forandre seg.
Når jeg så han dø. Og når hjertet sluttet å slå, når det var helt stille.
Helt stille. Aldri har jeg kjent på verre følelser.

Jeg var aldri sint på han. Aldri. Det handler ikke om det.
Håper dere skjønner det.
Mange nyanser i livet man ikke helt kan forklare.

 Jesper i mitt hjerte, alltid.

Føler dette ble så trist et innlegg, så må dele sangen Tilde sang for oss i dag.

"Det bor en baker i østre aker.
Han baker kringler og jødekaker (what?)
Han baker store, han baker små
Han baker noen med Mie på"

Takk for at dere orker å lese, det betyr mye for meg at dere gjør nettopp det.