Trassen.

Det merkes veldig tydelig nå, at den store sinte trassen er på vei inn her.

Tilde, hun har et enormt temperament, det er nesten så jeg ikke tror det selv, men hun kan bli så veldigveldig sint, og det er ikke så mye som skal til. Man må hele tiden gå på tå hev her i huset.

Jeg har faktisk bestemt at jeg skal spise pølser i bittesmå biter, og de skal være kalde. Også skal jeg se barne-tv.

Ellers...

I dag var hun egentlig ganske grei, sånn i starten. Vi hadde vært på en liten luftetur, og da vi kom inn skulle jeg ta av henne litt klær. Hun hadde helt andre planer i hodet sitt, det var selvfølgelig Tilde selv som skulle kle av seg.
Jeg lot jo henne prøve, men hun fikk jo ikke til å ta av jakken, da vottene var på enda.
Jeg foreslo at vi kanskje kunne ta av vottene. Fortsatt ikke en del av planen til Tilde. Faktisk så lite av hennes plan at hun la seg ned i gulvet og raste. Lenge.

Det varte så lenge, at jeg måtte begynne å kle av henne litt. Ute var det under 10 minus, så hun var ganske godt kledd for å si det sånn, så jeg tror hun begynte å bli rimelig varm der hun lå å hylte.

Det ble dessverre ikke noe særlig suksess av at jeg tok av henne litt klær. Da hadde hun ikke lyst til å hjelpe til selv heller, og begynte å springe frem og tilbake her i leiligheten mens hun raste.

Etter mye gråting så blir man tørst, og jeg begynte å bli litt stressa for hva naboene måtte tro om oss, så jeg spurte om hun ville ha drikke i håp om stillhet. Hun ville selvfølgelig ha juice. Jeg sa at hun kunne få vann, og da begynte vi rett på gråting vol. 2. Den versjonen varte i det uendelig. Så lenge at jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre, og ga etter for presset, og ga henne juice.

Tror dere hun ville ha juice da? Nei, det skulle hun da selvfølgelig ikke, og tar koppen og setter den på bordet mens hun kikker på meg som jeg har mishandlet henne og hyyyler.

Etter enda ei stund, da har hun funnet ut at hun vil ha juice allikevel, og drikker det som er i koppen. Hun sier "mere", og jeg er dønn sliten etter jobb, og tenker, greit, jeg orker bare ikke enda mer gråting. Og tar koppen og fyller i juice.

Det ble selvfølelig rett på vol. 3. Hysterisk gråting, rett og slett litt sånn rope-gråting.

Hun skulle jo såklart bære koppen selv, og holde den selv når jeg tømte juice i. At jeg ikke forsto den, da.

Så hun gråt i 1, 5 time før hun endelig begynte å bli seg selv.

Jeg håper at dette ikke er noe jeg må igjennom hver eneste dag. 

Hun er mye morsommere når hun hører etter ;-)

Sykedager

Tildesnupp er syk, og har vært det ei stund. Først omgangssyke, så forkjølelse, og nå halsbetennelse, ørebetennelse og litt tungspustet. Og feber som selvfølgelig aldri gir seg- typisk første barnehageåret.
Mammaen ble selvfølgelig smittet, og vi har vært hjemme i to dager. I morgen skal jeg tilbake på jobb, og kjærestemannen tar over pasienten her hjemme.

Man begår mange tabber når friskusjenta blir syk, i allefall jeg. For hun vil jo ikke spise.

Og da blir jeg bekymret. Når man har vært syk og hatt spisenekt i mer eller mindre tre uker, så begynner lokke-mammaen å komme frem.

Jeg lokker med godsaker. Og Tilde spiser. Og mammaen i huset puster lettet ut. Endelig noe i magen.

Det er da jeg ser at jeg begår en tabbe, for når hun kvikner til, så forlanger hun fortsatt is, rosiner og juice. Og hun nekter å spise og drikke andre ting. For hun vet at det finnes slike godsaker i huset.
Men da får hun jo ikke, det.
Hvordan få en 18 mnd gammel jente til å forstå at det er forskjell på sykegodt, og vanlige friske hverdager? Det er i etterkant jeg skjønner at det forstår hun jo ikke, enda.

Hun står foran kjøleskapet og sier "juice". "mamma, juice" mammaen sier "nei, ikke nå".

"pappa, juice?"...

Står foran kjøkkenskapet og maser etter rosiner. "mere mere mere".

Fryseren pekes daglig på, og hun sier is kanskje tyve ganger på rad, selv om vi sier "nei, nå er det tomt".

"tomt?" sier Tilde, og ser på oss på store bedende øyne.

"Ja, helt tomt" sier vi.

Prinsessen legger seg da foran fryseren og hyler. Vræler leeenge.

Ser på oss, og sier "tomt?".

"ja, fortsatt tomt" sier vi.

Mer vræling.

Og siden hun har halsbetennelse og ikke spiser noe, så har mammaen fyllt opp fryseren med is, igjen.

Død over lokkemammaen?

Jada, hun spiser når hun blir sulten nok. Jeg vet, jeg vet.

Jeg er bare ikke så tålmodig ;-)

Tilbake fra dvalen, og eviglangt innlegg.

Det ble en lang bloggpause. Jeg har rett og slett ikke åpnet dataen på over en uke. Ikke har jeg sjekket mail, ikke sett på noen blogger. Ingenting. Bare stillhet. Merkelig.

Trengte en pause. En lang pause. 9 dager er kanskje ikke så lenge, men for nett-avhengige meg er det en liten evighet. Og mye annet er også en liten evighet. Som dødsdagen til Jesper. Det er mye lengre siden enn 9 dager, men likefullt en liten evighet. Og det har vært i tankene mine siden pausen her.
Jeg bare orket ikke mer.

Jeg trengte å tenke, trengte å kjenne på tankene uten å dele de. Bare føle de, og kjenne de nær meg selv. Kun meg selv. Og kjenne at det var viktig. Å være meg selv, med tankene mine. Uten å dele.
Jeg utleverer meg så mye her på bloggen, og jeg tror ikke alltid det er like sunt.  Jeg føler på ingen måte at jeg angrer det jeg har skrevet, og har heller ikke tenkt å la vær å skrive ned tankene mine.

At jeg utlverer meg selv, det går kun utover meg, om jeg engang skulle angre, men det tror jeg ikke.
Jeg er meg selv, og jeg angrer ikke for det. Hvem andre skulle jeg vært? Jeg har ikke valgt meg selv, jeg bare er meg. Så godt jeg kan. Dette er meg, disse tankene er meg. Og jeg føler jeg har ingenting å skjule.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde alle tankene mine, men jeg kan ikke så mye for det. Jeg prøver stadig å endre de, men det er en liten djevel som sitter inni meg og bestemmer at det ikke går an. Ikke enda i allefall.

Jeg har derimot vært hos psykolog nå, en ny en, fortalt historien på nytt. Det ble selvfølgelig ikke tid til å fortelle alt. 45 min er alt for kort tid til det. Men det er en start. Og selv om første timen var som en knallhard treningsøkt for hodet mitt, så er det greit å ha begynt. Hos en proff. En proff på slike som meg. Slike som har opplevd det verste i livet, og trenger hjelp til å få resten av livet til å bli bra. Bedre om ikke annet.
For jeg får det ikke til selv. Og jeg er bare et menneske, som gjør så godt jeg kan, men jeg klarer det ikke alene. Alene med alle mine tanker, det blir for voldsomt. Selv om jeg deler det med mine nærmeste, dere her på bloggen, så blir det for fjernt. Jeg får ikke eksponert meg for det vanskelige, jeg trenger ordentlig hjelp.

Jeg jobber 100% og gjør virkelig så godt jeg kan i jobben min, jeg er ellers mamma og kjærestekone og venn og husmor, og de paranoide tankene mine forfølger meg stadig, så jeg trenger tid. Tid til å minnes, ære Jesper. Savne han. Kjenne på savnet lengre. Jeg kan ikke sette meg ned å gråte og savne han lengre, jeg føler jeg ikke har tid. Jeg kan selvfølgelig ikke gjøre sånn på jobben min, det sier seg selv. Jeg vil heller ikke gjøre det foran Tilde. Hun fortjener ikke det. Hun er lita og skjønner det ikke.
Jeg vil ikke sitte hver kveld å være lei meg når jeg er sammen med kjærestemannen heller.
Så jeg tar meg sammen, og skyver tankene foran meg. Og da må det komme en smell snart.
Og jeg sitter egentlig bare å venter på den. Jeg håper jeg klarer å jobbe meg gjennom dette uten å møte en slik total smell. Det er i allefall målet.

Men ikke tro at jeg ikke savner han, ikke tenker på han, ikke tar meg tid til å kjenne på følelsene jeg har for han. De er der hele tiden. Jeg ser han for meg i alle rare situasjoner. Han er med meg, uten tvil. Hele tiden. Hver time, hvert minutt, hvert sekund. Han er der, i hjertet, i tankene, med meg.
Jeg kan bare ikke være Gøril og kjenne ekstra på det, for da er jeg redd det vil tippe over. Jeg har ikke tid, jeg tør ikke. Hva vil skje da?

Hva har jeg da gjort i det siste? Jeg har sovet mye. Tilde har begynt med å stå opp før 5, så jeg holder på å bli zombie. Hun har også blitt spisenekter, og det er slitsomt. Men hva kan man gjøre, jeg tvinger aldri i henne mat, så håper bare det er en litt kjedelig periode hun er nå. Jeg vil vel alltid være bekymret, for ett eller annet. Lenge leve bekymringsgenet. Ellers er hun som vanlig mitt hjerteplaster og nydelig og rar og morsom og sint og vakker. Hun er blid og lykkelig, og frustret og tvinner meg rundt hver eneste finger.

Ellers har jeg fått skikkelig dilla, og da mener jeg skikkelig dilla, på en sang av Johnossi. Har alltid likt dette bandet, det gir meg en følelse av å like livet, nyte det. Jeg synes de er fantastiske. Har du hørt de?

Jeg hører på en sang konstant om dagen. Og jeg har hatt cden deres lenge (den siste altså), flere uker, men allikevel, så klarer jeg ikke høre på annet enn en sang.  Totalt forelsket.  No last call heter den. Og er nydelig.
Jeg blir tankefull, og det var den sangen som ledet til et nytt blogginnlegg. Jeg måtte bare dele, jeg følte på trangen til å skrive. Jeg satt å så på et bilde av Jesper, så satte jeg på sangen, og vips så hadde jeg dataen i fanget igjen. Totalt uplanlagt, men veldig ærlig.

Hva annet jeg har gjort, foruten å sove, og tenke, og være mamma og jobbe? Jeg har sett tv. Masse tv. Dexter og House. Og det koser jeg meg med. Jeg har vært skikkelig tv-slave på kveldene nå.
Jeg har kost meg ekstra med Tilde og kjærestemannen min, og jeg har hørt veldig mye på Johnossi.
Jeg har følt meg lykkelig, jeg har følt meg redd, jeg har vært bekymret, jeg har følt meg glad, jeg har vært sint, frustrert, jeg har vært sliten, trett, blid. Følt på så masse. Masse tristhet, masse savn. Men også mye fine ting.

 Men jeg har aldri følt meg trygg, og det er det jeg ønsker å oppnå nå. Føle meg trygg.
Føle at livet ikke byr på bare katastrofer, men også trygghet.  Livet skal vel føles trygt? Er ikke du trygg?

Jeg føler at det  miste Jesper, har bare gitt meg kaos i hodet. Noe som er naturlig også. Men alt for mye kaos er ikke naturlig.
Men jeg vil så gjerne kjenne på annet enn katastrofetanker.

Og det fører meg her i dag, ikke med et eneste svar, ikke med en mindre katastrofetanke.
Men med vakker sang i øret, og tanker i hodet.
Og et nytt blogginnlegg.

Jeg er i allefal tilbake til blogglandia. Om noen har savnet meg tror jeg ikke, men jeg har savnet å dele.

Ull er gull

Nå har vinteren kommet til trondheim. Skikkelig også.

Snø, masse snø. Egentlig alt for mye.

Kaldt, mange minus. Altfor kaldt.

Ulltøy er for lengst pakket frem, og Tilde har brukt ullklær leenge

.Faktisk siden september. Alle de fine bomullsklærne ligger pent brettet sammen i skuffen, og jeg ser at det er mange klær som aldri vil brukt, hun vil nok vokse ut av det meste.

 Her er det ull som gjelder. Fra innerst til ytterst. Er du også fan av ull?

Tilde er en frossenpinn, selv om hun er apekatt, og henger over alt og sitter sjelden i ro.

Om hun bruker noe annet enn ullklær blir hun veldig kald.
Ull er gull. Så jeg er alltid på jakt etter kule, annerledes ullklær, siden man faktisk bruker det store deler av året her i trondheim, og jeg er jo litt over gjennomsnitt opptatt av klær, særlig Tildusklær.

Det finnes veldig mye ulltøy, og jeg har mine favoritter, helt klart. Hva er dine favoritter?

Men aller best er allikevel hjemmestrikket ulltøy. Denne tykke lilla ullgenseren har blitt en favoritt.

Har du funnet noen ullskatter i det siste, så del de gjerne :)

Konserten i helgen var forresten magisk. Jeg storkoste meg, og synes kvelden gikk utrolig fort.
 Johnossi er fortsatt store favoritter i musikkverdenen.

Jeg la meg alt for sent, og Tilde våknet ALT for tidlig (04.45), så søndagen vil jeg helst ikke snakke så mye om ;-)

Tross alt.

Helgen nærmer seg med stormskritt. Jeg kjenner det kribler i hele magen. Gleder meg så innmari.

Uken her har stått litt fast, ikke kommet seg videre. Jeg våknet på onsdag for å tro det var lørdag, for så å kjenne på at det var torsdag, og deretter forstå at det ikke var mer enn onsdag. Skuffelsen var et faktum.

Og da føltes uken litt ekstra lang.

Men nå er det i allefall torsdag, fredagen på jobb pleier å gå rimelig kjapt, så er det HELG. Endelig.

Og i helga skal jeg på konsert med yndlingsbandet mitt. Jeg har ikke vært på konsert på evigheter.

Siste gang var jeg 5 uker på vei med lille Tildusen min, og det er jo en stund siden kan man si.

Da var også dette nydelige bandet fra Sverige jeg hørte på, Johnossi lyder deres navn.

Er det rart jeg gleder meg litt ekstra til helg?

Foruten forventninger til både dansing, øl og latter i helgen, så gleder jeg meg hver dag over hvor heldig jeg var som fikk Tilde. Jeg kjenner på det veldig ofte, og blir varm i hjertet mitt. Akkurat henne. Akkurat hun jeg ventet på. Perfekt. På alle måter. Er det rart jeg gleder meg til helg, når jeg får mer tid med hjerteplasteret?

Jeg kjenner også på mye annet i dag. På sorg og fortvilelse, et gammelt liv og død.

Store kontraster. Svart og hvitt. Latter og gråt. Sorg og glede.

Av og til får jeg både sorg og glede til å samarbeide ganske godt. Jeg klarer å kjenne på sorgen som en slags følgesvenn. Den er der, jeg vil ikke ha den der, men jeg trenger den også. Den er viktig, og minner meg på alt som var godt med Jesper, savnet, følelser og et annet liv.

Men jeg klarer å glede meg, og kjenne meg heldig. Tross alt.

Hver gang jeg går hjem fra jobb grubler jeg, tenker jeg på Jesper.

Tenker på fortid, nåtid og fremtid. Mange følelser.

Og ofte orker jeg ikke tenke på alt, føler jeg blir sprø, og har ikke rom til alle tankene.

Tar opp telefonen, ringer til mine bestevenner, og får lov å kjenne på at jeg lever igjen.

Og savnet føles ikke så altoppslukende.

Å være alene, selv på veien til jobb, føles vanskelig.

Å være alene med tankene føles vondt. Jeg kan ikke være alene enda, det trenger jeg mer tid til.

Jeg trenger å dele, trenger avveksling, trøst, og håp. Men aldri alene.

Og heldigvis ligger vakre lille morsomme jenten min i sengen sin, sover sin søteste drøm og jeg gleder meg til hun våkner i morgen. Slik at jeg kan tulle med henne, høre henne le, høre alle de rare ordene. Alle meningene. Se henne både morgengretten, kosete og smilende på en gang. Håpefull og forventningsfull.
Gjensynsgleden er den største gleden.

Og hun minner meg på at jeg aldri blir alene. Jeg har henne, jeg har kjærestemannen. Jeg har familie, jeg har venner. Jeg har ikke ensomhet, selv om tankene ofte sier så.

Jeg har mye å være takknemlig for. Tross alt.

Kjenne at jeg gleder meg til helg.

Kjenne at jeg er glad jeg lever, er frisk og har det godt.

Tross alt.

Men savnet etter Jesper, vil alltid være der. Alltid.

De rare ordene.

Tilde har mange ord nå, og har blitt veldig flink til å snakke.

Hun prater hele tiden, og gjentar ofte det vi sier.

Det er ikke bestandig det ligner, og noen ord høres veldig ulikt det vi sier.

Men ufattelig morsomt er det. Og jeg må bare le av tolkningene hennes.

Appelsin, ja det er hatte. Logisk?

Og jeg har vært litt frustrert (men ikke så mye som hovedpersonen selv kan jeg tenke meg) når hun står og roper at hun vil ha hatte, hatte, hatte. og jeg ikke har skjønt hva det er hun mener.

Jeg har vært innom tanken på hatt, såklart, men da ser hun på meg og blir sint, og sier "neineinei".

Jeg må innrømme at jeg aldri var innpå tanken appelsin. Ikke før hun så en appelsin i kjøleskapet en dag, og sier tydelig "dæj e hatte". (der er appelsin)

latterkrampe

"Tilde, kan du si banan?" sier jeg. Ja, det kan kan hun, "mane". sier hun stolt.

Ja, mane må jo være banan. Helt logisk det også.

Hun kan si tante og beste helt tydelig og klart, og da jeg spurte om hun kunne si Bente (noe jeg syntes lignet litt på de andre ordene), så ser hun på meg og sier "Timmy".

Og det gjentar hun selvfølgelig hver gang jeg spør henne om hun kan si Bente.

Da må det bare bli Timmy, da.

Eple er forresten hatt. Noe som ligner litt på appelsin i grunn, altså hatte. Eple og appelsin derimot, ligner jo ikke så veldig. Jo, begge er jo en rund frukt, men allikevel. Ordene er jo helt forskjellig. Hatt og hatte derimot, ganske likt. Henger du med?

De fleste ord hun sier forstår jeg, og hun er veldig flink til å prate, i allefall i mine ører.

(og jeg er såklart helt objektiv)

Men det er noen ord altså, jeg ikke skjønner helt hvordan de blir som de blir.

Da jeg var liten kalte jeg forresten øyebryn for perm. Også helt logisk selvfølgelig.

Hva med deg, sa du noe rart når du var liten, eller sier barnet ditt noe som ikke er helt forståelig for deg, men veldig klart for barnet hva er?

Om pappasavn og inkonsekvent adferd hos mor.

Jeg har vært hjemme med Tilde alene et par dager, da kjærestemannen har vært på konferanse i Oslo.

Det har vært ganske hektisk å dagene til å gå, og rett og slett umulig å kombinere med jobb, og levering og henting i barnehage. Men med litt hjelp fra min mamma gjorde at det gikk så det suste :)

Jeg er sjeleglad vi er to, jeg. Det er vel noe man kan bli vant til kanskje, men jeg er glad jeg ikke er vant til å jobbe 100%, og være mamma 100% og husmor 100%, helt alene.

 Nå er det godt å få tilbake kjærestemannen, og jeg er sikker på at tullerampesnusken min gleder seg stort til å se han i morgentidlig.

I dag har hun lett etter han i alle rom, og mammahjertet får vondt av å se henne gå der å lete, mens hun sier "pappa?" hver gang hun går i ett nytt rom. Hun fikk høre stemmen hans på telefon, og syntes det var fryktelig rart tror jeg.

Og hver gang det har ringt på døra her, så har hun løpt så fort de små bena kan bære henne, ut i gangen, stilt seg ved døren og ropt "pappa pappa pappa", og vært så forventningsfull.

Og blitt så skuffet.

Jeg er så glad hun er så pappajente også, og viser slike tegn på savn etter han. Hun har verdens beste pappa nemlig, så jeg skjønner godt at det er vanskelig at hun plutselig ikke skal se han på ei stund.

Hun så han jo på søndag, så det er ikke akkurat lenge siden hun så han, da. For henne kan det jo føles som en liten evighet

Men vi har kost oss vi, og hatt fine dager med tull og fjas. Og Tilde er jo sjefen, så her blir det både tv-titting rett som det er, og en liten is etter middag har det også blitt.

Ikke mye vondt i viljen her i huset.

 Jeg tenker at jeg kan jo ikke være pedagog både på jobb og hjemme ;-)

Det er veldig stor forskjell på egne og andres barn merker jeg, og jeg vet jeg gjør så mye feil her hjemme, ser det så godt, men jeg klarer ikke la vær. Et mammahjerte blir noe annet. Det tåler ikke like mye. Det gir etter. Det gir etter enda en gang. Og enda en gang. Og det bobler over av lykke, stolthet og er intenst, aldri av, aldri en pause, konstant.

Jeg elsker jobben min, og er så glad i andre barn, men jeg blir nok veldig annerledes med mitt eget barn.

Jeg tåler mye av de barna på jobb. Er konsekvent, er tålmodig, er sterk, tror jeg.

Men med Tilde.. Helt motsatt.

Sånn er det nok for flere tenker jeg (les: håper jeg)

Bildene er fra i dag, da sauen (eller lammet er kanskje mer riktig) Timmy var på TV. Hun blir så ivrig når det begynner. Og sier klart og tydelig TIMMY ti ganger på rad, og hopper rundt som en liten tulling, før hun setter seg i sofaen og følger med.

Spent, aktiv, tålmodig, leken. Alt på en gang.

Min stolthet. Tv-slaven og storsjefen, Tildus-rampus.

Pssst: hun holder på å få en tann til. Hurra. Jeg tror jeg dåner av lykke. Tenk å bli så glad for tannfrembrudd, da.

Snart 18 mnd, og snart 5 tenner. Håper de kommer som perler på en snor nå, det er på høy tid altså.