Snart er januar over...

Og det er jeg veldig glad for.
Ser frem mot å komme nærmere våren, dag for dag nå. Våren er den aller beste årstiden.
Selv om det nok er lenge til våren melder sin ankomst her i trøndelag, så er det alltid lov å glede seg.

Uansett, januar har vært, og vil nok sikkert alltid være, en tøff måned.
Jeg tror at selv om februar også vil være en mørk og trist måned, så vil den bringe mye mer glede enn januar gjorde.
Vi begravde jo vår eneste lille gutt i februar, så februar er på ingen måte en fin måned for oss det heller.
Men selve døden var mye verre enn begravelsen. Mye verre.

Ellers vil jeg takke for alle de fine kommentarer i innlegget under. Det varmet og var så godt å lese.
Har lest alle ord mange ganger, og er så rørt over at Jesper har rørt mange kjente og ukjente. Tusen takk.
Det vitner om at det er mange store gode hjerter der ute, og det gleder meg sånn.

Tusen takk for koselige mail også. Har dessverre ikke orket å svart på noen enda, men dere skal vite at jeg satte stor pris på de.

Stua vår er full av blomster, mange gode venner som husket og ville være med å minne.
Det er godt å se. Stua er full av liv, blomsterlig liv.
Jeg er så glad i mine omtenksomme venner med hjerter av gull.

Har også innboksen på telefonen full av gode tanker og fine ord, tusen takk alle sammen.
Jeg har ikke svart dere alle, men jeg er rørt over at dere husker og aldri vil glemme fineste Jesper.
Slike ord betyr mer enn noen kunne ane.

Selve dagen, den dagen jeg gruet meg sånn for, det ble ikke slik jeg hadde trodd. Og det er jeg jo sjeleglad for. Det var nok besøk av en av verdens fineste venninne og hennes barn som ga oss en skikkelig pause fra alt som heter sorg og vonde tanker. De kom med smil om munnen, boller og is, og spredte bare lykke og glede. Heldig er vi som har så fine venner. Det er også hjertemedisin.

Resten av helga var vi hos foreldrene mine. Tilde fikk endelig lov til å se på hestene igjen, og det var fullkommen lykke for henne. Håper hun snart friskner helt til, så barnehagen også blir et fint sted å være. Det er kjedelig å være hjemme sammen med mammaen sin, men er man syk, så er det ingen annen regel dessverre.
Satser på at barnehagen blir første stopp i morgen :)

Tusen takk til alle som har stemt på meg hos foreldremanualens blogg-award.
Tenk at jeg skulle vinne, det hadde jeg virkelig aldri trodd.
Jeg ble selvfølgelig veldig veldig glad, så tusen takk.

Nå skal jeg og Tilde se på Karius og Baktus, ny favoritt her i huset.

Vi blogges (med bilder) neste gang.

Dagen før den grusomme dagen.

Dagen før Jesper døde. Den er i dag.
Ett år siden. 28. januar 2010.
Hjertet stoppet.
Lille vakre gutten min sovnet stille inn, og våknet aldri igjen.
Så mange følelser, et hav av de. Kaos. Kan ikke beskrives.
Vil ikke gråte, klarer ikke la vær.
Kan ikke leve med sorgen, kan ikke leve uten.
Rett og slett bare kaos.

Snill nabo kom innom med nybakte og deilige sjokolademuffins. Visste om morgendagen, tenkte på oss.
Tilde, som er syk om dagen, elsket de også, og det var det eneste vi fikk i henne i dag.
De var helt fantastiske, så ikke så rart hun la sin elsk på de.
Hjertet mitt blir rørt over slike handlinger. Det oser av omtanke og nestekjærlighet.
Disse menneskene er så gode, og jeg gleder meg til å takke dere med en stor klem.
Tusen takk, det varmet mer enn dere aner.

Nydelig kort fra en venn langt unna dumpet i postkassen for et par dager siden, ord som varmer.
Handlinger fylt av omsorg.
Jeg takker deg kjære Hilde. Jeg ble glad, og veldig rørt.

Ellers har dagen vært vond. Ingen av oss er i noe humør, alle har hodene fulle av tanker.
Jespertanker, andre tanker? Hvem vet hva som foregår i hodene? Stemningen er i allefall deretter. Laber.
Skulle ha ryddet, skulle ha vasket. Skulle ha gjort så uendelig mye.
Orker ikke.
Energiløs.

Jeg tenker sånn på dagen i fjor. Denne dagen levde gutten min. Denne dagen pustet han, men vi visste.
Han var så syk. Mammahjertet visste, for aller første gang, at hun nå skulle miste han, den kjæreste gutten sin. Jeg husker den dagen så godt. Hva alle sa, hvem som var innom, til og med hva jeg spiste.
Jeg visste også at tiden var inne, men jeg var ikke klar for det i det hele tatt. Kan man noen gang bli klar for slike ting?
Trodde jeg skulle føle lettelse, lettelse over å se at smerten forsvant ut av kroppen hans.
Lettelsen kom aldri, og selv om jeg vet at det var for det beste, så føles det som det verste.
Det er det verste.
Aller verste.

Men så finner jeg ingen ord, ingen ord for å beskrive hvordan det er inni meg.
Det er så mye sorg og sinne, frustrasjon og fortvilelse. Leter etter ord for å beskrive jævelskapen. Jeg finner de ikke. Leter, falmer i blinde. Albuer meg fremover. Ingenting.
Hva tenker jeg, hva føler jeg, hvordan har jeg det? Egentlig?

Er jeg redd, redd for lillejenta mi, som måtte få RS-virus akkurat nå? Eller er jeg redd for alt nå?
Ett år siden Jesper døde av akkurat det samme viruset, så får hun det, for andre år på rad.
Hun hadde det jo i fjor også, på samme tid. Det er jo ikke farlig for henne. Jeg vet jo det, innerst inne.
Skal det være sånn? Redsel for RS hver januar.
RS-viruset som skal være ukomplisert, og det er det for Tilde, men RS tok fra meg gutten min.
Så for meg er det selve roten til alt vondt. Og jeg får panikk og våker over min lille jente som slett ikke er i form. Heldigvis er hun mye bedre, og jeg tror jeg føler meg roligere enn for et par dager siden.
Allikevel, rolig i et hode fullt av kaos. Så alt er jo relativt.

Men hvordan er det egentlig, å være Gøril, ett år etter å ha mistet sin sønn?
Jeg vet ikke.
Ikke noe godt i allefall.
Men jeg vet at livet hadde ikke vært så godt med Jesper i det heller, for han hadde vært syk og plaget og full av vonde ting i kroppen. Det hadde vært utmattende, det hadde vært tåredryppende. Jeg prøver å tenke på det også, for det var jo det som var livet vårt før.
Men når man savner, så ser man ikke det.
Man ser bare det man vil se, og der er ingen syke, der finnes ingen plager, ingen tårer, ingen smerte.
Og jeg vil jo bare holde han for alt i verden. Snusekose. Lenge.

Jeg savner han, jeg. Savner han så veldig.
Har tenkt så mye på han denne måneden.
Ventet på den, gleder meg til den er over, til vi har kommet over alle fæle merkedager, så jeg kan se fremover igjen.

Jeg tenker mye på hvordan han ville sett ut nå, ett år eldre.
Han ville nok fortsatt vært den fineste av de alle, med de tindrende øynene og det smittende smilet når det kom frem.
Han ville nok fortsatt vært den mykeste myke, lukte slik som bare Jesper kunne, og rørt  mange hjerter.

Jeg har så mye på hjertet, men jeg finner som sagt ikke ordene som beskriver det som ligger der.
Jeg kan nok heller ikke sitte og skrive side opp og side ned om sorgen, den altoppslukende sorgen..
Jeg får prøve å se fremover, tenke på fremtiden, med Jesper i hjertet.

I morgen får vi hyggelig besøk, så det ser jeg frem mot.
Jeg håper at å grue seg til selve dagen er det aller vondeste.

Jeg vil bli veldig glad for alle som vil tenne lys for Jesper i morgen. Være med å minne han, selv på en slik vond dag. Ett år har gått.
Huske han, tenke på han og ha han litt i hjertene deres også, vil dere det?

Jeg kommer til å ta bloggfri til over helgen, så vi skrives på mandag.
God helg :)

Alt jeg vil

Alt jeg vil er å ha en varm og god liten skatt liggende i fanget mitt.

Alt jeg vil er å kjenne huden hans mot min, kinn mot kinn.

Alt jeg vil er å stryke han over håret, hviske vakre ord i øret hans.

Alt jeg vil er å se han igjen.

Alt jeg vil er å høre de gode lydene hans igjen.

Alt jeg vil er at han skal leve.

Alt jeg vil er å skape nye minner.

Alt jeg får er å tenke på han, og kjenne tårene renne nedover mine kinn.

Alt jeg får er å savne han, og vite at jeg aldri mer får se han.

Alt jeg får er å sørge over han, ha det vondt i hjertet mitt.

Alt jeg får er en liten grav med hans navn på.

Alt jeg får er gamle minner.

Alt jeg vil er ingenting jeg får.

Lykke for meg.

Hva er egentlig lykke? Jeg sitter å tenker litt på hva som gjør at livet mitt også er bra.
Jeg har jo så mye å være takknemlig for, selv om jeg har opplevd det jeg har gjort.
Lykke har derimot blitt annerledes enn for noen år tilbake. Jeg er ikke så naiv lengre.

Før var ikke lykke å få sove lenge en søndagsmorgen, det tok jeg som en selvfølge.
Før var ikke lykke å møte venninner over en god lunsj, det var også noe jeg tok for gitt at vi kunne gjøre.
Spise lunsj, ha med barnevogn, dra på shopping. Det var vel det jeg så for meg at jeg kunne gjøre i permisjonen min med Jesper. Det tok jeg som en selvfølge, jeg var veldig naiv når jeg tenker meg om.
Jeg fant heller ingen lykkefølelse i å se at friske barn utviklet seg, jeg tenkte at det var jo slik det skulle være, og jeg følte derfor ingen lykke av å se nettopp det fenomenet.
Utrolig naivt? Jeg blir flau når jeg tenker på det.
Å ha fritid, gjøre som man selv har lyst til, det ga meg ingenting. Det var vel en selvfølge det også, at man skulle ha fritid, selv om man har famile?

Jeg tok det faktisk som en selvfølge at vi skulle få barn også, det er nesten så jeg er glad for å kjenne på kroppen at det ikke var så lett, det. At vi måtte ha hjelp, og at det er ingen skam i det.
Prøverør var lykke for oss, de ga oss de fineste barna, og oppfylte våre drømmer om å bli foreldre.

Jeg er glad ting endrer seg når det gjelder hva som er lykke for oss, hva som egentlig betyr noe.

Jeg føler en dyp og intens lykke når Tilde, som er frisk som bare det, utvikler seg som hun skal. Bare det å se at hun er frisk og som barn flest, det gir meg en glede jeg ikke kan beskrive. Jeg bobler over av lykke, og synes hun er den flinkeste i hele verden.

Jeg får masse overskudd, og er takknemlig for å få sove lenge om morgenen. Føler meg heldig som kan gjøre det av og til.

Jeg finner glede på mange flere måter nå enn før, derfor kan jeg ofte føle meg ekstra heldig, som kan kjenne at jeg er lykkelig over ting som andre ikke engang tenker på.
Livet blir nemlig annerledes når man får et barn med ekstra utfordringer. Livet blir snudd opp ned, og man må starte på nytt. Tenke på nytt, bli en nytt menneske. Man lærer å leve på nytt.
De blanke arkene blir stadig fullere og tettpakket av det nye livet, og det som virkelig betyr noe.
God helse.
Tenk så heldig jeg er som er frisk. Jeg har ingen sykdommer, jeg har ingen langvarige plager. Når jeg blir syk, så går det over. For en lettelse. Det går over.
Jeg klager over omgangssyken, men gjør det i grunn litt med et smil. For det går over. Jeg blir frisk igjen.
Å få lov til å være frisk, oppleve verden, gjøre ting som man ikke tenker over, det er gull verdt.
Det er det som betyr noe. Det er det som gir meg lykke.
At kjærestemannen og Tilde er friske, det gjør at livet vårt er normalt. For meg. Vi er heldige.

Et A4-liv var ikke det jeg ønsket meg mest da jeg fikk barn.
Da Jesper kom, var det så mye vi skulle gjøre. Så mye spennende og nytt, og jeg tok det jo som en selvfølge at han var frisk. Jeg hadde jo vært nazi i hele svangerskapet med kosthold og alt, så ingenting kunne jo galt.
Men så gikk alt galt, og det eneste jeg ønsket meg, det var å få leve et A4-liv. Være som alle andre.
Visste de hvor heldige de var?
Jeg ønsket bare å være som de aller fleste, ha normale bekymringer, ha god helse, jobbe og tjene penger, ha fritid, gå på butikken. Ikke skille meg ut. Bare forsvinne i mengden. Usynlig.
Det må jo være den ultimate lykkefølelsen.

Kjærlighet er lykke. Å få lov å gi, å ta i mot.

Jeg kunne ikke satt pris på dette A4-livet vi lever i nå, hadde det ikke vært for Jesper.

Jeg hadde nok tatt det som en selvfølge, og jeg hadde nok klaget over hvor hektisk det var, mye mer enn jeg gjør nå.

Han ga meg nøkkelen til å verdsette det aller viktigste i livet. Det å få lov å leve.

Det er det som er lykke, for meg.
Selve livet.

Han lærte meg å sette pris på det man har, ikke det man tror man ønsker seg.

Jeg ønsker meg så klart et hus, med egen hage og masse penger jeg også, men det betyr i grunn ingenting, gjør det?

sykdom

Jeg har kommet meg opp av kjelleren igjen, vært ned en tur, opp igjen, tuslet ned, og løpt opp. Mange ganger.
Sånn går vel dagene.
Grunnen for at jeg ikke har skrevet noe har ikke vært at kjellertrappa har hatt vanskelige skritt for meg å ta, de kunne jeg godt å ha skrevet om. Er vel ganske sikker på at de fleste begynner å bli lei mine depresive innlegg, så av og til er jeg flink å holder det inni meg.
De fleste gangene deler jeg, fordi det gir meg så mye tilbake, men samtidig så må jeg prøve å ikke utlvere meg hver dag, hele tiden. Selv om tankene mine på langt nær er hemmelige, de er stort sett de samme.

Men grunnen for manglende innlegg er at vi har vært så heldige å fått besøk av omgangssyken.
 Vi fikk egentlig besøk av den sist helg, da var det kun lillesnuppa som fikk det ærefulle besøket av herr spy.
Og jeg priset meg dypt lykkelig for at jeg ikke ble smittet, da.

Men så kom mannen hjem fra jobb for et par dager siden. Han var grå i ansiktet, og gikk med bøyd rygg. Han sa noe om at han følte seg uggen, før han sprang mot badet. Skaden var skjedd, og brølene jeg hørte fra badet kunne ikke misforståes. Her var herr spy på besøk, igjen.

Jeg fikk fullstendig panikk, ikke for at han var syk, men tanken på å få dette svineriet selv. Jeg er jo mest redd for meg selv må vite, her var det ingen snill og omsorgsfull konemor som passet på sin syke mann, nei. Han fikk klare seg selv.
Med streng beskjed om å sprite håndtak på dører, seg selv selvfølgelig, og alt han hadde tatt i, og ikke puste på meg (ikke se på meg heller), trodde jeg det skulle gå bra.
Jeg sov på et annet rom den natten, og følte meg tryggere på at sykdommen ikke ville finne meg.
Jeg ble helt nazi på spritingen, og tenkte at det kunne ikke være rettferdig om omgangssyken kom min vei nå, jeg hadde jo spritet alt, og alle. Sykdommen måtte jo dø.

Så feil kan man da ta. Fredag kom og hilste fint til  meg med spying og kvalme og alt det innebærer når herr spy kommer på besøk. Herlig. Jeg var i grunn ikke helt klar for dette.
I dag har jeg vært sengeliggende hele dagen. Enten i sengen, eller på sofaen. Tør nesten ikke røre meg, for det fører jo til at kroppen kommer til å miste samarbeidet helt med tankene mine "ikke spy, ikke spy".
Så lenge tankene bestemmer, føler jeg at jeg har overtaket og dermed ikke kaster opp. Men tankene taper ofte mot kroppen, dessverre.
Jeg prøver så godt jeg kan å ligge urørlig, ikke spise og ikke drikke, ikke snakke og ikke puste.

Tilde derimot, respekterer dette fint lite. Hun hopper på meg, tramper på meg, drar meg i håret. Roper at jeg må stå opp. Kommer med alskens mat jeg skal spise, og sier "mamma, kaste opp" og deretter "så så", mens hun slår meg på magen. Jeg tror hun tenker at hun stryker og er snill. Det føles bare ikke helt sånn.

Omgangssyke er noe svineri, og jeg håper at dere andre holder dere friske. Nå som Tilde sover, skal jeg i allefall fortsette planen om å ligge helt urørlig og konsentrere meg om å ikke spy, bare puste rooooolig.

God bedring til meg selv, og alle andre som har herr spy på besøk.

også bar det en liten tur i kjelleren igjen.

Huff, jeg var egentlig i ganske godt humør, helt til nå.
Begynte å lese på gamle innlegg jeg selv skrev, etter at Jesper døde.
Begynte å kjenne på alle følelser, alt jeg savnet. Alt jeg savner.
Tungt å lese, hadde egentlig bestemt meg for å la være. Jeg visste det var en dum ide da jeg begynte, men så klarte jeg ikke slutte.

Glem meg ei skrev jeg for en stund siden, og i dag begynte jeg å lese akkurat det innlegget.
Har såklart aldri vært i nærheten av å glemme, men når jeg kom meg gjennom det som stod, så var det tøft. Jeg kunne kjenne på hvor jeg savnet han, savner han. Det ble mye sterkere, savnet.

Jeg glemmer deg aldri Jesper, ingen erstatter deg. På ingen måte. Du er unik. Det fantes bare en av deg.
Vi tenner lys for deg, kjøper friske roser som står på kommoden din, vi tenker på deg, minnes deg.
Vi skal alltid feire bursdagen din, alltid med glede, for den dagen du ble født er en av de fineste.
Vi ser på bilder av deg og Tilde kysser bilder av deg og sier "kjæresten t Jepper æ".

Hun vet ikke hvem du er, hvem du var. Hun husker deg ikke. Men hun har heldigvis møtt deg, klemt deg, kysset deg og vært nær deg. Vi har mange bilder av dere, sammen. Søkenparet. Vakre er dere.
Vi skal la henne bli kjent med deg, slik du var, slik du var på de gode dagene.
Hun skal sitte igjen som den stolteste lillesøstera, og kjenne at hjertet hennes har en stor plass til storebroren sin. Hjertet hennes har plass til så mye kjærlighet, hun er så god lillesøsteren din. Du får nok hedersplassen hos henne.
Hun skal få slippe å kjenne på savnet og sorgen en mamma og pappa føler for deg, hun skal få kjenne på gleden og stoltheten,  hun skal få kjenne på takknemligheten, og hjelpe til slik at graven din alltid er fin.
Vi skal ordne den fin sammen, hele familien. Det skal være litt mamma, litt pappa og litt Tilde der, alltid.
Og selvfølgelig mest Jesper, men vi er jo en familie, vi er jo sammen, sant, vennen?
Vi skal alltid være her for hverandre, støtte og trøste.

Jeg savner deg sånn, så inderlig inderlig.
Den myke huden, håret som kjentes som silke, de blå øynene dine, de vakre hvinene dine, varmen din, jeg savner å ha deg nær meg. Fineste Jesper, du var den vakreste gutten i hele verden.

Det går raskt å komme seg til kjelleren og bli trist, jeg har heldigvis planer resten av dagen, slik at jeg skal komme meg opp igjen.

Noen netter...

                                                             Tilde, min lille morgenfugl.

Som våkner lenge før hanen galer og ligger å synger så fint i sengen sammen med mammaen og pappaen sin.

"So-ro-tippåtå. Halen og hodet. Og reven."

"lægg dæ å såvva" sier hun til seg selv, men det gjør hun ikke. Hun bare sier det, igjen og igjen.

Også synger vi litt igjen, gjerne en ny sang. Og når jeg sier vi, så mener jeg Tilde. "og to par sømpa til bittelille bor". Hysj tenker jeg, og sier det også.

Klokken er kanskje 4.

"Stå opp" sier hun.

Nei, det er midt på natta sier vi. Du må sove.

Lalalalalala sier Tilde og sier at det lukter bæsj.

Mammaen lukter ingenting, og spør Tilde om hun har bæsja.

Ja, sier Tilde, hæj e bæsjen sier hun og peker på bleien sin.

Mamman ser, ingen bæsj.

Mammaen føler seg lurt. Tilde ler rått.

Legg deg å sove, sier pappaen med litt streng stemme.

"Tilde e kjæresten t pappa", sier Tilde og kaster seg rundt halsen hans.

Godt forsøk sier pappaen, men det er fortsatt midt på natta.

Tørst sier hun nå, etterfulgt at mat. "mat, mat, mat, mat" "bøskiv me makell"

Nei, ikke nå sier vi. Gjesper.

Klokken er snart blitt 5.

Tilde synger videre. Og klemmer mammaen og pappaen sin.

"Fint å være glad", sier hun.

Hmm, tenker mammaen, det er sant det.
Fint å sove, sier pappaen, særlig når det er natta.

Kl 6 står vi opp, Tilde er lykkelig. Endelig. Vil se fantodang som hun sier. Fantorangen sover sier mammaen, det er midt på natten vettu.

Kl 07.15 gjesper hun, gnir seg i øynene, og begynner å miste sjarmen helt.

Gråter og er sint. Faller med vilje i gulvet.

Gråter enda mer. Gråter uten tårer for det meste.

Kjempesjarmerende.

"smokk, smokk, smokk" sier hun, eller hikster hun.

Tilde får smokk, setter seg i fanget til mammaen sin og sovner.

Noen netter er litt annerledes enn jeg vil altså.