Graven

Jesper sitt siste hvilested er ikke et syn for øyet akkurat. Og det synes jeg er litt fælt, vil jo bare at han skal ha den fineste plassen.
Det tar tid å finne den steinen man vil ha, det tar tid å bestille, vente. Man vil jo bare ha den rette steinen, og da må man kanskje vente i en liten evighet. Jeg er lite tålmodig, vil ikke vente. Vil at plassen hans skal være den aller fineste, for alltid.

Jeg tror det kommer til å bli fint der når steinen kommer opp, men nå er det litt rotete og jeg finner ikke roen når jeg skal besøke han der.
Dessuten er det rart og veldig trist å skulle være på en kirkegård og snakke med sønnen sin på 2,5 år.
Føler ikke jeg besøker han, bare en plass det står navnet hans på et trekors, men jeg er der, og han er i tankene mine hele tiden mens jeg steller blomstene som er der, mens jeg tenner lysene. Så det er allikevel vår tid, min og Jespers tid, selv om han ikke er fysisk tilstedet, og selv om han ikke kan føle at jeg er der, så er han i allefall med meg.
Da snakker jeg til han, inni meg, sier at jeg savner han så fælt. Sier det gang på gang.
Det hjelper jo ikke, for savnet føles like stort etterpå også. Men finner ingen andre ord som jeg vil si. Alt jeg gjør er jo å savne han så veldig.

Jeg vil så gjerne tro at han hører og forstår hvert ord jeg sier, men det gjør jeg ikke. Allikevel kan jeg ikke la vær å snakke til han, inni meg, fordi det føles veldig feil å tie.
Helst skulle jeg jo ha hatt han i fanget mitt og snakket til han. Men det vet dere jo.

Nå skal jeg finne sengen. Kjærestemannen ligger og sover sammen med en liten Tilde på en madrass på gulvet hennes. Det var ei lita jente som hadde veldig behov for samsoving igjen, og det får hun jo. Det føles trygt og godt å få lov å sove sammen med oss synes hun, og alt vi vil er å la henne være trygg og få masse omsorg og kjærlighet.
Pappaen er den beste å sove sammen med synes Tilde, mammaen er nemlig litt i veien når hun vil sove, for da er det for artig å lugge og klype og hun finner ingen ro til å sove, så da kan jeg rett og slett ikke ligge i samme seng om hun skal få sovet ordentlig.
Da får jeg tusle i sengen min, alene og håpe at det er bare snille drømmer som besøker meg i natt.
Kanskje en vakker drøm om en liten skjønn gutt som ligger i fanget og nyter mammakos og mammaen som nyter sin gutt og har det bra kunne finne veien hos meg i natt? Slike drømmer er gode, da lever jeg lenge på de, og minnene blir litt mer levelige og jeg kan gjenskape øyeblikket resten av neste dag, og føle at han fremdeles er her.
Min umistelige vakre og unike gutt.
Savner deg så Jesper.