Mye på hjertet..

Det blir lenge mellom hver gang jeg skriver her nå, og det er ikke fordi jeg ikke vil. Jeg har så mye på hjertet som jeg mer enn gjerne skulle ha fått ut, man trenger å få ut litt gruff av og til.
Nå kjennes det ut som jeg har samlet på litt mye, så får forte meg å skrive litt mens Tilde sover en liten dupp.
Tiden har bare ikke strekt til i det siste, men endelig så er Tilde frisk igjen. Og nå blir det kanskje mer tid, og kanskje jeg får luftet tusen tanker som står i kø i hodet mitt. Ikke en tanke blir ferdigtenkt, men sånn har det vært lenge.

Tankene dreier seg som vanlig mye om Jesper. Tenker på han mange ganger hver eneste dag.
Besøker han oftere på graven nå, men føler fortsatt ikke at han er der. Vi har enda ikke bestilt stein, men funnet den vi vil ha. Kanskje blir det annerledes når alt er ordnet der? Med stein og alt?
Savner han gjør jeg hver eneste dag, men det er også mye jeg ikke savner. Jeg er så glad jeg skal sliippe å se at han har det vondt, oppleve anfall og oppkast. Ingen savner vel det?

Men det skulle jo ikke være sånn i utgangspunktet. Jesper skulle jo bli født frisk, og han skulle jo snart fylle 3 år og løpe rundt og prate masse. Han skulle være høyt og lavt og være i trassalderen, og jeg skulle være sliten, på normalt sett. Lykkelig sliten.
Slik ble det ikke. Han ble ikke født frisk. Han ble heller ikke 3 år. Livet er meningsløst noen ganger, urettferdig og vondt. Jeg er sliten, men ikke normalt sett. Lykkelig kan man heller ikke være når man har mistet sønnen sin til døden.

Den fullkommen lykken brast da jeg aldri fikk øyekontakt med gutten min, det lille nøstet av et baby som ingen kunne se at feilte noen ting. Han var så fin, helt perfekt å hvile øynene på.
Når han sov, så var ingen mer fredelig og vakker. Det var da jeg skjønte at han ikke var som andre, da blikket hans svede på en måte i rommet, der vi ikke var.

Det gjør fortsatt så vondt å vite at han var så syk, og at han kanskje ikke visste hvem jeg var.
At livet hans ikke var godt, selv om vi gjorde alt vi maktet for å gjøre det så godt som overhodet mulig. At når jeg tittet inn i de fineste av fine, så var han ikke der. Han så ikke mammaen sin.
Jesper var et annet sted, selv om han lå i fanget mitt og tilsynelatende tittet rett på meg. Hvor han var, det lurer jeg på den dag i dag. Og tenk om han faktisk var tilstede mer enn vi oppfattet? Jeg vil aldri få svar på det, men jeg tenker på det hver eneste dag. Tenk om vi sa eller gjorde noe han oppfattet som fælt eller trist? Jeg tror ikke det, og er ganske sikker, men helt sikker kan jeg ikke være. Jeg var aldri i hodet til Jesper, og kan aldri vite hva som skjedde der.

Når Tilde ble født var øyekontakt noe av det første jeg lengtet etter. Da hun så meg, virkelig så meg, først da kunne jeg tillate meg å tenke at hun var frisk. Og kjenne meg lykkelig for henne.
Blikkontakt er så viktig, jeg tror neppe mennesker tenker over det i det daglige.
Jeg skulle så inderlig gitt alt for å få blikkontakt med Jesper, og nytt den følelsen av å bli sett.
Å se hverandre, og bare vite pga blikket.

Gjennkjennelse er noe av det aller vakreste. Når Tilde ser meg, smiler rundt og strekker armene mot meg, da fylles jeg med intens glede. Mye av dette har vi oppnådd pga blikket.
Jesper gjenkjente meg aldri med blikket. Kanskje heller ikke med lukt eller hørsel, det vet jeg ikke. Men for meg, så har blikket blitt så viktig.
Å bli sett, å se.

For Jesper kunne jo se, øyet hans feilte ingenting. Men han kunne ikke gjøre noe med det han så, det ga ingen mening for han. Koblingene var feil, og det han så betydde ikke noe.
Han fulgte aldri en leke med blikket, og vi vet heller ikke om han så den, selv om han hadde et fungerende syn.
Han var jo ikke blind, men mange trodde nok han var det.
Synsinntrykkene var bare... annerledes, ikke tilstede..
Huff, det er så fælt synes jeg, at min sønn aldri så meg.
Jeg har mange tanker jeg ikke engang vil tenke, fordi jeg synes det er så fælt.
Fælt at jeg tenker sånn, fælt at livet er sånn.
Tenk at det skal bety så mye, og være et så stort savn? Gjenkjennelsen.
For meg er det nesten alt, slik føles det av og til. Om Jesper hadde gjenkjent meg, og visst hvem jeg var og kunne vist det, jeg tror alt hadde vært annerledes.

Min kjærlighet til han hadde ikke endret seg, for jeg elsker han slik som han er, slik som han var, jeg var og er så inderlig dypt glad i han. Men jeg kan jo tillate meg å savne ting som aldri var fordi? Eller er det feil?

Gled deg over øyekontakt og gjenkjennelse, det er for meg hellig og noe jeg takker høyere makter (selv om jeg ikke tror) for hver eneste dag når jeg er sammen med Tildemin.