Ting tar tid.

Føler jeg aldri har helt tid til å sette meg ned, skrive og få ting ut av systemet.
Selv om jeg egentlig har masse tid, så føler jeg allikevel at jeg ikke har tid. Forstå det den som kan.
Prioriterer heller å se tv på kveldene, liggende i halvsøvne på sofaen, enn å skrive.
Og det tror jeg er dumt. Burde heller skrevet, fått ut litt gruff. Det hadde nok vært godt for meg i ettertid tror jeg.

Er sliten om dagen merker jeg. Orker ikke mer enn jeg må. Burde trene, spise sunt, kanskje ville jeg blitt mindre sliten om jeg gjorde det. Men på dagen er jeg mammaen til en aktiv Tilde, på kvelden er jeg et slakt på sofaen. Og eneste jeg går rundt å tenker på er at gleder meg til jeg skal få sove.
Jeg skulle ønske jeg kunne sove en hel dag. Er så trøtt, selv om jeg tror jeg får nok søvn om dagen. Men mangler rett og slett overskudd.
Leiligheten lider også litt på grunn av det. Burde rydde, vaske leiligheten, tørket støv, og ordne i kommoden til Tilde. Har et hav av klær som skal ryddes vekk, nye som skal inn.
Burde vaske gulv, vaske klær, vaske badet.
Burde rydde litt i lekekassen til Tilde, sortert litt, kastet litt. Organisert litt.
Hengt opp jakken jeg nylig slengte fra meg i sofaen.
Sette skoene på skohylla i stedet for å sparke de av meg i gangen.

Jeg liker slett ikke rot, og føler at jeg får en mye mer rotete tankegang da også.
Jeg blir sur og lei, men akkurat nå er jeg så sliten av jeg orker ikke ta tak i det.

Jeg merker at jeg tenker veldig mye på Jesper om dagen. Ikke mer enn før, men andre tanker.
Jeg kjenner at savnet blir større når jeg er sliten, jeg kjenner at livet er tungt når jeg vet at jeg ikke skal få lov å klemme han mer.
En klump i halsen er i ferd med å sprekke, og jeg vet at tåreflommen er nær. Men jeg orker ikke gråte, blir så innmari sliten av det. Og jeg er sliten nok fra før.

Gleder meg til sommerferie. Er ikke så lenge til vi skal dra. Tror overskuddet kommer da, men det burde jo helst komme litt før. Er så mye jeg må gjøre før vi drar.

Planen er å få gjort unna alt husarbeid i dag. Få ordnet i det meste, så kanskje jeg kan tillate meg å ordne litt i topplokket også. Det er nok mye arbeid der også som burde ha blitt gjort.
Jeg orker ikke, jeg.



Jeg har alltid visst at Jesper ikke skulle bli gammel. Visst og forberedt meg så godt jeg kunne på at han skulle dø. Fra han var 6 mnd gammel har jeg trodd at han skulle dø når som helst. Vært så klar jeg overhodet kunne blitt for å la han forsvinne fra meg.
Men når det skjedde, var det som et slag i magen. Jeg skjønte det ikke. Jeg skjønner det fortsatt ikke. Min øyensten. Røvet fra meg. Døden hentet sønnen min så alt for tidlig. Jeg var ikke klar for dette, men det var kanskje Jesper.
Jeg savner han hver eneste dag, og jeg skjønner jo at det ikke er rart at jeg føler meg sliten. Hvor skal jeg hente et overskudd fra når hverdagen er så tung? Selv om det blir fint med ferie, så kommer jo hverdagen og innhenter meg igjen.

Det å kunne ta på han, føle han, kjenne han nær meg. Høre pusten, kjenne varmen. Styrke over en silkemyk hud, det er slike ting minner aldri kan være behjelpelig med.
Og det er nok derfor jeg er så sliten, og huset står litt opp-ned.
Det er ikke lett å være meg om dagen merker jeg.
Savnet er for stort, og sorgen tar tak i hele meg.


Edit:

Fikk endelig sparket meg selv i rompa og ordnet litt. Føles utrolig deilig, selv om mye enda må gjøres. Men brukte veeeldig lang tid på å fikse i Tildes kommoder. SÅ mye klæ, måtte legge bort mye hun aldri før har brukt, og det er jo litt trist.
Men er litt lystigere til sinns nå, og leiligheten er ganske ryddig og ren, og jeg har vasket og tromlet klær i hele ettermiddag, så da ordner det seg til slutt ;-)