Sliten

SAVN

I kveld kjenner jeg det dunker i hodet, øynene er trøtte og jeg mangler energi.
De paranoide tankene dukker opp, en etter en, og jeg blir enda mer sliten.
Er ingen spesiell årsak som gjør at jeg er sliten, er nok bare litt av alt. Kroppen er nok ikke vant til å jobbe helt enda, for hodet har jo vært en helt annen plass så lenge.
Jeg er flink til å skru av de vanskelige tankene når jeg er på jobb, for jobb ER jobb.
Men da blir det litt ekstra kaotisk de dagene jeg lar tankene slippe til. Ekstra klaustrofobisk på en måte. Vanskelig å forklare, men ting føles ikke supergreit da.

Så synes jeg at jeg ser Tilde så forferdelig lite, og det plager meg litt.
Skulle ønske jeg kunne korte ned barnehagedagene hennes, men jeg må jobbe, og det må også kjærestemannen.
Synes det er trasig at de i barnehagen ser henne så mye mye mer enn vi foreldre gjør.
Jeg savner henne hele tiden, jeg. De er SÅ heldige som får lov å være sammen med det fantastiske lille mennesket en hel dag. Det må jo være luksus.

Tilde gråt så veldig da jeg gikk fra henne i barnehagen i dag, og mammahjertet blir så lei seg. Selv om jeg visste at hun kom til å gråte, fordi hun er ekstrem mammadalt og liker ikke at vi sier hadet. (Hun gråter til og med om jeg sier hadet og går på do)
Og jeg vet også at hun stortrives i barnehagen, og gråter ikke lenge etter vi går.

Det hjalp liksom ikke i dag. Det tok litt piffen ut av meg.
Jeg så for meg en liten forsvarsløs jente, gråtende og full av savn. Visste jo at det ikke stemte, sendte jo sms og ringte for å høre hvordan det gikk. Men i hodet mitt var det en annen film.
Filmen om paranoide Gøril og hennes vrangforestillinger.

Jesper i sin yndlingslek, noe jeg også savner så veldig.

Bare ikke min dag i dag.
Æsj.

Tror jeg skal finne sengen litt tidlig i dag, kanskje det hjelper med en ekstra dose søvn.