tirsdag 3. august 2010

Tullete tanker

I kveld har det sneket seg inn noen tullete tanker i hodet mitt, igjen. Det er jo ikke sjeldent at det skjer.
Det har blitt mange av de etter at Jesper døde. Jeg vil nok også tro at det er vanlig.
At man får noen tanker som man før aldri ville ha tenkt.
Når man har opplevd det utenkelige, da begynner jo kverna der oppe. Selv om jeg føler meg svært så paranoid til tider, så prøver jeg å trøste meg selv med at det er normalt i min tilstand. Hva tror dere?

Jeg kjenner at jeg takler sykdom hos Tilde så utrolig dårlig, og det er de som fører til en god del paranoide tanker. Jeg kan jo forresten ha rare tanker om mye annet, men i kveld er det Tildes sykdom som opptar meg.
Jeg googler, og av og til kan det være veldig nyttefullt, men det er også mange historier der som skremmer. Og de historiene som skremmer, de leser jeg. De lever jeg meg inn i, og med de kan jeg gi Tilde en diagnose. Jeg blir plutselig en lege der jeg sitter og googler ;-)

Hun er ikke akkurat så veldig syk. Det er bare snakk om at jeg er litt sårbar når det kommer til hennes sykdom. Litt feber, diare og slapphet er det som preger henne.
Jeg glemmer at hun faktisk spiser godt, at hun leker seg i løpet av dagen, at hun også drikker godt.
Alt jeg tenker på er at hun vil sitte i fanget, gjerne flere timer. Det er jo ikke den Tilde med mark i rompa jeg kjenner.
At hun gråter mye mer enn før. Sover så dårlig på nettene, urolig og kavete.
At hun har feber på 4.dagen. (ikke noe særlig høy)
Diare.
Ja, rett og slett litt nedsatt allmenntilstand.
Det kan jo umulig være noe alvorlig.

Herlighet, hun er jo bare et barn. Og hun skal jo oppleve å være syk så mange ganger i løpet av livet sitt. Hun skal jo bygge opp et immunforsvar. Hun MÅ være syk en gang i blant.
Og hun har da vært mye sykere enn hun er nå. RS-virus har hun hatt, parainfluensa og omgangssyke.

Men av og til er det ikke så mye som skal til før jeg blir redd. Alt handler om hvor jeg er i forholdt til Jespers bortgang. Sånn mentalt sett. Noen dager går jo bedre enn andre, og da er jeg nok ikke like redd. Andre dager savner jeg han så fryktelig, og de dagene er jeg mye mer paranoid og tullete i hodet.
Jeg kan jo ikke miste en til. Det takler jeg ikke. Det er det som er den største skrekken.

Så jeg googler, og blir redd. Skremmer meg selv. Leser og leser.
Og passer på min minste skatt så godt jeg kan. Hva annet kan man gjøre?
Er dere flinke til å takle barns sykdom?
Jeg er nemlig kjempeflink når det kommer til andre barn, og klarer helt fint å tenke rasjonelle tanker.
Jeg bare går meg helt bort når det kommer til min egen. Særlig etter at Jesper døde.
Jeg vil bare at hun skal være så frisk og glad hele livet, og ha så mye livskvalitet at hun ikke kan be om mer.

Overbeskyttende hønemor, jeg? Helt klart. Paranoid så det holder. Jadda.
Kanskje bra det er kjærestemannen som er hjemme med henne om dagen, og jeg er på jobb. Jeg hadde sikkert bodd hos legevakten, allikevel om hun ikke er særlig syk ;-)

Er det flere slike som meg der ute?

12 kommentarer:

  1. Hei!
    Vil bare si at jeg er helt håpløs når det gjelder mine barns sykdommer, og jeg har heller ikke noen erfaring med alvorlig syke barn slik du har. Synes ikke det er rart i det hele tatt at du er bekymret og kanskje også litt redd for Tilde. Det er mange av oss som blir litt tullete i slike situasjoner. Jeg merker på meg selv at jeg takler slikt mye bedre når jeg er uthvilt, om man kan bli det med små barn i huset ;o), og "ovenpå". Jeg vil tro det er en stund frem i tid før du kan si at du er "ovenpå" etter alt dere har vært i gjennom med Jespers død.
    Bra kjærestemannen din kan være hjemme med henne, så kanskje du slapper av uten ansvaret noen timer? Det funker fint for meg når Mannen er hjemme med syke barn. Han er mye mer avslappet enn jeg er... Og godt er det! ;o)

    Håper Tilde blir fort frisk nå da, og at du får en god natts søvn!

    SvarSlett
  2. Jeg føler det ofte på samme måten Gøril, det eneste som hjelper meg er rett og slett at jeg ikke googler det. Det KAN man bare ikke gjøre, da blir man gal, helt fullstendig gal. Den minste ting kan være symptom på noe veldig alvorlig, om det så er at man fiser mye. Slutt og google, gjør som meg;)

    (Jada, hønemor her også. Hvertfall hevder svigermor og min kjære det;)

    SvarSlett
  3. Googling er faktisk roten til mye vondt ja.
    Jeg må begrense meg. Takk for råd :)

    SvarSlett
  4. Noen ganger tar jeg det rolig, kanskje for rolig. Andre ganger er jeg håpløs.... Nå har det ikke vært noe alvorlig her med mitt barn. Men jeg forstår deg, siden du har opplevd det du har opplevd. Og jeg hadde sikkert vært slik selv også...
    Når jeg leser symptomene du beskriver...tenkte jeg tenner. Nå vet jeg ikke hvor mange din snuppelupp har fått. Men min hadde det slik da han fikk jeksler...bare en tanke. Og jekslne var ikke synlige på den tiden. Men avørigen kunne veksle litt da, men det var mye løs mage og diare. Med veksle mener jeg knollete.

    Håper Tilde kommer seg raskt og er sitt gamle "jeg" igjen :)

    Inger K

    SvarSlett
  5. Vet du, dette er helt normalt! Jeg har vært overhysterisk mere enn en gang etter lille Sindre-min forlot oss. Før så var jeg alltid rolig o avslappet da Andrèa var syk, men etter Sindre døde har vi vært oftere på legevakta enn før. Hvis mannen jobber, og prinsessa får kruppanfall så går jeg helt i fistel om jeg ikke får tak i han. Det kan være kjempe milde anfall som jeg ville tatt helt med knusende ro før. Jeg tror at vi med tiden vil klare å senke skuldrene mere. Et eksempel på det er at vi flyttet rett etter Sindre døde, for vi kjøpte oss leilighet. Vi bor i tredje etasje, og dem første månedene fikk ikke Andrèa gå ned trappa selv, for jeg så for meg dem verste scener med at hun snublet i toppen, trillet nedover og slo seg ihjel. Nå løper hun opp og ned som bare det, og jeg er ikke redd lengre.
    Det er ikke lenge siden lille, vakre jesper forlot dere. Ikke ha så høye forventninger til deg selv, ta tiden til hjelp. I en sorgfase er ingen tanker og følelser unormale.

    God bedring til lille frøkena deres. Håper hun snart er frisk og rask igjen.

    Stor klem

    (Må forresten si som det blir sakt over her at det ikke er en god idè å google, så jeg håper du klarer å slutte med det for din egen del :) )

    SvarSlett
  6. Er det noen trøst i å si at vi som begge to er sykepleiere også blir bekymret når barna våre er syke? Å være objektiv og være realistisk med sine egne er rett og slett vanskelig. Og sånn skal det være. Man er først og fremst mamma og pappa for barna sine, så får noen andre ta medisinske vurderinger.

    God bedring til Tilde. Håper hun snart blir bedre. :)

    SvarSlett
  7. Jeg blir ikke særlig bekymret over vanlig sykdom, men jeg kan bruke masse energi på å forestille meg i detalj hvordan de drukner i badekaret, faller ut av vinduet, sykler ut i vein og blir most av en stor bil osv. Og lever meg veldig inn i historier fra virkeligheten.

    Tror det er helt normalt og endel av det å bli foreldre. Men jeg merket at denne frykten fikk mye mer hold i en periode da det var mye dødsfall og dramatikk i familien - ble veldig anspent og på vakt, selv i søvne.

    I gamledager fikk man vel utløp for dette ved å be 100 Ave Maria og ofre til Tor og Odin, mens vi kanskje ikke har like lett for å finne utløp for slike irrasjonelle bekymringer. Vel, irrasjonelle er de jo ikke, for vi vet jo alle at det kan skje - det skjer jo forferdelige ting hver eneste dag - det er jo nettopp det du har opplevd, og da blir det jo enda litt vanskeligere å fortelle seg selv at "Det skjer ikke meg".

    Selv prøver jeg å ikke la meg selv få lov å tenke slik, for det stjeler bare energi, og jo mer man tenker slik, jo "flinkere" blir man. Min Plan B er å få et barn mer enn jeg egentlig har lyst på, så jeg har en i reserve...

    SvarSlett
  8. "Min Plan B er å få et barn mer enn jeg egentlig har lyst på, så jeg har en i reserve..."

    Jeg håper virkelig at dette bare var et lite gjennomtenkt utsagn? Jeg pleier ikke å kommenter det andre skriver i kommentarfeltene, men ærlig talt, man kan ikke skrive slike ting til noen som har mistet barnet sitt. Ja, så er jeg muligens hårsår siden jeg også er englemamma, men man har da aldri et barn for mye. Man har aldri noen å miste!

    SvarSlett
  9. Jeg synes det er helt pyton å ha et sykt barn, og sitter også og googler alt mulig. Jeg bare lever fra time til time nesten i flere dager, til sykdommen er over. Jeg synes ikke jeg takler det særlig godt, og jeg har ikke (hatt) en alvorlig syk gutt slik som du har. Så det er ikke rart du blir sånn, jeg tror det er en blanding av at du er helt fullstendig normal og at du har blitt preget av å ha en syk gutt som Jesper. Min gutt har vært syk slik som dette her flere ganger, og det går over og det er ikke alvorlig, bare de får i seg nok væske, men det vet du selvsagt :) God bedring til Tilde!

    SvarSlett
  10. Oj, til deg over - det var ikke meningen å støte noen, overhodet ikke! Ser jo at det kan tolkes slik du gjør nå, men jeg får ikke endret det når det er publisert. Gøril kan gjerne fjerne kommentaren! Selvsagt er det ingen som har noen barn de kan miste, det var ikke sånn ment!

    SvarSlett
  11. Selvfølgelig er du redd for Tilde. Skulle bare mangle etter alt dere har vært igjennom. Selv går jeg gravid med nummer fem. Jeg har 4 friske barn og skulle ikke ha fler, men jammen tok jeg feil. Tenkte at under dette svangerskapet kom jeg ikke til å bekjymre meg så mye, men der tok jeg feil. selv om dette svngerskappet ikke var planlagt så vil man jo bare at barnet er friskt og får et langt og godt liv. Jeg kan sitte og fantasere hvordan livet hadde vært hvis noe skjedde med ett av barna. Blir livredd bare ved tanken og tårene kommer. Og du har opplevd å miste skatten din. Det tar nok tid før du kan slappe av. Men husk å prøve og ha positive tanker. Skjønner at det er vanskelig.

    SvarSlett
  12. Du er garantert ikke den eneste som googler og blir redd. Som Siv sier, en lett feber og diare kan lett tolkes som symptomer på de verste sykdommene, men aller helst er det jo bare noe helt uskyldig. Jeg har kuttet ut sånt (stort sett iallefall) da det resulterte i at jeg satt og var livredd helt unødvendig.
    Håper det går bedre med Tilde nå!

    Vil også få gratulere dere så masse med overstått bursdag for skjønneste Jesper. Håper dagen og feiringen ble så fin som det var mulig at den kunne bli, at dere fikk delt minner, tanker, latter og tårer sammen med de som sto Jesper og dere nært.

    Stor klem!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)