torsdag 30. september 2010

Om å være positiv.

Det er et ganske ukjent fenomen her, som dere vet. Jeg har mistet evnen til å tenke positivt, til å være optimist. Og det er ganske trist i grunn. Ja, det er ikke sånn alltid, selv om det virker slik, men jeg må jo innrømme at jeg rekker å være negativ mange ganger om dagen.
Jeg rakk å være frisk i ca et kvarter før jeg igjen har blitt syk. Og da får jeg besøk av teite tanker, negative og pesimistiske.  Hvorfor er det sånn? Og hvordan kan man endre tankemåte?

Jeg er lei av å alltid tenke det verste, for selv om jeg har opplevd det verste, så skal jeg ikke alltid gjøre det? Eller er det derfor jeg tenker det verste? At jeg har erfaring i et tap som er så uendelig vondt, at jeg tror at alt av onder skal ramme meg? Det er i grunn en ulogisk tanke, men allikevel så kan den ofte føles reel. Jeg fikk oppleve mitt verste mareritt, så jeg har ikke fått helt troen på at ting skal roe seg på den fronten.

Jeg har inntrykk av at mange her i blogglandia har en helt annen oppfatning av livet enn hva jeg har. Der optimisme og positivitet herjer rundt. Det føles i allefall sånn. Så kommer man på min blogg, og blir møtt av en vegg av negativitet, bekymringer og klaging. Det er ikke meningen at jeg skal ha tidenes syteblogg, men jeg ser at trenden er der. Og jeg har i grunn ikke lyst til det.

Kanskje jeg skal bare slutte denne evige sytingen og heller legge ut noen bilder?

  For noen dager siden fikk jeg noe som ga meg masse glede, der og da. Og hver gang jeg ser det. En nydelig vimpelrekke. Man blir alltid glad av pakker i postkassen :)

Jeg har bestilt den hos putitinabox, og hun er virkelig flink til å lage både det ene og det andre (vimpelrekker, puter, skjerf etc). Verdt å ta en titt på bloggen hennes, den er kjempefin.


 Synes det er så nydelig med slike vimpelrekker, og selv om jeg ikke akkurat blir frisk av de, så er de jo en slags medisin for tankene. Så fint med navnene til de som betyr mest for meg også.





Vakkert, sant?


Den største gleden er jo min enestående datter. Som liker å kose seg ute og inne. 
Her ser vi på ender, og "gjemmer" oss bak gardinen på stua.


Lille frøken-blir-ikke-bedre-av-øyekatarr-fordi-hun-ikke-får-noe-medisin-fordi-hun-er-så-sta er jo den aller største gleden. Jeg er jo ikke negativ når jeg sammen med henne.
Jeg er jo bare glad for å ha henne i livet mitt. Hun er jo så fin. Og hun vet heldigvis ikke at mammaen har et ekstra bekymringsgen, for hun er glad og trygg og tillitsfull. Full av lykke, fullkommen.
Kanskje det er frykten for at hun skal forsvinne, eller at jeg skal forsvinne så jeg ikke får ta del i livet hennes, som er den store belastningen i livet mitt.

Fordi jeg vet det kan skje, det har skjedd meg før. Og jeg er stadig på jakt, og det er så slitsomt. Jeg klarer ikke roe den tanken. Det kan jo skje igjen.
Og jeg tror ikke at andre kan forstå hva som foregår i hodet mitt, før de har vært der selv. Så jeg ønsker jo ikke forsåelse av min galskap, for jeg unner ingen å oppleve å miste sitt barn.

Men jeg ønsker å endre tankemåte, være mer positiv, mer realistisk, optimist.
Noen som er flinke på det? Noen som sitter med gode råd? Jeg skjønner at det ikke finnes noen fasit, men jeg tenker at jeg har ingenting å tape på å spørre?


 Ingen som ser meg her vel? ;-)

11 kommentarer:

  1. Jeg vil ikke tro at noen klandrer deg fordi du deler følelsene dine med oss - det er jo akkurat sånn du har det! Jeg tror man har godt av å "tømme" seg litt innimellom, og det er veldig godt å gjøre det til noen utenforstående også.
    Jeg syns forresten vimplene var kjempefine - herlig med navnene på da:-)
    Og for et herlig bilde av Tilde bak gardinen som gjemmer seg, tihi, de er herlige i den alderen! (Om ikke trasse, hehe:-)
    Håper du får en fin fredag imorgen Gøril!
    Klem fra størstepia

    SvarSlett
  2. Ja, av en eller annen grunn er det ofte bedre å dele vanselige ting med de som man ikke kjenner, eller som er langt unna. Vet ikke hvorfor, men sånn er det i allefall her til tider..

    Bloggen er en herlig ventil for meg i allefall.

    SvarSlett
  3. Jeg tror heller ikke at folk tenker at du øser ut av deg med negativitet. Jeg har ihvertfall aldri tenkt tanken.
    Det er jo naturlig at man er bekymret og tenker en del negative tanker når man har opplevd det du har gjort. Jeg er sikker på at du kommer til å finne tilbake til litt av den positiviteten du opplevde tidligere, når du får ting enda mer på avstand! Selv om du nok alltid kommer til å ha en ekstra bekymring i deg, siden du vet hva det vil si å miste noen umistelige.

    Vimpelen var nydelig! Jeg er stor fan av putitinabox.. Og lille Tilde er selvfølgelig like vakker som alltid. Ikke rart at mamma er forelsket :)

    SvarSlett
  4. God bedring forresten!! Håper det er raskt overstått..
    Klem

    SvarSlett
  5. Putitinabox, eller Ida som hun heter er ei fantastisk jente med et ekstremt stort hjerte.. Også lager hun så flotte ting! Nydelig vimpelrekke du har fått deg der :)

    Vet du, du er ikke den eneste som føler det sånn. Jeg var ei gladjente som alltid smilte og lo, veeeel, jeg kan ikke si at det stemmer lengre. Det er egentlig en av grunnene til at jeg nesten ikke blogger lengre. På dem gode dagene mine har jeg ikke behov for å skrive, og jeg vil bare ikke fremstå som den negative personen hele tiden.. Men jeg tror nok at jeg er den som føler mest på det selv. Jeg ser ikke på deg som en negativ person. Du er en mamma som har opplevd det værste som kan skje. Lykken kommer ikke tilbake over natten. Ikke roen og tryggheten heller, men etter hvert vil du se at du vil finne mye mere glede i ting, og sakte men sikkert vil du føle deg roligere og tryggere. Ikke forvent så mye av deg selv, denne fasen tar nøyaktig så lang tid som den tar.. Bare gi deg selv tid.

    Stor klem

    SvarSlett
  6. Jeg kjenner deg ikke annet enn gjemmom bloggen.
    Men jeg har aldri sett på deg som en negativ. Jeg har sett en mamma som har opplevd det verste en mamma kan oppleve.Noe som igjen fører til at hun har det veldig vondt og at sorgen er stor.Når er sliten og tom er en mer motakelig for å få andre ting i tillegg.Du trenger bare litt tid, det kommer til å bli bedre litt etter litt. Det er jeg ikke i tvil om.
    Jeg kommer til å følge deg fordi det gir meg noe, og fordi det minner meg på hvor heldig jeg er.Håper du får ei fin helg =0)
    Hilsen Wenche

    SvarSlett
  7. Jeg tror at ingen som leser bloggen din, Gøril, mener at du er noen sytepave. Du skriver så fint og ærlig at det er bare til å bli helt rørt av! Jeg har fulgt bloggen din kjempelenge og er innom hver dag og håper på at det er kommet noe nytt ;) Bloggen din ser iallefall jeg på som en ventil for deg (som du sier selv) og det er godt å lese om både oppturer og nedturer. Det er viktig å få ut ting, enten det er noe man egentlig vil hyle ut i sorg eller hyle ut av glede! :) Jeg liker selvfølgelig best oppturene for da ser man hvirkelig hvor sterk du er ;) Å miste sitt eget barn har jeg aldri hørt noen sagt var lett, og det skal det heller ikke være! Dette viser bare hvor glad du var, og er, i Jesperen din. -Og du er vanvittig heldig som har ei så nydelig lita Tilde som sprer glede i hverdagen!
    Jeg ønsker dere en riktig god helg og god bedring til verdens søteste øyekatarr-jente :)

    Klem fra Ida.

    SvarSlett
  8. Hei!
    Det er ikke så lenge siden jeg fant bloggen din, jeg har leste gjennom hele bloggen din, har felt noen tårer for at dere måtte gi slipp på den nydelige gutten deres...Men jeg har aldri opplevd deg som negativ!! Du er en mor i sorg over et tap som jeg ikke kan fatte rekkevidden av...At du er lei deg, bekymret og redd er vel bare naturlig..du må ta tiden til hjelp...å så kan du fortsette å pøse ut det du måtte pøse ut her på bloggen din...:)
    Jeg sender deg noen oppmuntrene og positive tanker Gøril:)

    Ha en fin dag:)

    Klemmer Ea

    SvarSlett
  9. Hei! Jeg synes det er fint å lese en blogg der ikke alt er prikkfritt, og jeg føler ikke at du er negativ! Jeg ser mye glede hos deg, det vises her! Mange blogger gir meg et inntrykk av at alt er perfekt. I mange blogger ser man nemlig ingen støvdotter, bare lykkelige familier og ingenting som ikke er "i vater" hvis du skjønner. Derfor liker jeg akkurat din blogg, fordi du er ærlig om hvordan du har det, enten du er trist eller glad - og det syns jeg vi alle har lov til å være :) Likevel vil jeg ikke at du skal gå rundt og bekymre deg så mye, fordi det er tungt. Kanskje du kan forsøke å vri hver eneste negative tanke til noe positivt - bare for å forsøke å se en annen side enn nettopp den triste? Jeg aner ikke om det kan hjelpe, og det blir sikkert fryktelig irriterende for deg selv, men jeg tror kanskje det kan hjelpe å fokusere på positivitet. Bittelite eksempel: Jeg for min del irriterer meg grønn over at jeg alltid fryser når jeg er ute, uansett hvordan jeg har kledd meg. Til slutt måtte jeg bare tenke at slik er det med meg og min kropp, og det må jeg bare finne meg i - i stedet kan jeg forsøke å nyte hvordan det ser ut rundt meg når jeg fryser så inderlig. Eks. nydelige høstfarger, skikkelig vinterfrost. For å få oppleve det, MÅ jeg bare fryse. Sånn er det, og sånn blir det, og jeg kan velge hvordan jeg vil møte dagen når jeg går ut. Ved å tenke sånn "glemmer" jeg det negative litt, for dagen blir definitivt bedre av å nyte høstværet enn å kjenne på kulda som følger med :) "Tenk positive tanker og bruk positive ord, så skal du se at det positive gror" har jeg hørt et sted :) Lykke til :)

    SvarSlett
  10. Jeg er helt enig med de over her, jeg opplever absolutt ikke bloggen din som negativ, bare en ærlig fortelling om reisen gjennom sorg, savn og hverdag. Så jeg synes ikke du skal tvinge deg selv til å prøve å tenke positivt, men la det komme etterhvert og ta heller tiden du trenger til å jobbe deg videre gjennom det nye landskapet dere er i etter at Jesper gikk bort. Jeg kan ikke sette meg inn i hvor ufattelig vondt det må være å miste barnet sitt, og jeg tror ikke noen ville klart å ha en "normal" tilnærming til hverdagen etterpå. Jeg har i flere år fulgt en vakker blogg som en fotograf i Australia skriver. Jeg har tenkt på om jeg skulle tipset deg om den, for jeg synes at hun skriver seg så fint gjennom sorgen, både om de vanskelige dagene og om dagene der verden ser litt lysere ut. Jeg har av og til tenkt på om du hadde kjent deg igjen i det hun skriver. Hvis du vil se, finner du linken inne hos meg, nederst på bloggen. Sheye Rosemeyer heter hun. Ellers vil jeg bare at jeg setter pris på ærligheten din, og jeg setter pris på å ha blitt kjent med deg gjennom bloggverden. God klem

    SvarSlett
  11. Research, however, doesn't seem to training manual takes ninety days. So why order of p90x lean workouts 45 years old and is in amazing shape. The reason for this is that carbohydrate even give you larger biceps, P90 X incorporates weight training in addition to the pullups.

    Here is my blog: navigate to this web-site

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)