Om å være positiv.

Det er et ganske ukjent fenomen her, som dere vet. Jeg har mistet evnen til å tenke positivt, til å være optimist. Og det er ganske trist i grunn. Ja, det er ikke sånn alltid, selv om det virker slik, men jeg må jo innrømme at jeg rekker å være negativ mange ganger om dagen.
Jeg rakk å være frisk i ca et kvarter før jeg igjen har blitt syk. Og da får jeg besøk av teite tanker, negative og pesimistiske.  Hvorfor er det sånn? Og hvordan kan man endre tankemåte?

Jeg er lei av å alltid tenke det verste, for selv om jeg har opplevd det verste, så skal jeg ikke alltid gjøre det? Eller er det derfor jeg tenker det verste? At jeg har erfaring i et tap som er så uendelig vondt, at jeg tror at alt av onder skal ramme meg? Det er i grunn en ulogisk tanke, men allikevel så kan den ofte føles reel. Jeg fikk oppleve mitt verste mareritt, så jeg har ikke fått helt troen på at ting skal roe seg på den fronten.

Jeg har inntrykk av at mange her i blogglandia har en helt annen oppfatning av livet enn hva jeg har. Der optimisme og positivitet herjer rundt. Det føles i allefall sånn. Så kommer man på min blogg, og blir møtt av en vegg av negativitet, bekymringer og klaging. Det er ikke meningen at jeg skal ha tidenes syteblogg, men jeg ser at trenden er der. Og jeg har i grunn ikke lyst til det.

Kanskje jeg skal bare slutte denne evige sytingen og heller legge ut noen bilder?

  For noen dager siden fikk jeg noe som ga meg masse glede, der og da. Og hver gang jeg ser det. En nydelig vimpelrekke. Man blir alltid glad av pakker i postkassen :)

Jeg har bestilt den hos putitinabox, og hun er virkelig flink til å lage både det ene og det andre (vimpelrekker, puter, skjerf etc). Verdt å ta en titt på bloggen hennes, den er kjempefin.

 Synes det er så nydelig med slike vimpelrekker, og selv om jeg ikke akkurat blir frisk av de, så er de jo en slags medisin for tankene. Så fint med navnene til de som betyr mest for meg også.

Vakkert, sant?

Den største gleden er jo min enestående datter. Som liker å kose seg ute og inne. 

Her ser vi på ender, og "gjemmer" oss bak gardinen på stua.

Lille frøken-blir-ikke-bedre-av-øyekatarr-fordi-hun-ikke-får-noe-medisin-fordi-hun-er-så-sta er jo den aller største gleden. Jeg er jo ikke negativ når jeg sammen med henne.
Jeg er jo bare glad for å ha henne i livet mitt. Hun er jo så fin. Og hun vet heldigvis ikke at mammaen har et ekstra bekymringsgen, for hun er glad og trygg og tillitsfull. Full av lykke, fullkommen.
Kanskje det er frykten for at hun skal forsvinne, eller at jeg skal forsvinne så jeg ikke får ta del i livet hennes, som er den store belastningen i livet mitt.

Fordi jeg vet det kan skje, det har skjedd meg før. Og jeg er stadig på jakt, og det er så slitsomt. Jeg klarer ikke roe den tanken. Det kan jo skje igjen.
Og jeg tror ikke at andre kan forstå hva som foregår i hodet mitt, før de har vært der selv. Så jeg ønsker jo ikke forsåelse av min galskap, for jeg unner ingen å oppleve å miste sitt barn.

Men jeg ønsker å endre tankemåte, være mer positiv, mer realistisk, optimist.
Noen som er flinke på det? Noen som sitter med gode råd? Jeg skjønner at det ikke finnes noen fasit, men jeg tenker at jeg har ingenting å tape på å spørre?

 Ingen som ser meg her vel? ;-)