14.sept er en tankefull dag

Har akkurat stått opp, for andre gang i dag. Pakket meg inn i et teppe, tatt et hav av smertestillende, skylt nesen min med saltvann for tusende gang (føles sånn i allefall), tatt den andre dosen med penicillin og tenkte jeg skulle skrive noen ord.
Jeg liker ikke å være syk, faktisk så takler jeg det svært dårlig etter at Jesper døde. Jeg blir rett og slett redd.
Ikke at det feiler meg noe alvorlig, men jeg blir redd for at det skal være noe som ligger å ulmer allikevel. Tenk om? Jeg hater tenk-om-tanker i slike sammenhenger.
For det har blitt mange tenk-om-tanker i de siste dagene.
Jeg har ikke vært på jobb på kjempelenge, og har et stort slør av svart samvittighet rundt meg. Jeg ble jo ikke syk med vilje, så det er jo ikke noe jeg ønsket, å ligge her hjemme og være syk. Men jeg pleier jo aldri være syk, og jeg hadde tenkt å jobbe hver eneste dag, jeg tenk.
I allefall ikke starte jobbtilværelsen med å være hjemme i nesten 14 dager *sukk*

Og på disse dagene, der jeg har vært alt annet enn sosial, bare hjemme i mitt eget selskap stort sett, da blir det så tankene hoper seg opp. Dette er ikke bra for meg. Jeg trenger å bli fort frisk, og komme meg tilbake til jobb. Ikke sitte hjemme og synes synd på meg selv, tenke de verste tankene og gråte over min umistelige skatt som måtte dø alt for tidlig.

For jeg har tenkt masse på Jesper de siste dagene, mye mer enn jeg har gjort tidligere. Jeg har så mye tid til nettopp det, å sitte å tenke. Se på bilder, bla i album og se på gamle videoer av et tidligere liv, et liv med Jesper.
Et liv jeg savner på så mange måter, men også så sjeleglad for å være foruten. Jeg er glad for å slippe å forholde meg til sykdommer, smerter og alt sykdommen til Jesper førte med seg, men jeg tror allikevel at sorgen og savnet gjør at jeg glatt kunne tatt det tilbake, for å ha han i armene mine igjen.
Det føles så lenge siden han begynte på sin siste hvile, samtidig vet jeg at det har gått bare litt over et halvt år, som er ingenting.
Jeg kan se tilbake i tid, og huske så mye av det vi gjorde, uten at det kommer noen bilder i hodet mitt som inneholder smerter, sykdom, frustrasjon, redsel. Alt jeg ser er den gode gutten min, som stråler og er i fin form.
Det er ikke rart man blir full av savn, når man husker bare det fineste, og tror at det var slik livet var. Jeg vet jo innerst inne at det ikke er sant. Jeg vet jo at livet til Jesper ikke inneholdt bare gode dager, ikke stålte han hver dag og han var nesten aldri i fin form mer enn en dag om gangen.
Jeg burde jo føle lettelse fordi han slipper mer smerte, jeg burde være glad for at han ikke lengre har det fælt.
Det er egoismen i meg som taler, som vil ha tilbake Jesper. Det er akkurat som om jeg ikke unner han den siste hvilen, der han ikke lengre har det vondt, fordi alt jeg tenker på er at han må være her hos MEG. Vi hører sammen, jeg og Jesper. Den viktigste brikken er borte, og hva er et puslespill uten den ene viktige brikken som gjør det ferdig?

Men livet dreier seg jo ikke om meg, og hva jeg vil og hva jeg kan få. Og noen ganger er det veldig vanskelig å forstå nettopp det. Å akseptere at dette faktisk var det beste for Jesper, når livet hans var så vanskelig og tøft.
Jeg klarer ikke se det allikevel, fordi jeg savner han så.

Han ble 2,5 år. Det er ikke et langt liv, det hadde knapt begynt. Det var allikevel hele livet hans. 2,5 år er jo et helt liv, selv om det er alt for kort.
Og det er i allefall mer enn lang nok tid til å kjenne på glede, på stoltheten over sitt barn, bekymringer og alt som kommer når man blir flere i familien.
2,5 år er egentlig ganske lang tid det, når man tenker på alt man har gjort. Alt man har klart, alt man har forsøkt. Alle kamper som han vant, på 2,5 år var veldig mange.
Jeg tør vedde på at nesten ingen andre barn har vunnet så mange kamper om å leve, på så kort tid? De fleste skal nemlig slippe å ha slike kamper i vente, de skal ha livet foran seg, det er jo slik det skal være.
Likvel, det skulle vært så mange år til han skulle ha vært her, sammen med oss som er så glad i han.
Det skulle vært han som skulle vært i sine foreldres begravelse, når vi skulle begynt på vår siste hvile, og vi skulle vært gamle og døden skulle ha ventet på oss, naturlig.
For meg, for de aller fleste, så finnes det ikke noe naturlig når barn dør. Selv om de er syke.
For det er jo i grunn helt unaturlig at små barn skal bli så syke.

Skulle ønske jeg kunne finne et svar på alle tankene mine, at det fantes en fasit der ute. Som gjorde at jeg ikke sitter nå, den 14. september 2010 med en haug ubesvarte spørsmål, redsler og bekymringer i hopetall og bøttevis med frustrasjoner. Jeg kjemper en kamp med meg selv, om å bli trygg, og ikke være redd.
Jeg er redd døden, at det preger min hverdag en del. Redd for å miste flere som står meg nær, redd for å forsvinne selv. Ting kan man erstatte, mennesker kan man aldri erstatte, og det er i grunn litt skummelt når det finnes bare en av hver.

Jeg er ikke sterk som mange av dere skriver til meg, jeg er svak som en forsvarsløs fugleunge til tider. Men jeg har som alle andre gode og dårlig dager, og på dårlige dager tenker jeg mer som dette innlegget. Hver dag er heldigvis ikke slik.
Men, jeg vil være sterk, jeg vil ikke være redd.
Mitt mål er å kjenne at jeg er trygg igjen, helt trygg, en hel dag, uten bekymringer om ting som kan skje.
For etter Jesper måtte dø fra oss, har jeg naturligvis blitt litt annerledes i tankemåten min.
Og det må jeg prøve å endre på. For meg selv, for alle andre.
Slik at livet blir godt igjen.
For det skal det være. Godt, trygt og herlig. Jeg er glad jeg lever, jeg er glad jeg er til, jeg er glad i så mange, og så mye.

Jeg er glad jeg kan skrive litt av det som foregår i hodet mitt også, fordi det er terapi, og etterpå føler jeg meg ofte mye bedre. Jeg er glad i bloggen min, fordi den er en nødvendig ventil for meg.
Og jeg er glad dere orker å lese og kommentere ting som kanskje virker helt banalt i deres øyne.
Takk for at du tok deg tid til å lese, du skal vite at det betyr mye.