I natt så drømte jeg så veldig igjen, om et liv med Jesper.
Eller, det var egentlig ikke et liv, for i drømmen var han død. Alle så han var død, men ikke jeg.
Jeg husker jeg kunne se at han pustet, der han lå i en hvit kiste i en kirke.
Brystet hevet og senket seg mange ganger.
Ingen andre så det, jeg fikk panikk og ble helt fra meg. Hvorfor kunne de ikke se at han levde?
Så begynte han å lage lyder. De fineste små lyder som krøp inn i hjertet mitt, inn i hodet mitt og viste meg nok et tegn på at han levde.
Jeg prøvde å fortelle de andre, prøvde å få de til å høre. Hør på pusten, hør på stemmen. Han er jo ikke død, jo. Han er her og han lever. Men ingen hørte på meg, ingen så meg.
Så på et tidspunkt åpnet han øynene, han så rett på meg, og jeg så at han følte seg alene.
Han var kald og ensom, og blikket hans viste at han trengte meg. Han trengte mammaen sin.
Jeg strakk armenene mine mot han, det lengste jeg kunne. Alt for å holde han igjen.
Armene hans kom i mot mine, og jeg rørte han.....
nesten.
Så glapp han for meg, han forsvant og i kisten var det bare et lammeskinn. Han var borte.
Jeg var plutselig helt alene i kirken. Det var bare meg og den tomme kisten igjen.
Så våknet jeg. Panikken fortsatte i hodet mitt, for jeg hadde ikke helt skjønt at jeg hadde drømt.
Hvor er Jesper, tenkte jeg?
Hvem holder han i armene sine, for det trenger han nå også. Jeg fikk en sterk følelse av nettopp det.
At han var ensom og alene, og trengte mammaen sin.
Det var ekkelt å kjenne de tankene på kroppen, så jeg stod opp.
Stod opp med en veldig blid liten tass som løp på kjøkkenet og forlangte trollgrøt.
(vi har sett litt mye på gutten som kappåt med trollet skjønner dere)
Heldigvis kunne hun befri meg fra den ekle drømmen. I dag var det godt hun var så blid og kosete.
Etter at hun tryllet en tankefull og litt trist mamma blid igjen, begynte jeg å innse at det hele bare var en drøm. En vond og uvirkelig drøm. For det kan ikke være sånn at han er ensom og er helt alene, det kan det ikke.
Det tåler ikke et mammahjerte, nemlig.
Den følelsen av å nesten holde han igjen, den sitter i kroppen enda.
Og jeg lengter, lengter så veldig.
Eller, det var egentlig ikke et liv, for i drømmen var han død. Alle så han var død, men ikke jeg.
Jeg husker jeg kunne se at han pustet, der han lå i en hvit kiste i en kirke.
Brystet hevet og senket seg mange ganger.
Ingen andre så det, jeg fikk panikk og ble helt fra meg. Hvorfor kunne de ikke se at han levde?
Så begynte han å lage lyder. De fineste små lyder som krøp inn i hjertet mitt, inn i hodet mitt og viste meg nok et tegn på at han levde.
Jeg prøvde å fortelle de andre, prøvde å få de til å høre. Hør på pusten, hør på stemmen. Han er jo ikke død, jo. Han er her og han lever. Men ingen hørte på meg, ingen så meg.
Så på et tidspunkt åpnet han øynene, han så rett på meg, og jeg så at han følte seg alene.
Han var kald og ensom, og blikket hans viste at han trengte meg. Han trengte mammaen sin.
Jeg strakk armenene mine mot han, det lengste jeg kunne. Alt for å holde han igjen.
Armene hans kom i mot mine, og jeg rørte han.....
nesten.
Så glapp han for meg, han forsvant og i kisten var det bare et lammeskinn. Han var borte.
Jeg var plutselig helt alene i kirken. Det var bare meg og den tomme kisten igjen.
Så våknet jeg. Panikken fortsatte i hodet mitt, for jeg hadde ikke helt skjønt at jeg hadde drømt.
Hvor er Jesper, tenkte jeg?
Hvem holder han i armene sine, for det trenger han nå også. Jeg fikk en sterk følelse av nettopp det.
At han var ensom og alene, og trengte mammaen sin.
Det var ekkelt å kjenne de tankene på kroppen, så jeg stod opp.
Stod opp med en veldig blid liten tass som løp på kjøkkenet og forlangte trollgrøt.
(vi har sett litt mye på gutten som kappåt med trollet skjønner dere)
Heldigvis kunne hun befri meg fra den ekle drømmen. I dag var det godt hun var så blid og kosete.
Etter at hun tryllet en tankefull og litt trist mamma blid igjen, begynte jeg å innse at det hele bare var en drøm. En vond og uvirkelig drøm. For det kan ikke være sånn at han er ensom og er helt alene, det kan det ikke.
Det tåler ikke et mammahjerte, nemlig.
Den følelsen av å nesten holde han igjen, den sitter i kroppen enda.
Og jeg lengter, lengter så veldig.
Hei Gøril... for en drøm...jeg blir målløs.. Du skriver vanvittig bra.Det er så jordnært og vakkert og helt ærlig...Jeg blir satt ut av det du har opplevd og måten du forteller om det på. Jeg har sagt det før og sier det igjen,du skulle skrevet bok.Jeg kjenner ikke deg,ikke Jesper,men jeg blir jo glad i han jeg også.Og jeg får vondt i hjertet mitt.Det er fordi du formidler så innmari bra.God klem til deg fra meg
SvarSlettdu forteller og beskriver så fint..at det gjør litt vondt. Jobber med funksjonssvakebarn og har en spesiell plass i hjertet mitt for disse barna.
SvarSlettFølelsen av å ha mistet noe så elsket og kjært som Jesper, må være å ubeskribelig at jeg klarer ikke forstå det.
klem♥
For en drøm:-( Får vondt i meg når du beskriver den. De er så rare disse drømmene man får etter å ha mistet noen. Føle frustrasjonen over å ikke få komme til ect. Som hun over skriver: du er så flink å formidle og jeg har følt deg og Jesper sin historie i så lang tid nå at jeg har blitt glad i han. Han er så fin og nydelig og jeg skjønner deg så godt når du skriver at han trenger mamman sin nå <3
SvarSlettMen du er der jo for ham -alltid! Du vil alltid elske ham, og du vil alltid være mammaen hans, og det er som trengs :-)
SvarSlettHuff, for en drøm!! Håper du bare får fine Jesperdrømmer maange netter fremover..
SvarSlettKlem
Hei Gøril. Jeg har ikke kommentert noe på bloggen din tidligere, men du skal vite at jeg har lest hvert eneste ord du har skrevet.
SvarSlettDet var virkelig en fæl drøm du hadde, det var godt lillefrøkna fikk mamsen sin i godt, ja hvertfall bedre humør igjen! :-)
Jeg håper virkelig at den lille du nå bærer på er frisk, og kan se deg som den mammaen du er, for du virker som reneste drømmemammaen :-)
Alle de tre barna dine er så heldige som har deg som mamma, Gøril! Og Jesper er langt i fra ensom og forlatt - han lever og bor jo i hjertene deres!
SvarSlettHan har en fantastisk god mamma han Jesper! Og jeg tror nok ikke han er alene og har det vondt. Men et mammahjerte kan ikke la være å bekymre seg... Heldigvis var det en drøm, og det er godt å vite at du har lilletuppa å ta hånd om, til å gjøre deg glad og til å få tankene over på 'nåting'. Han kommer aldri til å bli glemt, og gjennom det du skriver får jo vi også bli litt kjent med han:) Det er fint!
SvarSlett