En vakker og skummel hemmelighet.

I dag har jeg tenkt å dele en hemmelighet, som begynner å bli veldig vanskelig å skjule.
Noe som er skummelt, noe som er vanskelig, men også gledelig, selvfølgelig.

Jeg har i grunn enda en hemmelighet jeg skal dele med dere, sånn etterhvert, men denne er nok den viktigste, og det er den hemmeligheten som har gjort meg så dårlig i hele år.
Gjort meg sengeliggende, enda mer sårbar, enda mer redd, og veldig forventingsfull.
Det kom som et stort sjokk på oss begge to da vi fant ut av dette, det skulle jo ikke gå an, og gleden uteble,  alle de vanskelige tankene banet vei, og vi så bare problemer og tap, i stedet for muligheter og håp

Men nå kjenner vi mer og mer på at det er et lite gledelig mirakel, og uansett hva som skjer, så vil vi elske og gi all vår omsorg til den lille skatten som for tiden bor i magen min.
Forhåpentligvis kommer den lille til oss i starten av august, og det eneste vi håper og ønsker er at skatten skal få lov til å være frisk og få leve.

Det er jo såklart det som har preget tankene våre. Det spillet vi spiller, det er verre enn russisk rullet. Sjansene for å få et nytt barn, uten livsglede, med smerter og uro, epilepsi og store utfordringer, med sykehus som vårt andre hjem, med nattevakter i hjemmet vårt, den er på hele 25%.
Det er et veldig høyt tall, og det gjør at vi sitter begge med hjertet i halsen for den lille skatten i magen.
Jeg er livredd for å få et nytt barn som skal leve på lånt tid, som jeg skal engasjere meg hundre prosent i, og dedikere hele meg i, for så å bli frarøvet barnet mitt alt for tidlig.
Jeg vil ikke ha et barn på lånt tid, jeg vil ha det til evig tid.

Jeg kommer til å ha verdens dårligste samvittighet om den lille viser seg å være syk. Vi vet jo at sjansen er stor, og da vil det føles som vår skyld. Med Jesper kunne vi ikke vite det, naive førstegangsforeldre tenkte ikke i de baner overhodet. Hvem vet vel slike ting da?
Men nå, nå vet vi. Vi vet at selv om ultralyd viser et perfekt menneskebarn, så kan ting snu senere.
For Jespers vedkommende begynte det i uke 35 i svangerskapet. Da begynte hjernen å endre form.
Nå er jeg bare i 22.uke, og selv om alt ser så fint ut, så kan jeg jo ikke slappe av.
Det er snart nå det begynner, om det begynner.

Men jeg har håp, ellers ville vi jo aldri ha tatt skrittet videre for å bli trebarnsforeldre.
Store håp, for sjansen for at lilleskatten er frisk er jo mye større, og det er den jeg må holde fast ved nå.
Så jeg kan få tid til å nyte resten av svangerskapet, kjenne på det mirakelet vi faktisk klarte å lage uten hjelp denne gang.
Inni meg lever det noen, det er rart og helt magisk.
Jeg må prøve å nyte det, for det blir uansett aller siste gang.

Det eneste lille vi kan styre selv, det er navn. Så det har vi funnet, og vi har allerede blitt så glad i det navnet.
Det føles helt riktig, betydningen vil være passende uansett, og jeg kjenner meg glad når jeg sier navnet i hodet mitt. Vakkert.

Store tanker raser i hodet mitt, men det skal bli fint, det må bli fint. Noe annet er utenkelig.
Det eneste jeg er sikker på, det er at lilleskatten skal få lov å bli kjent med mennesker som er utrolig glade i den, og lille skal alltid få kjenne på all kjærlighet vi kan gi.
Tilde er i en fase der hun elsker babyer, så dette kommer til å bli stort for henne også.
Hun skjønner ikke helt at den voksende magen har et lite søsken til henne, men jeg vet at hun kommer til å bli så stolt og glad den dagen de skal hilse på hverandre for aller første gang. Det gleder jeg meg til.

Bilder fra weheartit.com