Nå har kvelden senket seg, vinteren er endelig pakket bort, huset er ryddet og jeg skulle egentlig ha sovet.
I allefall ha lagt meg.
Men så begynte jeg å se på gamle bilder, bilder av fineste Jesper. Også kjente jeg panikkfølelsen bre seg i kroppen. Tenk om den lille i magen er så syk? Hvor egoistisk og dum er jeg som tar sjansen på at den lille skal være frisk, og at vi skal få et nytt barn som skal være så glad og lykkelig som Tilde?
Det er jo det jeg håper, det eneste jeg håper for den lille. Men sjansen er jo stor for det motsatte, for at lilleskatten i magen skal få oppleve grusomheter og smerter. Og dette vet jeg. Jeg vet det kan skje, men tar allikevel sjansen..
Jeg kan ikke legge skjul på at det er mange slike tanker i hodet mitt om dagen. Mange tenk-om-tanker.
Både positivt utfall og negativt utfall. Tenk om jeg skal få lov til oppleve den magiske utviklingen til et nytt barn, men på den andre siden, tenk om jeg må begrave enda et barn. Det er store kontraster.
Det er liv eller død. Det er enten eller.
Jeg tror jeg på et tidspunkt bare må slutte å tenke. For det er ikke noe jeg kan gjøre fra eller til allikevel.
Den lille er i magen. Jeg kan ikke spå fremtiden, jeg kan ikke vite. Jeg kan bare håpe.
Jeg kan ønske og tro. Men det hjelper ikke, for skjebnen er ikke i mine hender. Kortene er kastet, jeg bare vet ikke hva som skjuler seg der, enda.
Jeg blir veldig tankefull når jeg tenker på Jesper. På livet hans, på alt vi gjorde mens han levde. På alt vi ikke gjorde, på alt vi ikke kunne gjøre. Jeg ser for meg sykehus og leger og smerter og oppkast. Jeg ser anfall på anfall, grimaser i ansiktet, stiv kropp. Jeg ser alt det vonde.
Heldigvis ser jeg også alt det gode. Det vakre smilet, den myke huden. Den fine pusten når han var på sitt beste. De nydelige øynene som strålte når han fikk leke yndlingsleken sin. De gode lydene når han koste seg. Armkroken var alltid varm og god etter at Jesper lå der. Han lå alltid i en armkrok.
Nå er den tom. Kald. Ensom. Og ja, vi savner han så veldig. Selv med alt det vonde han opplevde, så vil bare en mamma ha han tilbake, uansett.
Jeg lurer sånn hva fremtiden vil bringe for oss. For hvordan livene våre vil bli.
Om alt vil bli sann glede, eller et helvete med bare bekymringer og sorg.
Lyst eller mørkt.
Varmt eller kaldt.
Det blir enten alt, eller ingenting.
Vi har satset alt, og vi går kun for gull. Det er det eneste som gjelder.
Jeg håper, og kan ikke tro annet enn at vi skal få gull, vi skal få lyse fine hverdager, med to friske barn.
Jesper skal bli en stolt storebror der han befinner seg, og gi oss styrke til å mestre hverdagen uten han.
Livet skal gå videre, livet gjør jo uansett det, for det må det.
Men livet må og skal gå videre med to friske barn, og mysteriet Jesper skal forbli nettopp det, et mysterium og en gåte, og det skal finnes bare en av han. Han var jo unik, og slik skal det fortsette.
Nå må jeg finne sengen. Har mange oppgaver for morgendagen og må tidlig opp, natten blir nok som vanlig full av tanker.
Jeg skal finne de positive og holde fast ved dem. I allefall for i natt.
I allefall ha lagt meg.
Men så begynte jeg å se på gamle bilder, bilder av fineste Jesper. Også kjente jeg panikkfølelsen bre seg i kroppen. Tenk om den lille i magen er så syk? Hvor egoistisk og dum er jeg som tar sjansen på at den lille skal være frisk, og at vi skal få et nytt barn som skal være så glad og lykkelig som Tilde?
Det er jo det jeg håper, det eneste jeg håper for den lille. Men sjansen er jo stor for det motsatte, for at lilleskatten i magen skal få oppleve grusomheter og smerter. Og dette vet jeg. Jeg vet det kan skje, men tar allikevel sjansen..
 |
| ønsker bare så inderlig en slik livskvalitet for den lille. Tusj i panna, mat som spises selv, klapping og dansing og masse glede. |
Jeg kan ikke legge skjul på at det er mange slike tanker i hodet mitt om dagen. Mange tenk-om-tanker.
Både positivt utfall og negativt utfall. Tenk om jeg skal få lov til oppleve den magiske utviklingen til et nytt barn, men på den andre siden, tenk om jeg må begrave enda et barn. Det er store kontraster.
Det er liv eller død. Det er enten eller.
Jeg tror jeg på et tidspunkt bare må slutte å tenke. For det er ikke noe jeg kan gjøre fra eller til allikevel.
Den lille er i magen. Jeg kan ikke spå fremtiden, jeg kan ikke vite. Jeg kan bare håpe.
Jeg kan ønske og tro. Men det hjelper ikke, for skjebnen er ikke i mine hender. Kortene er kastet, jeg bare vet ikke hva som skjuler seg der, enda.
Jeg blir veldig tankefull når jeg tenker på Jesper. På livet hans, på alt vi gjorde mens han levde. På alt vi ikke gjorde, på alt vi ikke kunne gjøre. Jeg ser for meg sykehus og leger og smerter og oppkast. Jeg ser anfall på anfall, grimaser i ansiktet, stiv kropp. Jeg ser alt det vonde.
Heldigvis ser jeg også alt det gode. Det vakre smilet, den myke huden. Den fine pusten når han var på sitt beste. De nydelige øynene som strålte når han fikk leke yndlingsleken sin. De gode lydene når han koste seg. Armkroken var alltid varm og god etter at Jesper lå der. Han lå alltid i en armkrok.
Nå er den tom. Kald. Ensom. Og ja, vi savner han så veldig. Selv med alt det vonde han opplevde, så vil bare en mamma ha han tilbake, uansett.
Jeg lurer sånn hva fremtiden vil bringe for oss. For hvordan livene våre vil bli.
Om alt vil bli sann glede, eller et helvete med bare bekymringer og sorg.
Lyst eller mørkt.
Varmt eller kaldt.
Det blir enten alt, eller ingenting.
Vi har satset alt, og vi går kun for gull. Det er det eneste som gjelder.
Jeg håper, og kan ikke tro annet enn at vi skal få gull, vi skal få lyse fine hverdager, med to friske barn.
Jesper skal bli en stolt storebror der han befinner seg, og gi oss styrke til å mestre hverdagen uten han.
Livet skal gå videre, livet gjør jo uansett det, for det må det.
Men livet må og skal gå videre med to friske barn, og mysteriet Jesper skal forbli nettopp det, et mysterium og en gåte, og det skal finnes bare en av han. Han var jo unik, og slik skal det fortsette.
Nå må jeg finne sengen. Har mange oppgaver for morgendagen og må tidlig opp, natten blir nok som vanlig full av tanker.
Jeg skal finne de positive og holde fast ved dem. I allefall for i natt.
Kjære Gøril - du skriver så fint, personlig og rørende. Her sitter jeg en tidlig lørdagsmorgen med mine to skatter som leker fint sammen. Nå klarer jeg ikke å holde tårene tilbake... både pga historien din og pga takknemlighet.
SvarSlettSelvfølgelig går du for Gull! Og jeg heier på deg hele veien!
Fy søren så sterk du er!!!!
Jeg skulle innom igjen til deg for å fortelle deg at du vant min GI-BORT. La igjen en kommentar i et tidligere innlegg:) Send meg en mail med fargeønske og adresse så skal du få en pakke i posten.
Ønsker deg en fin lørdag! Håper natten har vært fin og at du kan nyte dagen!
Stor klem - Vivian
Du er så god med ord, jeg blir helt målløs. Ingen vet hva fremtiden bringer, men i din situasjon er det viktig å kjenne på frykten slik du gjør. Jeg lar meg imponere over den styrken du viser!
SvarSlettTårene renner når jeg leser innlegget ditt.Kan ikke forestille meg hvordan du har det men det føles sikkert som om tankene kveler deg.Jeg har selv en liten skatt i magen med termin 27 mai.Så da blir Andrea storesøster.Det er ingen selvfølge og få friske barn så derfor skal man settte så utrolig pris på det man har <3 <3Ingenting er en selvfølge her på jorden...Man får bare krysse alt man har og tenke at den lille er like frisk som Tilde.
SvarSlettHei Gøril,du skriver så fint....Jeg blir veldig rørt...Du er ihvertfall ikke egoistisk,du vil ha enda et barn.Du satser på et friskt barn. Det gjør alle som får barn,du er som alle andre. Men jeg satser også på at du får et friskt barn.Jeg vil be for deg om at du skal få det.Jeg føler på meg at du vil få det Gøril.Kos deg masse i påska.Hilsen en fast leser av bloggen din,Karin
SvarSlettStakkars kjæreste Gøril. Skjønner så godt tankene dine, bekymringene dine og at du lurer på hvordan fremtiden blir. Dere kan bare vente, tro og virkelig håpe at alt er som det skal med den lille i magen!!! Jeg håper med dere og jeg krysser fingrene for at alt er bra med nurket i magen!
SvarSlettJeg klarer jo ikke sette meg inn i situasjonen din, men som mor så skjønner jeg så godt hvordan du har det!
Håper du fikk litt søvn i natt Gøril, du er beintøff og jeg klarer bare å tenke meg hvordan du har det nå!!
Påskeegget ditt er sendt, håper det kommer fram fort:-)
Stor lørdagsklem fra størstepia
Kjære deg.
SvarSlettDa jeg skrev i går, om det å ha tid til å SE barnet mitt, tenkte jeg på deg. Tenkte, at jeg ikke aner hvordan det er å ha et sykt barn. Når jeg kan være så dum,at jeg på et vis syns det er ok at barnet mitt er dårlig- for da har jeg tid til å se. Jeg postet det likevel. Jeg har tenkt mye på deg i det siste..ikke bare i det siste, men spesielt de siste dagene. På mammahjertet og mammablikket. På Jesper som var omkranset av den største kjærlighet, og som var den vakreste gutten i verden. Som ble sett. Og som ble elsket. Og som nå savnes så hjerter knuses. Fordi kjærlighet aldri stopper opp. Heldigvis.
Alle som leser det nydelige, såre og kloke du skriver, forstår (samtidig som vi ikke kan forstå..)dobbelheten du nå opplever. Du håper, og du er realistisk. Du tar på deg skyld, og du vet at du ikke kan ta på deg noen skyld. Ingen har skyld. Ingen har kontroll. Det er større enn oss selv.
Jeg håper du finner hvile i situasjonen, at du tør håpe, at du tør anklager mot deg selv prelle av. Det gjør deg ikke godt, og du har ingen grunn til å anklage deg selv.
Nå er babyen der. Den ligger i magen din, danser rundt og nyter hver dag. Og den blir tatt imot med all verdens nærhet, kjærlighet og omsorg når det er tid for å komme ut. Uansett.
Du er tøff.
Javisst er du det.
Men jeg antar at du ikke føler deg tøff, heller liten og redd.
Så er det heldigvis slik, at vi tåler det vi må tåle.
Lykke til med å finne litt hvile. Og hestehov langs stien.
God påske fine deg.
(så må jeg si som deg...jeg leser hvert ord, blir alltid like grepet. Men er dårlig på å fortelle deg det.)
Det er et sjansespill, dette med å få barn. De aller fleste tenker ikke over det fordi alt har gått greit. Du har opplevd å miste et barn. Du skjønner.
SvarSlettMen så har du opplevd å få Tilde. Ei kvikk, herlig, fantastisk jente. Sannsyneligheten for at neste barn skal ligne storesøster, er stor. Fokuser på det. Dette går bra.
(Og gratulerer så mye, jeg rakk aldri å kommentere gravidinnlegget ditt!)