Jesper

Jeg er litt tankefull i dag, eller har vært det i hele natt. Tenkt og tenkt. På min fineste.
Februar er heldigvis snart over, og i går våknet vi til fuglesang utenfor vinduet vårt. Vårstemningen var et faktum da vi så solen skinne også. (selv om det er masse is og snø og kulde også).
Vi gikk oss en tur, kjente varmen fra solen i ansiket, og til Tildes store glede ble det boller og saft etterpå.

Så begynte jeg å spinne litt i hodet mitt. På alt vi hadde gjort nå i løpet av året Jesper ikke har vært sammen med oss. Og sorgen over at han ikke fikk bli med. På at sorgen og savnet forandrer seg. At vi tilvenner oss det nye livet, livet uten han. Dårlig samvittighet for akkurat det. Føles som vi svikter han. Han skulle jo ha vært her, og livet skulle handlet om oss, en familie på fire.
Tenker på hvordan det ville vært om han fortsatt var her, på de få tingene vi kunne ha gjort sammen utenfor leiligheten vår.

Han hadde nok likt å ligge i vognen og myst mot solen om vi hadde dratt alle sammen på søndagstur i går, kjent en trygg hånd over hodet sitt, og kanskje sovet litt. Han likte seg så godt ute, når han var i god form. Jeg lurer på hvordan Tilde hadde vært i forhold til broren sin. Tenker så mye på det. Hva hun hadde sagt til han, og alle klemmene hun skulle gitt han.

Det begynner å bli lenge siden jeg har vært på graven til Jesper nå. Vet ikke hvorfor.
Har fortsatt ingen følelse av at han er der, så føler jeg steller en grav til en fremmed.
Jesper har jo aldri vært der, han døde jo på sykehuset. Kroppen hans har kanskje vært der, men det var bare et skall, et skall uten den vakre Jesper inni. Bare den vakre Jesper utenpå. Nå er det jo ingenting igjen der. Skremmende tanke. Skallet er også borte.
Og derfor tror jeg at jeg føler ingen tilhørighet der. For Jesper har aldri vært der han ble begravd.

Hjemme tenner vi lys for han, vi kjøper friske blomster og ordner det fint på hans kommode.
Kommoden står der sengen hans stod, der Jesper sov mange timer. Et sted der Jesper var.
Der føler jeg tilhørighet. Der har han jo vært. Der har han jo vært mye.

Men graven skal jo se fin ut allikevel. Det er så trist når man ser en barnegrav som er ustelt.
Så jeg får se om jeg får energien til å ordne det fint igjen. Det tar mange krefter, det.
Det er utmattende å dra til graven.
Og det er vanskelig å gjøre den fin også, når det er så kaldt og snø over alt. Det blir bare å tenne lys, ta bort litt snø, og tenke at det skal bli finere neste gang jeg kommer.

Her er noen nye bilder jeg deler med dere, fra barnehagen og avlastningsboligen. Det er nærmest noen hellige minner, så ta godt vare på de, du også.



  
Jeg blir så sint, så redd og så kvalm når jeg tenker på at Jesper er død. Når jeg tar det innover meg.
Mange dager bare skrur jeg av sorgen og alle følelser. Det høres sikkert kaldt ut, men det er min måte og få tunge dager til å gå videre på. Jeg orker bare ikke gråte og tenke hele tiden.
Og de dagene jeg virkelig kjenner på hvordan det er, hvordan savnet har formet meg i dag, da fylles jeg opp av bare paranoide tanker, redsler og panikkangst.
Hvor bekymret jeg har blitt for Tilde, for den store angsten er jo å oppleve dette på nytt.
Selv om Jesper og Tilde er to forskjellige barn, med totalt forskjellige behov, så hører ikke alltid tankene det når de spinner på det verste. De er bare like redde, like engstelige for å oppleve et nytt mareritt igjen.
Selv om Tilde er frisk og har det bra, så tenker jeg at det kan jo skje allikevel.
Det har jo skjedd før, så det kan jo skje igjen. Huff, jeg grøsser bare ved tanken.

Tror jeg skal prøve å hive i meg noen paracet, ta meg en dusj og gå en liten tur ut.
Været er nydelig, og det burde jo kunne trigge en positiv tanke eller to.

Ha en fin mandag :)

Fredag.

Tusen takk for så mange fine tulipantips. Mine har nå stått opp fra de døde takket være dere, og lever i beste velgående. Flotte saker altså.
Ser ut som det hjelper masse å sette de på et kjølig og mørkt rom på natten ja. Supert at jeg fikk lære noen nyttige blomstertips.

Ellers så har jeg ikke tenkt å slutte med bilder på bloggen min, ser at det er flere som lurer på det. Har fått spørsmål på mail og i kommentarfeltet om akkurat dette. Det kommer bilder, bare ikke så ofte som før kanskje.
Er helt enig at det er mer givende å lese en blogg med bilder, men det er altså ikke bildene som vil være hovedfokuset i min blogg uansett. Jeg har bloggen for å skrive.
Men dette har vel kanskje aldri vært en blogg som følges for bildenes del allikevel?

Ellers er formen skikkelig dårlig om dagen. Æsj. Har avlyst to lunsjdater jeg gledet meg masse til denne uka, men klarer bare ikke annet enn å ligge i sofaen og slumre. Hater hater hater formen min om dagen. Men det kommer vel bedre dager om ikke så alt for lenge. Jeg må bare klage litt, som vanlig ;-) Godt å få ut litt gruff vettu.
Planen for i dag blir derfor å ligge helt rolig på sofaen og gjøre ingenting til jeg skal hente verdens beste i barnehagen tidlig i dag :)

Helgen er full av planer, og det er koselig. Hva skal dere gjøre?

Tilde trasser veldig om dagen, så lenge det er bare jeg og kjærestemannen hjemme i allefall. Da er det kort vei fra himmel til helvete. Hun er i en veldig fin alder nå, der hun lærer masse nytt hver eneste dag, prater i ett sett, og tester oss ut, men trassen har jeg ikke noe til overs for bestandig. Det er jo fint at hun trasser, man skal jo det, og det er jo slik barn er, men det er allikevel ganske slitsomt.
Tilde blir derimot bare blid og lykkelig når vi har besøk/er på besøk. Da skal hun vise alt hun kan, tulle hele tiden og hun elsker å få den fulle oppmerksomhet.
Da har hun ikke tid til å trasse, så jeg lurer på om vi skal planlegge besøk hver eneste dag fremover ;-)

Dette ble egentlig et innlegg som ikke handlet om noe, men følte for å komme med en liten oppdatering, da jeg ikke tror det blir noe blogging før over helgen. Tar ofte bloggfri i helgene nemlig, da er det andre ting som prioriteres.

Ha en flott fredag. Her skinner solen ser jeg. Vårfølelse.

Grønne fingre?

Jeg elsker blomster. Særlig er jeg glad i roser. Men ikke hvilken som helst farge, de må enten være hvite eller dusrosa. Jeg kjøper roser stort sett hver 14.dag. Setter det på minnekommoden til Jesper. Blomster skaper en fin stemning i huset synes jeg. Også minner det meg om den fineste gutten jeg vet om.
Roser har jeg blitt gode på, de kan leve nesten 14 dager her hjemme.
Så jeg tenkte at kanskje jeg er flink med blomster, at det skjuler seg et blomstertalent siden rosene lever såpåss lenge? Neppe, men lov å drømme.

Så jeg kjøpte tulipaner, en liten og svært dyr bukett. Satte de i vase. Sendte noen tekstmeldinger til venninner om råd får å få de til å leve lengre. Fikk det samme til svar, så tenkte at nå vil de jammen leve en liten evighet de også. I allefall til helga. Det ble nesten så at tulipanene ble mine favoritter da jeg så hvor fine de var.

Så står jeg opp i dag, og tulipanene henger skikkelig med hodet. Det er nesten så de faller ut av vasen, så mye henger de.

Jeg klarer ikke forstå hva jeg har gjort galt? De kan da ikke dø etter to dager? De har jo fått vann, og de har jo fått slikt middel for å leve ekstra lenge. De har blitt snittet på rett måte.
De har heller ikke fått for mye vann, men sånn akkurat passe. Jeg trodde jeg hadde vært flink.
Men tulipanene fikk en tidlig død, kan man si.

Derfor søker jeg råd, til dere i blogglandia. Her er det sikkert mange med grønne fingre.
Hvilke blomster er det lett å få til å leve, og hvilke bør man styre unna? Hva anbefaler du?
Jeg synes det er så vakkert med levende blomster hjemme, men har jo ikke råd til å kaste en dyr bukett etter bare to dager. Men vil så gjerne fylle hjemmet mitt med nydelige buketter som minner om liv, som er fine å se på.

Også hadde det vært artig med noe annet enn roser også.


Ellers vil jeg si tusen takk til alle kommentarene på tobarnsmamma-innlegget mitt. Det var godt å lese at dere også tenker på meg som en tobarnsmamma, selv om bare en synes i hverdagen.
Takk.

Tobarnsmamma.

Tobarnsmamma.
Det er jeg faktisk.

"Har du to barn du da?".
Ja, det har jeg. Selv om han ene ikke fikk lov å leve lengre enn 2,5 år, så vil jeg for alltid være mammaen hans, og han vil for alltid være barnet mitt. Min førstefødte.

Det er kanskje ikke så lett å forstå, at jeg fortsatt sier at jeg er tobarnsmamma, når det er bare et barn her.
Jeg er en usynlig tobarnsmamma for de fleste.

Det var ei dame i barnehagen til Tilde, som spurte meg i går. Jeg har lenge grudd meg til det, at noen skal spørre. For hva sier man? Det vil bli litt feil uansett, og man vet at den som spurte vil angre seg for hun gjorde nettopp det. Å høre at noen har mistet barnet sitt, er aldri lett å ta innover seg.
Det er aldri lett å si heller.

"Har du flere barn enn Tilde?" spurte hun. Vennlig stemme, spørrende øyne og et smil om munnen.
Jeg fortalte, mens jeg fortsatt kikket ned og latet som jeg slet med å knyte skoene mine, at jeg er mamma til to.
Det var da hun spurte, om jeg var mamma til to. Hun syntes nok svaret var overraskende, siden hun aldri hadde sett flere barn. Og jeg og kjærestemannen ofte har levert og hentet sammen. Hvor var det andre barnet, det tenkte hun sikkert?

Jeg kikket på det smilende og vennlige ansiktet, med øyne som søkte svar. Hun var nysgjerrig nå, og jeg kunne se at hun var oppriktig interessert i å høre meg svare.
Jeg måtte svelge, mange ganger. Prøvde å formulere noe i hodet mitt, som ikke skulle høres så trasig ut. Slik at hun ikke skulle føle at hun hadde spurt om noe sårt.
Men det hadde hun jo, og det vil jo være vanskelig å si det, uansett. Ingen tar jo lett på det, å ha mistet sin aller kjæreste.

Jeg fortalte henne, uten at stemmen sprakk, at jeg hadde en sønn som dessverre døde for ett år siden. Jeg fortalte at han ble 2, 5 år og at han var alvorlig syk hele livet.
Jeg sa at jeg alltid ville si jeg hadde to barn, selv om det bare var ett barn som syntes.

Smilet hennes forsvant, øynene hennes ble blanke.
Hun så fortsatt like vennlig ut, og så på meg og sa at det var fryktelig trist å høre.
Og at hun ikke visste. At hun aldri hadde spurt om hun visste.
Beklaget seg. Begynte å se ned, så på meg, så ned. Syntes det var ekkelt.

Jeg sa at det var fint at hun spurte, at jeg synes det var godt å prate om det.

Da jeg gikk hjemover, var jeg tankefull. Veldig tankefull. Akkurat som jeg bar på en stor hemmelighet.
Jeg gråt ikke, jeg lo ikke. Pokerfjes.
Tilde satt i vognen og pratet om alt hun så. Fortalte at hun skulle ha melon når hun kom hjem. Fast bestemt på at det var melon hjemme, som hun skulle spise.Sa det hele turen hjem.
Jeg sa ingenting. Bare gikk.

Det første jeg ser når jeg åpner ytterdøren vår, er et stort bilde av Jesper hengende i gangen.
Hans øyne glitrer av glede på det bildet, og han smiler stort og ekte.
Jeg kjenner at pokerfjeset forsvinner. At øynene mine også blir blanke.
Jeg er for alltid mammaen din, Jesper. For alltid. Og det skal alle som spør få vite.

Jeg er stolt over deg! Og neste gang skal jeg ikke kikke ned mens jeg svarer. Jeg skal se mennesket i øynene og svare med sterk stemme. At jeg er mammaen til verdens tapreste og fineste Jesper, og det vil jeg være resten av livet mitt. Det er noe som varer evig, selv om livet ditt ble alt for kort.
Heldigvis forsvinner ikke alt, selv om man mister alt.

Fortsetter litt til.

Da har jeg vel landet på en beslutning, om å fortsette å blogge her, åpent for alle, men å ikke nødvendigvis ha bilder i hvert innlegg. Det har jeg ikke hatt før heller, men da har jeg tenkt at det skulle jeg i grunn ha hatt.
Bilder er jo så morsomt. Får håpe det er noen som orker å lese en blogg uten så mange bilder, da.

Jeg har diskutert dette med så mange. Hvorfor blogger jeg? Hva vil jeg med bloggen min?
Og jeg har funnet ut at det er alt for mye terapi å miste ved å slutte å blogge om tankene mine. Jeg får faktisk mye mer utbytte av å dele tanker her, enn med min psykolog.
Også synes jeg det er en koselig hobby, som ikke stjeler noe særlig med tid heller.
 Også må jeg jo si at jeg føler at bloggen min ikke kan støte noen, og at det ikke kan gå utover Tilde i fremtiden med det som jeg har skrevet, så om jeg begynner å merke bildene mine, så kanskje vil jeg føle meg bittelitt tryggere?
Ja, jeg fortsetter i allefall litt til.

Forrige uke var i grunn ganske innholdsrik for oss å være, så derfor kom det ikke noe innlegg før nå.
Vi har hatt besøk, vært på besøk stort sett hver dag, og vi har ryddet og vasket leiligheten så det suser (faktisk mange ganger har jeg vasket forrige uke), for å så bare et par minutter senere føle vi er tilbake til der vi startet. Med hovedrot og støv. Er det sånn hos flere?
Samme hvor mye man rydder, så er det like rotete etterpå?
Og det blir aldri tomt i skittentøyskurven. Aldri.
Dette er visst noe som er ganske irriterende for meg om dagen, så må bare nevne det. Hater husarbeid.
Man holder på i evigheter, så vises det ikke engang. Ja, i allefall bare for en svært kort periode.

Denne uken er også full av planer, og det er fint. Jeg liker nemlig svært lite å være alene, eller være planløs. Det er ikke det at formen min er slik at jeg kan finnne på noe spennende utenfor leiligheten min, men det er forferdelig kjedelig å bare ligge på sofaen og være i dårlig form, helt alene. Jeg må sosialiseres nemlig.
Hater å være sykmeldt. Jeg VIL på jobb, men kroppen hører ikke etter :(

Over til noe helt annet;
I går oppdaget Tilde skyggen sin, og det var veldig morsomt. Hun synes nok derimot at mammas og pappas latter var feilplassert, for det var overhodet ikke noe artig for henne.
Hun prøvde gang på gang å fjerne skyggen sin, la seg nesten ned på bakken og veivet med hendene. Ropte fortvilet til oss "den sitte fast". Løftet føttene høyt i været for å få den bort, frustrasjonen var gedigen.
Også gikk hun litt igjen, mens hun hele tiden fulgte med på skyggen sin. Gikk store omveier, i håp om at den ikke skulle følge etter. Begynte på et tidspunkt å springe, men ga opp da hun så at den var etter henne.
Tilslutt ble det for mye, og hun sa "bære" til meg. Og det er det sjelden vi får lov til. Hun skal klare alt selv. Samme om det er å gå i lange stunder og hun er supersliten, skal hun i allefall ikke bæres
Men den skyggen var for skummel, og lite samarbeidsvillig, hehe.
Jeg må si det var utrolig artig å være vitne til dette, lenge siden jeg har ledd så mye. Sikkert ikke så hyggelig gjort, men jeg klarte ikke å la være.

Hvordan var det da deres barn oppdaget sin egen skygge?

Ellers når jeg er så godt i gang med skrivingen her, så vil jeg gjerne få anbefale en blogg.
Eli har en superbra blogg, men med alt for få lesere. Håper å få gjort noe med det her. Hun fortjener nemlig litt mer oppmerksomhet, for hun er supersøt, snill, artig og en av verdens beste.
Trykk her for å komme på besøk hos henne :)

Ha en ellers fin mandag.
Her skinner solen, og da begynner man å lengte etter våren.
Joggesko, tynn jakke og asfalt, åhh... Nydelige fremtiden.

Om blogging.

Isj, jeg vet ikke om jeg vil blogge mer. Altså, jeg vet at jeg egentlig vil, også vil jeg fortsette i samme dur som jeg alltid har gjort, med å være ærlig og være meg selv.
Men så er jeg blitt så skremt med tanke på hvor mye jeg utleverer meg selv, mine barn, mitt liv på internett.
For alle sammen kan lese her om de vil. Og jeg har selv valgt å gjøre det på den måten, eneste personen det vil gå utover er jo meg, og jeg står jo for det jeg skriver, så i grunn burde det være greit? Eller?

Mange sier at man må være forsiktig når man blogger om følelser på bloggen, og min handler jo stort sett om det. Man blir jo sårbar, og jeg må tenke meg litt ekstra om i disse dager føler jeg.
Har heldigvis aldri opplevd en eneste negativ kommentar på bloggen min, og det synes jeg er veldig veldig godt. Tusen takk for det, kjære lesere.

Det har jo vært veldig i media i det siste, dette med mammabloggere, og alt vi utsetter våre barn for.
Jeg har ikke følt dårlig samvittighet ovenfor Tilde (eller Jesper), og de bildene jeg deler. Føler det er ting som er harmløse, og som jeg aldri i verden hadde reagert på om jeg leste andre steder heller. (Jespers historie er såklart ikke harmløs, men ingenting jeg skriver og deler om han, vil gå utover han på noen måte)
Men er det fordi jeg selv er en mammablogger, og som også søker andre mammabloggere? Selv liker jeg svært godt å lese andres erfaringer, andres historier om barn og mammarollen. Og når man får se bilde av barnet, så blir det liksom enda en bonus. Man liker jo å se bilder, se utviklingen. Er vel ikke bare jeg som koser meg med det, og ikke ser noe negativt når det gjelder mammablogging?
Man legger jo såklart ikke ut nakenbilder, og skriver ikke stygge ting om barnet sitt.
Jeg har aldri opplevd at noen har gjort det, og jeg føler jeg har lest maaange mammablogger.
En ting som går igjen, det er stolthet, og takknemlighet for barna. Og vakre bilder. Av lek, av smilet deres, av klær etc.

Men jeg vet jo selvfølgelig ikke hva Tilde hadde ment om mammas blogging hadde hun forstått det, og om hun hadde blitt lei seg for dette. Nå er hun så liten, at blogging, det vet hun ingenting om. Og  såklart, jeg vet jo ikke at det er rettferdig jeg skriver om henne uten at har godkjent det.
Men vil dette jeg gjør nå, være til hinder for henne senere i livet? Kan liksom ikke forstå det?

Hva slags tanker har dere?

Jeg har i grunn bare fortsatt i samme duren etter alt som har vært sagt i media også, men hele veien tenkt på "hva er det jeg gjør?".

Så blir det igjen til en bloggpause for min del da, fordi jeg blir så usikker, samtidig som jeg blir litt sur, fordi at mammabloggere er da jammen meg ikke så ille, de. Ikke i mine øyne i allefall. Og da begynner jeg å tenke på alle de tusen bloggene der ute som virkelig burde være mer forsiktige med hva de legger ut på nettet.
Men det sier jeg kanskje for å forsvare meg selv, siden jeg faktisk er en mammablogger, og jeg liker jo ikke at noen sier at vi gjør noe galt, sant? ;-)

Vil veldig gjerne høre deres tanker om dette, er sikkert mange som sitter med svært forskjellige meninger.
Jeg sliter litt med å finne min merker jeg.

Edit: Jeg mener altså ikke hva dere mener om min blogging, men hva deres tanker er om mammablogger generelt. Og også om dere har noen tanker i forhold til deres egne blogger?

Dusteprolaps i en dusterygg.

I går kjente jeg det.
Smerter i ryggen.
Igjen.

Har jo slitt en god del med denne dusteryggen før, men nå har den vært så fin i laang tid, at jeg rett og slett ikke har tenkt over at jeg har prolapser både her og der i ryggen. Og ikke har jeg tatt noen forhåndsregler og ikke har jeg trent. Så man kan vel takke seg selv. Men det orker jeg ikke. "takk Gøril, for at du igjen ødela ryggen din". Ja, sikkert. Ingen takketale her i heimen.

Men i går, da sa det altså pang. Og alle helgeplaner skrinlegges. Jeg kan jo ikke gå. *sutre*

Jeg har nå googlet for å finne ut hva jeg skal gjøre for å bli bedre.
Alle sier det som jeg vet, ut å gå korte turer.
Men hva om man ikke klarer å gå? Har de glemt å tenke på de?

Har egentlig lyst til å klage og sutre enda mer, men tror vi stopper der ;-)

God helg, forresten :)