Tobarnsmamma.

Tobarnsmamma.
Det er jeg faktisk.

"Har du to barn du da?".
Ja, det har jeg. Selv om han ene ikke fikk lov å leve lengre enn 2,5 år, så vil jeg for alltid være mammaen hans, og han vil for alltid være barnet mitt. Min førstefødte.

Det er kanskje ikke så lett å forstå, at jeg fortsatt sier at jeg er tobarnsmamma, når det er bare et barn her.
Jeg er en usynlig tobarnsmamma for de fleste.

Det var ei dame i barnehagen til Tilde, som spurte meg i går. Jeg har lenge grudd meg til det, at noen skal spørre. For hva sier man? Det vil bli litt feil uansett, og man vet at den som spurte vil angre seg for hun gjorde nettopp det. Å høre at noen har mistet barnet sitt, er aldri lett å ta innover seg.
Det er aldri lett å si heller.

"Har du flere barn enn Tilde?" spurte hun. Vennlig stemme, spørrende øyne og et smil om munnen.
Jeg fortalte, mens jeg fortsatt kikket ned og latet som jeg slet med å knyte skoene mine, at jeg er mamma til to.
Det var da hun spurte, om jeg var mamma til to. Hun syntes nok svaret var overraskende, siden hun aldri hadde sett flere barn. Og jeg og kjærestemannen ofte har levert og hentet sammen. Hvor var det andre barnet, det tenkte hun sikkert?

Jeg kikket på det smilende og vennlige ansiktet, med øyne som søkte svar. Hun var nysgjerrig nå, og jeg kunne se at hun var oppriktig interessert i å høre meg svare.
Jeg måtte svelge, mange ganger. Prøvde å formulere noe i hodet mitt, som ikke skulle høres så trasig ut. Slik at hun ikke skulle føle at hun hadde spurt om noe sårt.
Men det hadde hun jo, og det vil jo være vanskelig å si det, uansett. Ingen tar jo lett på det, å ha mistet sin aller kjæreste.

Jeg fortalte henne, uten at stemmen sprakk, at jeg hadde en sønn som dessverre døde for ett år siden. Jeg fortalte at han ble 2, 5 år og at han var alvorlig syk hele livet.
Jeg sa at jeg alltid ville si jeg hadde to barn, selv om det bare var ett barn som syntes.

Smilet hennes forsvant, øynene hennes ble blanke.
Hun så fortsatt like vennlig ut, og så på meg og sa at det var fryktelig trist å høre.
Og at hun ikke visste. At hun aldri hadde spurt om hun visste.
Beklaget seg. Begynte å se ned, så på meg, så ned. Syntes det var ekkelt.

Jeg sa at det var fint at hun spurte, at jeg synes det var godt å prate om det.

Da jeg gikk hjemover, var jeg tankefull. Veldig tankefull. Akkurat som jeg bar på en stor hemmelighet.
Jeg gråt ikke, jeg lo ikke. Pokerfjes.
Tilde satt i vognen og pratet om alt hun så. Fortalte at hun skulle ha melon når hun kom hjem. Fast bestemt på at det var melon hjemme, som hun skulle spise.Sa det hele turen hjem.
Jeg sa ingenting. Bare gikk.

Det første jeg ser når jeg åpner ytterdøren vår, er et stort bilde av Jesper hengende i gangen.
Hans øyne glitrer av glede på det bildet, og han smiler stort og ekte.
Jeg kjenner at pokerfjeset forsvinner. At øynene mine også blir blanke.
Jeg er for alltid mammaen din, Jesper. For alltid. Og det skal alle som spør få vite.

Jeg er stolt over deg! Og neste gang skal jeg ikke kikke ned mens jeg svarer. Jeg skal se mennesket i øynene og svare med sterk stemme. At jeg er mammaen til verdens tapreste og fineste Jesper, og det vil jeg være resten av livet mitt. Det er noe som varer evig, selv om livet ditt ble alt for kort.
Heldigvis forsvinner ikke alt, selv om man mister alt.