Jesper

Jeg er litt tankefull i dag, eller har vært det i hele natt. Tenkt og tenkt. På min fineste.
Februar er heldigvis snart over, og i går våknet vi til fuglesang utenfor vinduet vårt. Vårstemningen var et faktum da vi så solen skinne også. (selv om det er masse is og snø og kulde også).
Vi gikk oss en tur, kjente varmen fra solen i ansiket, og til Tildes store glede ble det boller og saft etterpå.

Så begynte jeg å spinne litt i hodet mitt. På alt vi hadde gjort nå i løpet av året Jesper ikke har vært sammen med oss. Og sorgen over at han ikke fikk bli med. På at sorgen og savnet forandrer seg. At vi tilvenner oss det nye livet, livet uten han. Dårlig samvittighet for akkurat det. Føles som vi svikter han. Han skulle jo ha vært her, og livet skulle handlet om oss, en familie på fire.
Tenker på hvordan det ville vært om han fortsatt var her, på de få tingene vi kunne ha gjort sammen utenfor leiligheten vår.

Han hadde nok likt å ligge i vognen og myst mot solen om vi hadde dratt alle sammen på søndagstur i går, kjent en trygg hånd over hodet sitt, og kanskje sovet litt. Han likte seg så godt ute, når han var i god form. Jeg lurer på hvordan Tilde hadde vært i forhold til broren sin. Tenker så mye på det. Hva hun hadde sagt til han, og alle klemmene hun skulle gitt han.

Det begynner å bli lenge siden jeg har vært på graven til Jesper nå. Vet ikke hvorfor.
Har fortsatt ingen følelse av at han er der, så føler jeg steller en grav til en fremmed.
Jesper har jo aldri vært der, han døde jo på sykehuset. Kroppen hans har kanskje vært der, men det var bare et skall, et skall uten den vakre Jesper inni. Bare den vakre Jesper utenpå. Nå er det jo ingenting igjen der. Skremmende tanke. Skallet er også borte.
Og derfor tror jeg at jeg føler ingen tilhørighet der. For Jesper har aldri vært der han ble begravd.

Hjemme tenner vi lys for han, vi kjøper friske blomster og ordner det fint på hans kommode.
Kommoden står der sengen hans stod, der Jesper sov mange timer. Et sted der Jesper var.
Der føler jeg tilhørighet. Der har han jo vært. Der har han jo vært mye.

Men graven skal jo se fin ut allikevel. Det er så trist når man ser en barnegrav som er ustelt.
Så jeg får se om jeg får energien til å ordne det fint igjen. Det tar mange krefter, det.
Det er utmattende å dra til graven.
Og det er vanskelig å gjøre den fin også, når det er så kaldt og snø over alt. Det blir bare å tenne lys, ta bort litt snø, og tenke at det skal bli finere neste gang jeg kommer.

Her er noen nye bilder jeg deler med dere, fra barnehagen og avlastningsboligen. Det er nærmest noen hellige minner, så ta godt vare på de, du også.



  
Jeg blir så sint, så redd og så kvalm når jeg tenker på at Jesper er død. Når jeg tar det innover meg.
Mange dager bare skrur jeg av sorgen og alle følelser. Det høres sikkert kaldt ut, men det er min måte og få tunge dager til å gå videre på. Jeg orker bare ikke gråte og tenke hele tiden.
Og de dagene jeg virkelig kjenner på hvordan det er, hvordan savnet har formet meg i dag, da fylles jeg opp av bare paranoide tanker, redsler og panikkangst.
Hvor bekymret jeg har blitt for Tilde, for den store angsten er jo å oppleve dette på nytt.
Selv om Jesper og Tilde er to forskjellige barn, med totalt forskjellige behov, så hører ikke alltid tankene det når de spinner på det verste. De er bare like redde, like engstelige for å oppleve et nytt mareritt igjen.
Selv om Tilde er frisk og har det bra, så tenker jeg at det kan jo skje allikevel.
Det har jo skjedd før, så det kan jo skje igjen. Huff, jeg grøsser bare ved tanken.

Tror jeg skal prøve å hive i meg noen paracet, ta meg en dusj og gå en liten tur ut.
Været er nydelig, og det burde jo kunne trigge en positiv tanke eller to.

Ha en fin mandag :)