Isj, jeg vet ikke om jeg vil blogge mer. Altså, jeg vet at jeg egentlig vil, også vil jeg fortsette i samme dur som jeg alltid har gjort, med å være ærlig og være meg selv.
Men så er jeg blitt så skremt med tanke på hvor mye jeg utleverer meg selv, mine barn, mitt liv på internett.
For alle sammen kan lese her om de vil. Og jeg har selv valgt å gjøre det på den måten, eneste personen det vil gå utover er jo meg, og jeg står jo for det jeg skriver, så i grunn burde det være greit? Eller?
Mange sier at man må være forsiktig når man blogger om følelser på bloggen, og min handler jo stort sett om det. Man blir jo sårbar, og jeg må tenke meg litt ekstra om i disse dager føler jeg.
Har heldigvis aldri opplevd en eneste negativ kommentar på bloggen min, og det synes jeg er veldig veldig godt. Tusen takk for det, kjære lesere.
Det har jo vært veldig i media i det siste, dette med mammabloggere, og alt vi utsetter våre barn for.
Jeg har ikke følt dårlig samvittighet ovenfor Tilde (eller Jesper), og de bildene jeg deler. Føler det er ting som er harmløse, og som jeg aldri i verden hadde reagert på om jeg leste andre steder heller. (Jespers historie er såklart ikke harmløs, men ingenting jeg skriver og deler om han, vil gå utover han på noen måte)
Men er det fordi jeg selv er en mammablogger, og som også søker andre mammabloggere? Selv liker jeg svært godt å lese andres erfaringer, andres historier om barn og mammarollen. Og når man får se bilde av barnet, så blir det liksom enda en bonus. Man liker jo å se bilder, se utviklingen. Er vel ikke bare jeg som koser meg med det, og ikke ser noe negativt når det gjelder mammablogging?
Man legger jo såklart ikke ut nakenbilder, og skriver ikke stygge ting om barnet sitt.
Jeg har aldri opplevd at noen har gjort det, og jeg føler jeg har lest maaange mammablogger.
En ting som går igjen, det er stolthet, og takknemlighet for barna. Og vakre bilder. Av lek, av smilet deres, av klær etc.
Men jeg vet jo selvfølgelig ikke hva Tilde hadde ment om mammas blogging hadde hun forstått det, og om hun hadde blitt lei seg for dette. Nå er hun så liten, at blogging, det vet hun ingenting om. Og såklart, jeg vet jo ikke at det er rettferdig jeg skriver om henne uten at har godkjent det.
Men vil dette jeg gjør nå, være til hinder for henne senere i livet? Kan liksom ikke forstå det?
Hva slags tanker har dere?
Jeg har i grunn bare fortsatt i samme duren etter alt som har vært sagt i media også, men hele veien tenkt på "hva er det jeg gjør?".
Så blir det igjen til en bloggpause for min del da, fordi jeg blir så usikker, samtidig som jeg blir litt sur, fordi at mammabloggere er da jammen meg ikke så ille, de. Ikke i mine øyne i allefall. Og da begynner jeg å tenke på alle de tusen bloggene der ute som virkelig burde være mer forsiktige med hva de legger ut på nettet.
Men det sier jeg kanskje for å forsvare meg selv, siden jeg faktisk er en mammablogger, og jeg liker jo ikke at noen sier at vi gjør noe galt, sant? ;-)
Vil veldig gjerne høre deres tanker om dette, er sikkert mange som sitter med svært forskjellige meninger.
Jeg sliter litt med å finne min merker jeg.
Edit: Jeg mener altså ikke hva dere mener om min blogging, men hva deres tanker er om mammablogger generelt. Og også om dere har noen tanker i forhold til deres egne blogger?
Jeg fikk en kritisk kommentar av en venninne, med uttalelsen om at "hun ikke hadde sansen for dette med blogging (etter å ha lest min, selvsagt...), og at hun nok hadde et større behov for å verne om familien enn det jeg har... Takk for den, ja. Etter det tok jeg også en runde med meg selv, og tenkte etter om jeg utleverer ungene. Jeg kom til at jeg egentlig utleverer meg selv (og til tider min kjære. Hehe), og så deler jeg historier fra barnas hverdag. Morsomheter, rampestreker, utfordringer. Ting som jeg tror andre kan kjenne seg igjen i.
SvarSlettOg så dette med bilder. Jeg har kommet fram til akkurat det samme som deg! Jeg synes det er koselig med bilder, og vi legger jo ikke ut noe som er "støtende"! Det blir, som du sier, smilende barn, barn som lager snømenn, barn som går på ski, som spiser grøt for første gang osv. Hvordan kan sånne bilder misbrukes? Hva skal de "misbrukes med/til", liksom?? De er jo ikke vågale på noen måte!
Jeg tenkte jeg skulle lage en bloggpost om det, man har ikke kommet så langt. Ta et oppgjør med kritikerene, på en måte!
Og når det gjelder bloggen din, tror jeg den rører ved utrolig mange. Du setter ord på vanskelige følelser, og du verken skriver eller gjør noe galt! Dette er kanskje din måte å takle din sorg på, og ingen andre kan bestemme hva som er rett for deg! Eller dømme deg. Jo, selvsagt kan de det, men det synes jeg ikke vi skal bry oss noe om! ;o)
Og helt på tampen har jeg sendt en stafettpinne videre til deg inne på min blogg.
http://themumblogg.blogspot.com/2011/02/stafettpinnen-sendes-til.html
Stor klem til deg!
Bloggen din rører ved noe i oss alle. Historien om Jesper er varm og god og hjerteskjærende.
SvarSlettOg lærer alle oss andre å sette pris på vår hverdag og se at ting kanskje ikke er så ille likevel.
Jeg synes det er herlig å lese bloggen din, men forstår behovet for pause, og ettertanke.
Når det gjelder hvordan våre bilder av de søte små, kan misbrukes, så har det vært tilfeller av å lime hodet på andre kropper og sånn som er skikkelig utrivelig å tenke på.
Så man skal være varsom.
Stor klem! Jeg har akkurat oppdaget bloggen din og synes det er trist hvis den skal forsvinne så fort.
Bloggen min skal nok ikke forsvinne, men jeg må tenke meg litt om hvordan jeg vil ha den.
SvarSlettOm jeg skal fortsette å dele slik jeg gjør, eller droppe bilder og tanker som handler om andre enn meg.
Har mest lyst til å fortsette slik jeg gjør, men vet ikke helt enda.
Hei Gøril,du har en av mine favorittblogger. jeg har ikke barn selv men liker så godt måten du skriver på.Du er veldig flink med ord og å sette ord på dine følelser rundt det du har opplevd i livet ditt.Syns det er kjempfint at du er kritisk til det å blogge om livet,barn og følelser.Det er sundt.Og du må selv finne ut om du vil fortsette.Jeg har sagt det tidligere,du skulle skrevet bok om Jesper og livet hans og deres sammen.Du skriver så flott syns jeg.Jeg kan kjenne meg igjen i mye og jeg blir rørt,lei meg og glad over å besøke bloggen din.Du får følge hjertet ditt Gøril,det vil alltid si deg hva som er best.Jeg håper du fortsetter.Klem fra Karin
SvarSlettHei fine du.
SvarSlettJeg tror jeg forstår hvordan du tenker, eller hva som gjør deg usikker. At vi blir nødt til å tenke oss om, er kun positivt. Sette seg ned og spørre seg selv, hva en vil, hvem en utleverer, positive og negative sider, hva en selv har behov for, og om dette kan føre en skjeivt av sted på noen som helst måte...Det er jo bare lurt. Så får en lytte til seg selv i dette, for svarene har vi. Det er jeg helt sikker på.
Lykke til.
Jeg håper du fortsetter som før, for bloggen din er helt spesiell for meg og mange andre. Du har viktige erfaringer, og klarer å formidle situasjonen din så inderlig godt. Personlig tror jeg ikke denne bloggen kan føre noe vondt med seg, men dette vet kun du. Til slutt- å skrive en personlig blogg som denne, skal du kun gjøre om det er viktig for deg. Ikke for oss. Om vi bønnfaller deg aldri så mye:) Men du: skriv bok også da!!!!
Klem
Jeg har også tenkt over det du skriver om. Jeg har jo ikke holdt på så lenge. Men grunnen til at jeg vil blogge er fordi det blir som en dagbok for meg som jeg kan se tilbake på. Og så har jeg lært meg utrolig mye på dataen som jeg ikke kunne før. Jeg synes det er utrolig gøy med bilder og legger ut mange selv. Jeg synes det er ekstra gøy å lese blogger med bilder. Men jeg er jo forsiktig med hva jeg legger ut. Min eldste er 15 år og har bestemt seg for at jeg ikke skal få legge ut bilder av han og da gjør jeg jo ikke det (det er nok mest for å være vrang da) Men uansett så blir det jo til at jeg blogger mest om Mats som er yngst og som utvikler seg mest. Jeg liker bloggen din veldig godt for den er så ærlig. Og du skriver veldig bra. Har fulgt bloggen din i ett år nå og håper at du fortsetter.
SvarSlettHei.
SvarSlettMå si at din blogg har rørt meg til tårer,har leste den opptil flere ganger og gråter hver gang.
Jeg også er mammablogger,men skriver mest om meg og litt om snuppa.
Har bilder med ellers så blir det kjedelig ;)
Jeg vannmerker da bildene mine og krymper de,da føler jeg meg "tryggere" vis jeg kan skrive det.
Passer på at jeg ikke legger ut naken bilder med et gjør vel alle.
Liker bloggen din og følger hver dag :)
Klem Ingrid-Anne
Jeg har valgt å passordbelegge min blogg. Bloggen min handler i stor grad handler om barna og ble startet for å holde familie og venner oppdaterte, og derfor synes jeg det er greit å ha kontroll på hvem som leser.
SvarSlettMå også si at jeg liker bloggen din veldig godt og er innom jevnlig. :-)
Jeg følger med bloggen din og har fulgt med deg siden Jesper lå i magen din. Historien din og Jespers historie har rørt meg veldig, og rører meg fortsatt. Jeg er veldig glad for at du har valgt å dele din historie og jeg er sikker på at din blogg har vært til hjelp og trøst til de som har opplevd det samme eller noe lignende.
SvarSlettMen, for å svare helt ærlig, jeg velger å være anonym på nettet, velger å ikke blogge eller ha bilder av mine barn på nett. Jeg tør ikke rett og slett. Men derfor blir jeg ekstra glad når noen tør å være åpen på nettet, fordi det hjelper meg og andre. Jeg skjønner at du er skeptisk, jeg blir glad om du fortsetter, og forstår om du ikke gjør det.
Hva med å gjøre det til en lukket blogg eller hva det nå kalles? Slik at kun et utvalg av folk kan lese? Så kan vi da som ønsker å lese den sende deg mail og få passord? jaaa:-) For du må ikke legge ned nei:-p Har "fulgt" deg siden jeg fikk Elias i mars 2008 (på bim). Hvorfor? Du skriver så bra og jeg har tatt til tårene uttallige ganger,men også smilt og vært glad når dere har vært det. Rart det der:-)
SvarSlettKlem fra hele hurven:-)
Cicilie:
SvarSlettJa, det tenker jeg faktisk ganske mye på om dagen, så det spørs om det blir til det ja.
Vil liksom ikke legge bloggen død, men samtidig vil jeg skrive og ikke være redd for hva jeg skriver.
Supert tips.
Jeg synes det er bra at man kan dele både gleder og sorger. Har selv mistet en sønn med Trisomi 13. Alle er så flinke å dele alt det vellykkede i livet. Det er det alltid enklest å snakke om. Men sorgen og det den medfører er også en del av livet, men en del mange ikke klarer å forholde seg til.
SvarSlettFlott at du deler. Selv er jeg restriktiv med bilder, det er et valg jeg har tatt fra starten av, og jeg kommer fortsatt til å være restriktiv med bilder der snuttegutten min kan bli gjenkjent. Mest for å verne han. Det er ikke sikkert han vil like å ha bilder av seg selv på nettet når han blir stor. Det er noe han selv får velge.
Uansett er det viktig at du er bevisst på hva du velger å vise. Gjør det som kjennes riktig ut for deg!
Mange føler seg truffet at mammabloggdebatten. Og det var vel meninga. Jeg er av dem som ikke helt skjønner hva vi skal være så redde for. Så lenge vi bruker sunn fornuft. Men det kan jo hende jeg får meg en på kjeften om noen år . ikke veit jeg.
SvarSlettMan får være trygg på det man skriver og gjør.
Lukker du bloggen din, forsvinner mange lesere, dessverre. Og folk vil jo lese! Folk vil følge deg! Og dine!
Alt kan misbrukes, både bilder du legger ut her, men også bilder som finnes overalt ellers. Folk kan knipse bilder av barna våre med mobilen.
Skjønner at du vil tenke. Men ikke forsvinn. Og ikke vær redd.
Skjønner hva du mener, og tenker litt i samme baner selv. Men vær så snill, ikke slutt å blogg! Du er så flink å sette ord på ting. Så flink til å få ting i perspektiv og til å sette pris på de små ting i hverdagen. Vi som leser dine ord, lærer mye om livet (og ja, om deg/dere også), verdier og hvor viktig det er å vise sine nærmeste hvor glad man er i dem. Tusen takk, Gøril! <3
SvarSlettJeg ser ikke noe galt i å ha en blogg der en skriver om livets realiteter, sorger og gleder.
SvarSlettDin blogg setter jo virkelig ting i perspektiv, og minner oss på alle de små tingene vi bare tar for gitt.Ser ikke noe galt i dette. Så lenge en er bevisst og har klare grenser på tingene. Det er likevel ikke vanskelig å skjønne at en kommer til et punkt som det du har gjort. Jeg ønsker deg lykke til med dine valg. Og håper du fortsetter å blogge i en eller annen form.Og sist men ikke minst håper jeg at jeg får lov å følge deg videre. Har følgt deg så lenge og det har gitt så utrolig mye.
Hilsen Wenche
Kjære Gøril!
SvarSlettSkjønner så godt hva du snakker om her. Har vært mye fokus på blogging i det siste og særlig mammabloggere som utleverer sine barn... Jeg mener folk må få lov å legge ut det de vil, men om det går utover barna på noen måte, så er det dårlig gjort. Iallefall hvis de er små og ikke kan si fra om de vil bli blogget om eller ikke.
Jeg har valgt å legge meg på sånn halvveis anonym-nivå, jeg skriver ikke navn på barna, mannen, meg selv eller hvor jeg bor. Dette litt fordi jeg er lærer og vil ikke at alle barna (og foreldrene) i klassen min skal lese alt om livet mitt. Også skal jeg selvsagt spørre småtten når han blir større, om han syns det er greit at jeg skriver om ham og legger ut bilder. Liker han det ikke, så slutter jeg selvsagt.
Jeg legger ikke ut nakenbilder og bilder som kan "drite ut" barna mine på noen måter. Ligger det på nettet så kan jo alle få tak i det liksom...
Jeg syns at du skriver fantastisk bra og at du ikke utleverer noen på bloggen din. Det er jo på en måte en dagbok for deg, terapi for å få ut alle vonde tanker - og du skriver det på en sånn måte at alle føler med deg, men allikevel ikke syns det er negativt. (Mener iallefall jeg da!!)
Skjønner om du vil ta en pause og finne ut av hvordan du vil skrive bloggen din - du kan jo evt legge passord på denne og bare la de nærmeste få lese denne - eller du kan slette den og lage en ny og mer anonym blogg...
Håper du finner ut av det!
Jeg er en ivrig følger av bloggen din og syns nesten jeg "kjenner" deg gjennom denne bloggen. Liker så godt måten du skriver på og syns du er fantastisk tøff og sterk. Også liker jeg så godt å lese om lille vakre Tilde:-)!
Lykke til uansett hva du velger!
Stor klem fra størstepia
Forstår veldig godt tankene dine.
SvarSlettJeg har valgt å avslutte min blogg. Hovedgrunnen til det er at jeg ønsket i utgangspunktet og dele "Min historie" og hvordan barna kom til verden med andre som kanskje også tenkte i de baner. Være til inspirasjon og hjelp. Men min historie er ikke lenger bare min. Den er også barnas. Og de har krav på sitt privatliv. Jeg vil ikke at andre skal vite at de er donorbarn, om ikke de selv ønsker å fortelle det.
Når vi nå blir gjenkjent på gata pga bloggen, så synes jeg det er litt ekkelt faktisk.
Så de siste månedene har jeg blogget med en bismak, så for meg var det nå helt riktig å avslutte.
jeg vil råde deg til å passordbeskytte bloggen din. Jeg ønsket å gjøre det samme med min, men det var dessverre ikke mulig med blogg.no.
Uansett hva du gjør, så skal du ha masse kred for en utrolig fin og åpen skrivestil, og du har jo slik en sterk historie og formidle.
Klem
Jeg forstår veldig godt tankene dine!! Og jeg tror nok at de fleste mammabloggere føler seg truffet av all debatten.
SvarSlettJeg er nok litt naiv jeg da, og kan ikke helt se hva som er så farlig. Det ligger millioner av bilder av barn ute på nettet, og jeg velger å tro at det skal litt til at akkurat mine bilder skal bli misbrukt. Dessuten kan man da aldri (som Pia sier) være trygg på at ikke noen lumske folk tar bilder av barna enten de er på stranden eller på butikken heller.
Jeg tror heller ikke at barna plutselig ikke får en jobb de ønsker i fremtiden fordi det ligger bilder av dem med mat i ansiktet på nettet.
Man skal selvfølgelig være forsiktig med hva man skriver om og hvilke bilder man legger ut, men jeg klarer ikke helt å se den store faren så lenge man tenker seg om før man legger ut ting.
Nå har jo bloggen din etterhvert blitt en ganske stor blogg da, så jeg skjønner at disse tankene kommer enda mer da. Jeg har jo tross alt ikke så mange lesere på min blogg, så da føles det nok litt mindre skummelt også!
Lykke til med valget! Jeg håper ihvertfall at du fortsetter å blogge, enten du lukker bloggen eller fortsetter som før :)
Klem
Mona:
SvarSlettJeg er helt enig, jeg skjønner heller ikke hvorfor dette skal være så farlig. Det som irriterer meg er at det er så mange som mener det, og jeg klarer ikke finne ut hvorfor.
Hvorfor det skal hindre Tilde å få seg en jobb, fordi om jeg legger ut bilder av henne som lita, det gir ingen mening. Og som du sier, det finnes tusen bilder der ute av små barn. Og om man vil misbruke bilder av mine barn, så får man jo det til uansett om man har en blogg eller ei, det er sant det.
Så får man litt angst, uten at man er enig i grunnen til at angsttankene herjer i hodet. For i mitt hode er mammablogging bare fint. OG jeg blir sint fordi jeg føler meg så truffet av det de sier. Jeg føler jo at jeg ikke gjør så mye galt, men noen mener jeg er HELT tullerusk.
Tenke-tenke-tenke-tenke.
Skal uansett fortsette å blogge!! men vet ikke helt hvordan.
Jeg håper virkelig du fortsetter å blogge Gøril, for det er du superflink på! Og uansett form, så håper jeg å få lov til å fortsette å følge deg ;)
SvarSlettJeg er jo av de som har valgt å ha lukket blogg. Hvorfor? Jeg er vel kanskje blitt litt rammet av angsten du skriver om, selv om jeg ikke helt klarer å definere det heller. Liker ikke helt tanken på at hvemsomhelst kan snike på det jeg skriver da, når man velger å være litt personlig i bloggen. Samtidig så er det litt mer ok å "utlever" mann og barn når man lukker bloggen synes jeg, uten at jeg gjør det på noen negativ måte uansett føler jeg.
Og du utleverer jo ingen, Gøril. Jeg synes du er kjempeflink på det skillet der. Det du skriver om og viser av Tilde kan jeg ikke forstå at skal være noe hun vil skjemmes av i fremtiden eller som vil gjøre livet vanskelig for henne.
Og - jeg synes du har en kjempeviktig historie, som veldig mange kan ha god nytte av å lese om og ikke minst lese dine tanker rundt det. Du er så flink til å ordlegge deg, og du er så reflektert. Jeg er helt sikker på at det er mange der ute som har fått seg en tankevekker eller to av å lese bloggen din, samtidig som det er mange som er i lignende "sko" som dere og har nytte av å lese dine ord om deres historie.
Uansett - du er en super blogger Gøril, og hadde jeg tilfeldigvis kommet over denne bloggen uten å kjenne deg så hadde jeg nok uansett begynt å følge med på den.
Ainaklem
Mona: du satte akkurat ord på det! Hvis man er så redd for misbruk av bilder må man "frita" ungene for fotografering i barnehagen/skolen når de er ute på ting, osv. Og jeg er helt enig, sjansen for at de velger akkurat mitt barn er forsvinnende liten. Dessuten; det er neimen ikke mange som legger ut fullt navn på barna sine, hvordan skal da en framtidig arbeidsgiver kunne søke opp disse bildene?? Vi kan ikke bli helt hysteriske heller. Helt greit at noen velger å ikke legge ut noen bilder på nettet, men det skulle ikke forundre meg om mange av de som "slakter" mammabloggingen har en del bilder på Facebook, f.eks...
SvarSlettHei!
SvarSlettJeg har lest bloggen din i litt over et halvt år, og jeg ville bare fortelle deg at du har lært meg mye om det å miste et barn, og om hvilke tanker man kan gjøre seg rundt det. Er selv lærer, og har 4 barn, og jeg lærer også noe om takknemlighet når jeg leser det du skriver. Jeg har ingen anelse om hvem du er "in real life", men det betyr jo ikke noe så lenge jeg liker det du skriver, og blir rørt av det du skriver.
Vet ikke om min lille stemme har noe å si, men ville i allefall at du skal vite at jeg har hatt stor glede av å lese bloggen din.
Klem fra Gro :)
Hei Gøril;
SvarSlettJeg har nettopp "funnet" deg og bloggen din, og som så mange andre her er det godt å lese dine tanker og funderinger. Opplever at du skriver på en annen måte enn mange andre og håper at jeg vil kunne fortsette å følge deg.
Nå er det lenge siden jeg har lest her.. Det har blitt lite blogging for min del den siste tiden, og da er jeg ikke så flink til å gå inn og lese andre sine blogger heller.. Men jeg har ikke glemt deg og din histore *klemmer*
SvarSlettJeg er også veldig åpen og ærlig om mine følelser i bloggen min. Følelsene rundt det å være englemamma, og hvordan det er å skulle komme seg tilbake til "normalen" igjen. Jeg fikk en gang høre at jeg la hodet på en hoggestabbe ved å være så ærlig om det vi har opplevd, men jeg føler ikke at jeg har gjort det. Det er så mange som har takket meg for at jeg skriver som jeg gjør, både dem som har mistet egne barn og dem som kjenner noen som har mistet, og det gjør at jeg føler at jeg har gjort det rette ved å være så ærlig som jeg har vært i min blogg.
Jeg kunne aldri funnet på å skrive f.eks at " I dag er mannen min en skikkelig dust, mamma er et brødhue og jentungen kunne jeg glatt satt på første fly til Kina", for for meg blir det galt å utlevere andre mennesker på en negativ måte. Når det er sagt så deler jeg med glede koselige ting vi har gjort, og jeg viser stolt frem prinsessa mi. Jeg tenker at så lenge man ikke skriver stygge/negative ting om andre og ikke legger ut bilder som ikke egner seg på nettet så er det helt okey å blogge :)
Kjære Gøril, vet du hva?
SvarSlettJeg sier TUSEN TAKK til deg og alle andre som velger å dele ærlig av sine erfaringer i livet på denne måten, jeg er rørt! Jeg pleier ikke å lese blogger, i dag er vel den første gangen jeg tilfeldigvis har gjort det og så kommer jeg like tilfeldigvis innom nettblogggen til et annet medmennekse...og et nydelig medmenneske attpåtil...som vil dele genuine tanker og følelser fra livet og om livet med andre, jeg er både rørt og takknemlig for det!
Jeg har lært noe viktig av deg idag. Også fordi jeg selv hadde en tung dag, hvor erkjennelsenn over hvor mye jeg selv opplever å ha kjempet og mistet, og mistet og kjempet de siste årene, flere viktige år av det livet jeg har fått tildelt. Og uten mine nærmeste i nærheten (alle har heller ikke noen "nærmeste"), så var dette et sted jeg kunne kjenne gjenklang. Selv om det jeg selv har opplevd er forståelig og genuint menneskelig, hvor ellers kunne jeg idag ha funnet gjenklang? Så jeg sier takk igjen.
Til stor forskjell fra førstesider og mediastoff preget av overfladiske og materielle verdier, kanskje bloggene på nettet faktisk dekker et udekket og genuint behov hos mange, om livet, både ved å blogge og ved å lese andres blogger.
Og uansett om man med bloggen setter ord til sterke hendelser i livet og livsskjebner, eller det handler mest om små hverdagslige ting og gjøremål, tenker jeg at denne "mammablogger-saken" er noe som media hauser opp. Om noen dager er det glemt som sak. Det er riktignok fornuftig med nettvett, men det finnes da så mye annet på nettet, som virkelig fortjener et mer kritisk søkelys enn de såkalte "mammabloggerne" som faktisk skriver både genuint, ærlig og varmt om livet og fellesmenneskelige verdier.
Mammaer generelt er IKKE uansvarlige overfor barna sine, tvert imot. Men media har greid å skape frykt og dårlig samvittighet hos ei gruppe som bryr seg veldig mye, nemlig mødre.
Høres det egentlig ikke både usannsynlig og dumt ut...hvis en fremtidg arbeidsgiver skulle finne på å tilsidesette mitt kommende voksne barn i jobbsammenheng, fordi jeg som mor la ut uskyldige bilder fra hverdagslivet på en blogg!! Vel, en slik arbeidsgiver ville jeg tenke at mine barn hadde integritet og selvverd nok til å si nei takk til. Men jeg tror altså ikke vi får slike arbeidsgivere. Jeg kan ihvertfall love deg at jeg ikke ville tillate noe slikt, om "lille" Tilde eller andre "familiebloggbarn" skulle i fremtiden søke jobb hos meg.
Men at man tenker seg om, hvordan man vil ha bloggen sin, det forstår jeg godt. Og jeg synes det valget skal komme ut fra egen integritet og behov for sunne grenser, ikke hva media eller andre måtte mene.
Og jeg vil heller ikke skrive til deg at jeg håper du fortsetter å blogge for min del, fordi det betyr så mye for meg. Det er betydningsfullt når mennesker deler av seg selv. Og det ser ut som om dine tanker har hatt betydning for mange. Men det er jo ikke derfor du skal fortsette å skrive, for andre, tenker jeg. Men for deg selv og de som betyr noe i livet ditt.
Jeg ønsker deg lykke til med å finne ut av akkurat hvordan DU vil ha det!
Mimosa :)