Dusteprolaps i en dusterygg.

I går kjente jeg det.
Smerter i ryggen.
Igjen.

Har jo slitt en god del med denne dusteryggen før, men nå har den vært så fin i laang tid, at jeg rett og slett ikke har tenkt over at jeg har prolapser både her og der i ryggen. Og ikke har jeg tatt noen forhåndsregler og ikke har jeg trent. Så man kan vel takke seg selv. Men det orker jeg ikke. "takk Gøril, for at du igjen ødela ryggen din". Ja, sikkert. Ingen takketale her i heimen.

Men i går, da sa det altså pang. Og alle helgeplaner skrinlegges. Jeg kan jo ikke gå. *sutre*

Jeg har nå googlet for å finne ut hva jeg skal gjøre for å bli bedre.
Alle sier det som jeg vet, ut å gå korte turer.
Men hva om man ikke klarer å gå? Har de glemt å tenke på de?

Har egentlig lyst til å klage og sutre enda mer, men tror vi stopper der ;-)

God helg, forresten :)