Fortsetter litt til.

Da har jeg vel landet på en beslutning, om å fortsette å blogge her, åpent for alle, men å ikke nødvendigvis ha bilder i hvert innlegg. Det har jeg ikke hatt før heller, men da har jeg tenkt at det skulle jeg i grunn ha hatt.
Bilder er jo så morsomt. Får håpe det er noen som orker å lese en blogg uten så mange bilder, da.

Jeg har diskutert dette med så mange. Hvorfor blogger jeg? Hva vil jeg med bloggen min?
Og jeg har funnet ut at det er alt for mye terapi å miste ved å slutte å blogge om tankene mine. Jeg får faktisk mye mer utbytte av å dele tanker her, enn med min psykolog.
Også synes jeg det er en koselig hobby, som ikke stjeler noe særlig med tid heller.
 Også må jeg jo si at jeg føler at bloggen min ikke kan støte noen, og at det ikke kan gå utover Tilde i fremtiden med det som jeg har skrevet, så om jeg begynner å merke bildene mine, så kanskje vil jeg føle meg bittelitt tryggere?
Ja, jeg fortsetter i allefall litt til.

Forrige uke var i grunn ganske innholdsrik for oss å være, så derfor kom det ikke noe innlegg før nå.
Vi har hatt besøk, vært på besøk stort sett hver dag, og vi har ryddet og vasket leiligheten så det suser (faktisk mange ganger har jeg vasket forrige uke), for å så bare et par minutter senere føle vi er tilbake til der vi startet. Med hovedrot og støv. Er det sånn hos flere?
Samme hvor mye man rydder, så er det like rotete etterpå?
Og det blir aldri tomt i skittentøyskurven. Aldri.
Dette er visst noe som er ganske irriterende for meg om dagen, så må bare nevne det. Hater husarbeid.
Man holder på i evigheter, så vises det ikke engang. Ja, i allefall bare for en svært kort periode.

Denne uken er også full av planer, og det er fint. Jeg liker nemlig svært lite å være alene, eller være planløs. Det er ikke det at formen min er slik at jeg kan finnne på noe spennende utenfor leiligheten min, men det er forferdelig kjedelig å bare ligge på sofaen og være i dårlig form, helt alene. Jeg må sosialiseres nemlig.
Hater å være sykmeldt. Jeg VIL på jobb, men kroppen hører ikke etter :(

Over til noe helt annet;
I går oppdaget Tilde skyggen sin, og det var veldig morsomt. Hun synes nok derimot at mammas og pappas latter var feilplassert, for det var overhodet ikke noe artig for henne.
Hun prøvde gang på gang å fjerne skyggen sin, la seg nesten ned på bakken og veivet med hendene. Ropte fortvilet til oss "den sitte fast". Løftet føttene høyt i været for å få den bort, frustrasjonen var gedigen.
Også gikk hun litt igjen, mens hun hele tiden fulgte med på skyggen sin. Gikk store omveier, i håp om at den ikke skulle følge etter. Begynte på et tidspunkt å springe, men ga opp da hun så at den var etter henne.
Tilslutt ble det for mye, og hun sa "bære" til meg. Og det er det sjelden vi får lov til. Hun skal klare alt selv. Samme om det er å gå i lange stunder og hun er supersliten, skal hun i allefall ikke bæres
Men den skyggen var for skummel, og lite samarbeidsvillig, hehe.
Jeg må si det var utrolig artig å være vitne til dette, lenge siden jeg har ledd så mye. Sikkert ikke så hyggelig gjort, men jeg klarte ikke å la være.

Hvordan var det da deres barn oppdaget sin egen skygge?

Ellers når jeg er så godt i gang med skrivingen her, så vil jeg gjerne få anbefale en blogg.
Eli har en superbra blogg, men med alt for få lesere. Håper å få gjort noe med det her. Hun fortjener nemlig litt mer oppmerksomhet, for hun er supersøt, snill, artig og en av verdens beste.
Trykk her for å komme på besøk hos henne :)

Ha en ellers fin mandag.
Her skinner solen, og da begynner man å lengte etter våren.
Joggesko, tynn jakke og asfalt, åhh... Nydelige fremtiden.