mandag 28. november 2011

Angst.

Har du noen gang følt deg så liten, som en bitteliten klump, en liten ball, som har bare lyst til å krølle seg enda mer sammen, legge seg i fosterstilling og bare gråte? Bare ligge der.Være bitteliten.
Man trenger å kjenne at noen legger armen rundt seg, sier det går bra, at ting ordner seg, å tro på de ordene. Tro på det som blir sagt. Først da kan man puste med magen igjen.


Før det så slår hjertet raskere og raskere. Man tenker nesten at man vil dø av hjertestopp. Pusten hyperventilerer.
Hjertet slår og det slår. Voldsomt. Du kjenner det utenpå kroppen. Panikkfølelsen kommer.
Tar grep om deg, hele deg. Hjertet slår enda kraftigere.
Du hører at du skal slappe av, at det går bra.

Du hører noen snakke til deg. Ser de knapt, bare føler de. Hører at de sier noe til deg. Men ordene går ikke inn. De føles ikke ekte. Det er bare ord.
De føles som en slags trøst, men ikke som trøst som vil hjelpe. De synes synd på deg. Ordene, menneskene.
Men du trenger ikke trøst, du trenger bare en bekreftelse. På at alt er bra. Noe annet hjelper ikke. 

Redselen går over i fullstendig panikk. Du hører deg hyle. Du kjenner deg svett. Ordene som kommer ut av munnen din er rare. Stemmen er en annen, men det er du som lager lyden. Du som lager ordene.
Øynene dine er fremmede når du ser deg i speilet. Ansiktet bærer preg av å være en annen. Selv om du er deg, hele tiden er du deg, men samtidig er du en fremmend. Fanget i din kropp. Et monster som slippes ut når du ikke er trygg. Et monster du hater, frykter, ikke har kontroll over.

Når du blir deg selv igjen, når hjertet begynner å slå normalt, når du kjenner deg igjen i speilet, da er du bare utmattet. Da er du bitteliten. Og alt du vil, er at noen skal si at det går bra, at sorgen din er normal, og at du, som det mennesket du har blitt, er normal du også. På din måte.
På grunn av alt som har skjedd kan du aldri bli helt som andre. Du mangler en bit av hjertet, og det preger deg. Det vil alltid prege deg.
Men så normal som du kan få blitt. Vil det være normalt nok?


Da er lykken, så absurd det måtte høres, å få lov å legge seg ned på sofaen, krøllet som en ball, med hodet i fanget til noen man holder kjær og la tårene trille. Fritt.
Være deg selv og kjenne at ordene man hører, om at ting skal gå bra, de er ekte.
De kommer fra hjertet. Og de går til et annet hjerte. Og de forblir der. Varme ord, fulle av omsorg og kjærlighet, og litt sorg. Sorg for den personen som har blitt sånn..
Men kjærligheten er dyp og ekte, og hånden som stryker over håret tilhører den snilleste i verden, og du vet, med hele deg, at selv om du er rar, selv om du ikke er normal, så elsker han deg, som den du er. Bestandig. Og da slapper man av. Med tårer som fosser ned og med tanker som ingen helt vil forstå seg på, ikke engang du, så slapper man av. Man kan være seg selv, helt fullt.
De ordene som kommer ut av munnen er ekte. Det kjenner man.

Og da, da kan man puste med magen og tenke fremover. Det skal gå bra, det gjør jo det for de aller fleste.

16 kommentarer:

  1. hmmm..... det var gode - sterke ord ...

    eg har selv slitt med angst - som gjekk over til fødsel angst ...
    og ikkje lett når ein er gravid og ungen må jo ut...
    men eg fikk hjelp med den vonde klumpen --- eg fikk den handa å holde i ...

    og det håper eg du også får - har :)

    monikaklemma

    ps... takk for at du deler

    SvarSlett
  2. Stor klem til deg Gøril! Godt å vite at du har en som tar godt vare på deg. En som elsker selv i det vanskelige.

    SvarSlett
  3. Vet akkurat hvordan det føles, dessverre.

    SvarSlett
  4. Sårt, sterkt og fint innlegg.
    Godt når en har en som alltid er der.
    Wenche

    SvarSlett
  5. Det er kjærlighet, ekte kjærlighet. Du har en fin person som tar vare på deg og hjelper deg. Angst, tanker og redsel finnes i oss alle i større eller mindre grad. Slik er det for deg akkurat nå. Du er bra likevel.

    Jeg sender deg gode tanker og en klem.

    SvarSlett
  6. En klem sendes til deg fra meg!

    SvarSlett
  7. Jah,sikkert mange som kan kjenne igjen det der Gøril.Jeg syns du skriver så innmari bra. Dette kan du,regner med mange kan kjenne seg igjen å få trøst av ordene dine og vite at man ikke er gal,at det er flere som har det sånn. Klem fra Karin

    SvarSlett
  8. det var rørende lesing og vet hvordan det f øles når sorgen kommer over deg å alt blir vondt men heldigvis er det mange gode dager og som gjør deg sterkere til å takle sorgen å lærer deg å leve videre med sorgen på godt å vondt.noen ord fra ei som og er englemamme.

    SvarSlett
  9. Ville bare sende en stor klem jeg. Godt at du har verdens beste kjærestemann - og det er selvfølgelig fordi du er verdens beste Gøril!!

    SvarSlett
  10. Jeg synes du er så god på å sette ord på følelser som for mange bare forblir følelser, kaotiske, vonde og smertefulle. Jeg håper det hjelper litt å skrive av seg noe, og jeg vet helt sikkert at selv om andre kanskje ikke er i samme situasjon så kan de forstå mye bedre hvordan dette føles. Klem

    SvarSlett
  11. Sier meg enig med Mona <3

    Sender deg en god klem <3 :)

    SvarSlett
  12. Angst er forferdelig å ha, og det er vondt at du skal slite med det. Skulle så gjerne ha gjort noe for å lette på det. Men det er godt å lese om snilleste kjærestemannen som kan trøste deg <3
    Har selv hatt angst, og synes det verste er når det slår over en uten at en selv skjønner hva som holder på å skje. Hjertebank, svimmelhet og svette i butikken, med barn på slep.
    Men jeg tror det er relativt vanlig.
    Du er fantastisk som klarer å beskrive følelsen så godt. Og det at du skriver så åpent om det uskadeliggjør angsten litt som tabuemne.
    I dag skal vi være så perfekte. Vi bombarderes i blader om alle oppskrifter på hvordan vi gjør ting best for barna og får drømmehuset osv. Så når man snakker sammen vil man gjøre godt inntrykk. Men vi har vel alle mer eller mindre grad av angst av og til. Og det kan man ha i tillegg til alle gode egenskaper. Er sikker på flere som leser bloggen din og synes du er sterk og et forbilde synes det er godt å lese at de ikke er alene med angst. Det synes i allefall jeg ;)

    SvarSlett
  13. Nå hadde jeg tenkt å skrive noe velformulert, men det er vanskelig å finne ordene. Jeg er bare så utrolig imponert over hele deg. At du klarer å skrive som du gjør, og at du kjemper og kjemper og klarer å skape en familie med barn som stråler av lykke, uavhengig av alle dine opp og nedturer.

    Jeg gleder meg på dine vegne, og jeg gråter på dine vegne, og tenker at denne bloggen må bety utrolig mye for andre i samme situasjon. Jeg har lært så masse om morskjærlighet av deg - Jesper ble liksom et parallell-barn til Magnus, siden vi hadde termin samme dag.

    Før jeg ble "kjent" med deg, tenkte jeg alltid at den kjærligheten foreldre har til "annerledesbarn" også var annerledes. Men det er den jo ikke. Jeg er veldig takknemlig for at du har vist meg det - da kan jeg kanskje si og gjøre ting litt riktigere - eller mindre galt - i mine møte med folk som har opplevd deg du har.

    Det finnes endel selvsentrerte, sutrete deppeblogger der ute, men din blogg gir bare masse respekt, inspirasjon og dype følelser hos de som leser. Blogge ses på som litt uviktige og overfladiske. Men jeg tror at dette ikke bare er en blogg for mange av dine lesere, men et sted som faktisk gir folk et større perspektiv, refleksjoner og innsikt i det aller viktigste i livet vårt.

    Så dette er en sterk oppfordring til at du skal være utrolig stol over hvordan du klarer å nå ut og røre ved hjertene til mange - det du skriver betyr noe for mange mer enn deg selv!

    Kjempeklem fra M - som selv fyller cyberspace med tull og vås :)

    SvarSlett
  14. Ups.. et par skrivefeil her ser jeg - vanskelig å lese korrektur når man er blank i øynene. Du får bruke litt kreativitet, så skjønner du forhåpentligvis hva jeg mener....

    SvarSlett
  15. Jeg blir varm i hjerterota når jeg leser om hvor godt du også kan ha det midt oppe i alt det vonde! Vi er priviligerte vi som har slike gode kjærester...:) Og jeg tror ikke at tankene dine er unormale - i få fall er det nok mange unormale tanker å finne like rundt svingen også...:)

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)