fredag 19. november 2010

Tilbake fra dvalen, og eviglangt innlegg.

Det ble en lang bloggpause. Jeg har rett og slett ikke åpnet dataen på over en uke. Ikke har jeg sjekket mail, ikke sett på noen blogger. Ingenting. Bare stillhet. Merkelig.

Trengte en pause. En lang pause. 9 dager er kanskje ikke så lenge, men for nett-avhengige meg er det en liten evighet. Og mye annet er også en liten evighet. Som dødsdagen til Jesper. Det er mye lengre siden enn 9 dager, men likefullt en liten evighet. Og det har vært i tankene mine siden pausen her.
Jeg bare orket ikke mer.

Jeg trengte å tenke, trengte å kjenne på tankene uten å dele de. Bare føle de, og kjenne de nær meg selv. Kun meg selv. Og kjenne at det var viktig. Å være meg selv, med tankene mine. Uten å dele.
Jeg utleverer meg så mye her på bloggen, og jeg tror ikke alltid det er like sunt.  Jeg føler på ingen måte at jeg angrer det jeg har skrevet, og har heller ikke tenkt å la vær å skrive ned tankene mine.

At jeg utlverer meg selv, det går kun utover meg, om jeg engang skulle angre, men det tror jeg ikke.
Jeg er meg selv, og jeg angrer ikke for det. Hvem andre skulle jeg vært? Jeg har ikke valgt meg selv, jeg bare er meg. Så godt jeg kan. Dette er meg, disse tankene er meg. Og jeg føler jeg har ingenting å skjule.

Jeg skulle ønske jeg ikke hadde alle tankene mine, men jeg kan ikke så mye for det. Jeg prøver stadig å endre de, men det er en liten djevel som sitter inni meg og bestemmer at det ikke går an. Ikke enda i allefall.

Jeg har derimot vært hos psykolog nå, en ny en, fortalt historien på nytt. Det ble selvfølgelig ikke tid til å fortelle alt. 45 min er alt for kort tid til det. Men det er en start. Og selv om første timen var som en knallhard treningsøkt for hodet mitt, så er det greit å ha begynt. Hos en proff. En proff på slike som meg. Slike som har opplevd det verste i livet, og trenger hjelp til å få resten av livet til å bli bra. Bedre om ikke annet.
For jeg får det ikke til selv. Og jeg er bare et menneske, som gjør så godt jeg kan, men jeg klarer det ikke alene. Alene med alle mine tanker, det blir for voldsomt. Selv om jeg deler det med mine nærmeste, dere her på bloggen, så blir det for fjernt. Jeg får ikke eksponert meg for det vanskelige, jeg trenger ordentlig hjelp.

Jeg jobber 100% og gjør virkelig så godt jeg kan i jobben min, jeg er ellers mamma og kjærestekone og venn og husmor, og de paranoide tankene mine forfølger meg stadig, så jeg trenger tid. Tid til å minnes, ære Jesper. Savne han. Kjenne på savnet lengre. Jeg kan ikke sette meg ned å gråte og savne han lengre, jeg føler jeg ikke har tid. Jeg kan selvfølgelig ikke gjøre sånn på jobben min, det sier seg selv. Jeg vil heller ikke gjøre det foran Tilde. Hun fortjener ikke det. Hun er lita og skjønner det ikke.
Jeg vil ikke sitte hver kveld å være lei meg når jeg er sammen med kjærestemannen heller.
Så jeg tar meg sammen, og skyver tankene foran meg. Og da må det komme en smell snart.
Og jeg sitter egentlig bare å venter på den. Jeg håper jeg klarer å jobbe meg gjennom dette uten å møte en slik total smell. Det er i allefall målet.

Men ikke tro at jeg ikke savner han, ikke tenker på han, ikke tar meg tid til å kjenne på følelsene jeg har for han. De er der hele tiden. Jeg ser han for meg i alle rare situasjoner. Han er med meg, uten tvil. Hele tiden. Hver time, hvert minutt, hvert sekund. Han er der, i hjertet, i tankene, med meg.
Jeg kan bare ikke være Gøril og kjenne ekstra på det, for da er jeg redd det vil tippe over. Jeg har ikke tid, jeg tør ikke. Hva vil skje da?

Hva har jeg da gjort i det siste? Jeg har sovet mye. Tilde har begynt med å stå opp før 5, så jeg holder på å bli zombie. Hun har også blitt spisenekter, og det er slitsomt. Men hva kan man gjøre, jeg tvinger aldri i henne mat, så håper bare det er en litt kjedelig periode hun er nå. Jeg vil vel alltid være bekymret, for ett eller annet. Lenge leve bekymringsgenet. Ellers er hun som vanlig mitt hjerteplaster og nydelig og rar og morsom og sint og vakker. Hun er blid og lykkelig, og frustret og tvinner meg rundt hver eneste finger.

Ellers har jeg fått skikkelig dilla, og da mener jeg skikkelig dilla, på en sang av Johnossi. Har alltid likt dette bandet, det gir meg en følelse av å like livet, nyte det. Jeg synes de er fantastiske. Har du hørt de?

Jeg hører på en sang konstant om dagen. Og jeg har hatt cden deres lenge (den siste altså), flere uker, men allikevel, så klarer jeg ikke høre på annet enn en sang.  Totalt forelsket.  No last call heter den. Og er nydelig.
Jeg blir tankefull, og det var den sangen som ledet til et nytt blogginnlegg. Jeg måtte bare dele, jeg følte på trangen til å skrive. Jeg satt å så på et bilde av Jesper, så satte jeg på sangen, og vips så hadde jeg dataen i fanget igjen. Totalt uplanlagt, men veldig ærlig.

Hva annet jeg har gjort, foruten å sove, og tenke, og være mamma og jobbe? Jeg har sett tv. Masse tv. Dexter og House. Og det koser jeg meg med. Jeg har vært skikkelig tv-slave på kveldene nå.
Jeg har kost meg ekstra med Tilde og kjærestemannen min, og jeg har hørt veldig mye på Johnossi.
Jeg har følt meg lykkelig, jeg har følt meg redd, jeg har vært bekymret, jeg har følt meg glad, jeg har vært sint, frustrert, jeg har vært sliten, trett, blid. Følt på så masse. Masse tristhet, masse savn. Men også mye fine ting.

 Men jeg har aldri følt meg trygg, og det er det jeg ønsker å oppnå nå. Føle meg trygg.
Føle at livet ikke byr på bare katastrofer, men også trygghet.  Livet skal vel føles trygt? Er ikke du trygg?

Jeg føler at det  miste Jesper, har bare gitt meg kaos i hodet. Noe som er naturlig også. Men alt for mye kaos er ikke naturlig.
Men jeg vil så gjerne kjenne på annet enn katastrofetanker.

Og det fører meg her i dag, ikke med et eneste svar, ikke med en mindre katastrofetanke.
Men med vakker sang i øret, og tanker i hodet.
Og et nytt blogginnlegg.

Jeg er i allefal tilbake til blogglandia. Om noen har savnet meg tror jeg ikke, men jeg har savnet å dele.

14 kommentarer:

  1. Åhh, så koseli å ha deg tilbake <3 Har tenkt masse på deg i siste, og vært innom bloggen din hver dag for å se om d har kommet noe nytt innlegg :)

    Idag er d 5 år siden mi kjære bestemor døde, ho betydde alt for meg, og det har vært en lang vei å gå for å komme dit jeg er idag..og fortsatt kjenner jeg på den vonde klumpen i magen og hjertet av og til. Sorg går aldri over, den får bare en annen form. Jeg er sikker på at Bestemor passer godt på Jesper, hun elsket barn <3

    Tenker på deg og Jesper, og Tilde og kjærestemannen din hver dag. Du har virkeli gjort noe med meg ved å dele din historie, og det setter jeg utrolig stor pris på <3

    GOd helg til dere :)

    SvarSlett
  2. Hei Gøril, jeg har savnet deg! På en bloggevenn-langt-i-sør-savne-måte! :) Har vært innom her flere ganger og sett om det var noe nytt. Og i kveld var det!
    Godt å kunne ta en pause i blant, og bare tenke på seg selv og de rundt. Så godt at du har noen å snakke med, det tror jeg er bra for alle innimellom, selv for oss som ikke har opplevd det mest tragiske man kan tenke seg, men som har helt normale, "perfekte" liv. Håper det hjelper deg å få fortalt historien din på nytt, og kanskje få høre "noen utenfra" sitt perspektiv på tankene og følelsene dine.
    Masse varme tanker til deg, og ønske om en god helg!
    Klem, Kristin

    SvarSlett
  3. Jeg har savnet deg. :) Så lenge siden jeg har fått sett deg, så har vært innom bloggen hver dag for en oppdatering om dere. Synd at det har vært noen tunge dager, men forstår deg godt. Håper det har hjulpet med en liten pause, og gleder meg til å treffe deg igjen! Skal prøve å få hørt sangen du har dilla på i løpet av helga. :) (kanskje et rolig øyeblikk på jobb som kan gi meg muligheten til det?!?! :)) Kos deg i helga, med familien, og hils Tildusen og kjærestemannen din. :)
    Klem fra meg og lisen

    SvarSlett
  4. Du er selvfølgelig savnet, men jeg har full forståelse for at du har trekt deg litt tilbake. Tenker ofte på deg!

    SvarSlett
  5. Har lurt litt på hvor du ble av, men så regnet jeg vel med at du bare trengte en pause.
    Man trenger det iblant.

    Jeg har tittet innom bloggen din flere ganger i det siste. Rart det der, er liksom noen blogger som virkelig treffer hjerterota di - og sånn er din blogg. Du skriver så ærlig og rett fram. Om følelser, savn og sorg.
    Vi jenter tenker mye - og det er iallefall ikke rart at du tenker mye, som har vært igjennom det du har!!!
    Ta deg pauser når du trenger det, så er vi andre her når du er tilbake i blogglandia!!! (Jeg er iallefall her, og sikkert mange fler enn meg!!)

    Velkommen tilbake nå Gøril - håper du blir her lenge til;-)!

    God helg til deg!
    Klem fra størstepia

    SvarSlett
  6. Jeg er inne på bloggen din hver dag for å se om du har skrevet noe nytt.. Jeg føler jeg blir litt klokere og et litt bedre menneske av å lese det du skriver!! Så liker jeg så godt å se på bildene.. Både de av Jesper på sidene her og nye bilder av Tilde.. Nydelige er de begge to!!

    SvarSlett
  7. Jeg har også savnet deg, Gøril! Gikk og tenkte på deg senest tidligere i dag, og tenkte egentlig at jeg skulle sende en melding og høre hvordan det gikk. Begynte å bli litt bekymret vet du ;) Men du kom meg i forkjøpet ved å poste dette..
    Jeg håper at det vil gjøre deg godt å gå til denne nye psykologen, og jeg er sikker på at du en dag om ikke alt for lenge vil kunne leve uten å bare tenke katastrofetanker!!

    Stor klem

    SvarSlett
  8. Du har vært savnet! Liker å lese det du skriver 0m livet, 0m s0rg 0g 0m gleder! Vær snill å f0rtsette med det, kjære deg!

    Klem :)

    SvarSlett
  9. Du har vært savnet... :)
    Godt å ha deg tilbake. Gleder meg til nye bilder av Tildusen

    SvarSlett
  10. Du har vært savnet, det skal du vite! :) Jeg elsker bloggen din. Min absolutte favoritt-blogg. Den er ærlig, fin, trist og ikke minst; du skriver så fint og bra!

    Håper du har en super helg, og jeg ble veldig glad for nytt innlegg nå altså :) God helg til dere.

    SvarSlett
  11. godt å "se" deg igjen. Du skriver så godt å så ekte. Iblandt trenger man en pause. En blogg skal være noe man virkelig føler for. Ikke tvang. Håper du får en fin helg med de du elsker.

    SvarSlett
  12. Klart du er savnet! Jeg har savnet de fine ordene dine, de springende tankene dine og de nydelige bildene.
    Så det skal du vite!
    Og du skriver så godt og nært og vakkert.

    Håper helgen har vært god!

    SvarSlett
  13. Du er savnet Gøril! Godt å høre at du gjør det som føler best for deg, å ta deg en pause fra utlevering. Og godt å ha deg tilbake også. Klemmer fra meg

    SvarSlett
  14. "Hvis du ikke får barn, blir du syk av lengsel. Får du barn, blir du syk av bekymring." heter et ordtak. Synes dette treffer meg veldig. Har to friske barn, men er FULLE av bekymringer jeg også... Så da forstår jeg veldig dine. Og skjønner det preger deg.. Er redd disse bekymringene følger oss livet ut jeg.. Men kanskje vi kan finne en måte å leve med det på likevell?
    Kine

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)