torsdag 4. november 2010

Tross alt.


Helgen nærmer seg med stormskritt. Jeg kjenner det kribler i hele magen. Gleder meg så innmari.
Uken her har stått litt fast, ikke kommet seg videre. Jeg våknet på onsdag for å tro det var lørdag, for så å kjenne på at det var torsdag, og deretter forstå at det ikke var mer enn onsdag. Skuffelsen var et faktum.
Og da føltes uken litt ekstra lang.
Men nå er det i allefall torsdag, fredagen på jobb pleier å gå rimelig kjapt, så er det HELG. Endelig.

Og i helga skal jeg på konsert med yndlingsbandet mitt. Jeg har ikke vært på konsert på evigheter.
Siste gang var jeg 5 uker på vei med lille Tildusen min, og det er jo en stund siden kan man si.
Da var også dette nydelige bandet fra Sverige jeg hørte på, Johnossi lyder deres navn.
Er det rart jeg gleder meg litt ekstra til helg?


Foruten forventninger til både dansing, øl og latter i helgen, så gleder jeg meg hver dag over hvor heldig jeg var som fikk Tilde. Jeg kjenner på det veldig ofte, og blir varm i hjertet mitt. Akkurat henne. Akkurat hun jeg ventet på. Perfekt. På alle måter. Er det rart jeg gleder meg til helg, når jeg får mer tid med hjerteplasteret?

Jeg kjenner også på mye annet i dag. På sorg og fortvilelse, et gammelt liv og død.
Store kontraster. Svart og hvitt. Latter og gråt. Sorg og glede.
Av og til får jeg både sorg og glede til å samarbeide ganske godt. Jeg klarer å kjenne på sorgen som en slags følgesvenn. Den er der, jeg vil ikke ha den der, men jeg trenger den også. Den er viktig, og minner meg på alt som var godt med Jesper, savnet, følelser og et annet liv.
Men jeg klarer å glede meg, og kjenne meg heldig. Tross alt.

Hver gang jeg går hjem fra jobb grubler jeg, tenker jeg på Jesper.
Tenker på fortid, nåtid og fremtid. Mange følelser.
Og ofte orker jeg ikke tenke på alt, føler jeg blir sprø, og har ikke rom til alle tankene.
Tar opp telefonen, ringer til mine bestevenner, og får lov å kjenne på at jeg lever igjen.
Og savnet føles ikke så altoppslukende.
Å være alene, selv på veien til jobb, føles vanskelig.
Å være alene med tankene føles vondt. Jeg kan ikke være alene enda, det trenger jeg mer tid til.
Jeg trenger å dele, trenger avveksling, trøst, og håp. Men aldri alene.

Og heldigvis ligger vakre lille morsomme jenten min i sengen sin, sover sin søteste drøm og jeg gleder meg til hun våkner i morgen. Slik at jeg kan tulle med henne, høre henne le, høre alle de rare ordene. Alle meningene. Se henne både morgengretten, kosete og smilende på en gang. Håpefull og forventningsfull.
Gjensynsgleden er den største gleden.
Og hun minner meg på at jeg aldri blir alene. Jeg har henne, jeg har kjærestemannen. Jeg har familie, jeg har venner. Jeg har ikke ensomhet, selv om tankene ofte sier så.
Jeg har mye å være takknemlig for. Tross alt.

Kjenne at jeg gleder meg til helg.
Kjenne at jeg er glad jeg lever, er frisk og har det godt.

Tross alt.



Men savnet etter Jesper, vil alltid være der. Alltid.

4 kommentarer:

  1. Hun er virkelig herlig Gøril! Lille vakre Tildusen din! Smilende - glad! Det smitter over!
    Jeg er glad du har henne og kjærestemannen i livet ditt!

    Håper du får en fin og god helg, og at du koser deg med konserten! Nyt det! Helgene er på en måte hellige!

    SvarSlett
  2. Flott innlegg Gørill! Elise og jeg har vært hjemme et par dager nå, pga feber, slapp og dårlig form.. Derfor du ikke har hørt noe fra oss uka her.. Elise så bildene på innlegget ditt, pekte på Tilde, og sa; Tilde!! :) stas synes jeg. :) Håper du får en superduper helg, og storkoser deg på konsert! Det fortjener du! :) God helg!
    Mange klemmer fra oss

    SvarSlett
  3. Jeg synes du fortjente en liten utmerkelse, så har gitt deg en award med denne begrunnelsen: "bloggen med en sterk historie om en liten gutt som har dratt til englene og en veldig skjønn lillesøster som holder mammas mot oppe."

    SvarSlett
  4. Nå har jeg ikke tittet innom bloggen din på en stund og når jeg kom inn nå og så bildene og leste teksten begynte jeg rett og slett å grine! Jeg har selv to barn på 1 og 3 år og tanken på å miste en av de gjør fysisk vondt. Når jeg ser på mine egne foreldre som har voksne, friske barn og tilegg barnebarn synes jeg de er utrolig heldige og håper selv jeg får oppleve å bli bestemor en gang, å bli gammel. Det er ikke en selfølge eller en rett å oppleve sånne ting, triste og jævlige ting skjer hele tiden og det å få se barna dine vokse opp og å selv bli gammel og bestemor er en gave, du er rett og slett heldig om det skjer deg... Skummel tanke. Du er tøff og jeg elsker bloggen din, den får meg til å sette utrolig pris på livet! Og barna dine er selfølgelig nydelige :)
    ULL er gull ja, ikke tull :) Selv er jeg glad i det meste av ull, men det går mye i janus og nøstebarn.

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)