tankefull

Mannen har reist på jobbmøter til Oslo, og jeg og Tilde skal prøve å styre skuta alene til han kommer hjem. Heldigvis kommer han hjem i morgen, for jeg synes ikke det er så kjempefestlig å være alenemor. Selv om jeg i dag har hatt en fin dag, med masse besøk, og dermed masse hjelp.
Ja, dagen i dag har egentlig vært kjempefin når jeg tenker meg om. Gått lang tur sammen med Tildesen og mammaen min, fikk handlet litt på Bohus, og etterpå kom min søster og hennes snille kjæreste på besøk. Han vartet opp med sunn dessert, og det var helt nydelig.
Det er alltid så hyggelig med besøk, for det gjør at man får tankene på avstand.
Og i morgen får jeg jammen meg besøk igjen, og det gleder jeg meg til. Vil helst ha besøk, eller dra på besøk hver dag jeg ;-)

Det går greit så lenge det er noen rundt meg, og noe å gjøre. Det er tungt akkurat når det er stille og man er helt alene med tankene sine. Man tenker veldig når man er i sitt eget selskap.
Jeg er ekstra tankefull i dag, fordi det er mange som jeg har kjær som sliter i dag.
Jeg tenker ekstra mye på min gode venninne plomma, som mistet sin datter til døden 15.april i fjor. Tenk at det har gått snart ett år. Utenkelig, og veldig trist.

Også tenker jeg litt på meg selv, som sitter med disse Jespertankene dag ut og dag inn, og klarer ikke forstå meg på noenting. Heldigvis har jeg fått en mail fra Jespers lege om at vi snart tar en samtale, jeg har så mange spørsmål som jeg må få svar på. Noen som kverner rundt i hodet hele tiden, som jeg trenger å få bort fra den altfor lange tankerekken.
Tror det møtet blir godt, trist, men veldig viktig for meg.

I morgen skal jeg legge ut de artiklene som var i bladet HENNE for en stund tilbake. Har fått noen mail om jeg kan fortelle litt om historien vår, og da tenkte jeg at det var på sin plass, jeg er jo litt lat.
(jeg må bare vente til kjærestemannen min kommer hjem, for jeg får neimen ikke til å legge de ut selv-aaarg)

Nei, i dag kjenner jeg at jeg har ingen ork til å skrive noe særlig, stod opp alt for tidlig i dag, så skal køye snart kjenner jeg.

Vi blogges :-)

Takknemlig

Jeg er så takknemlig for alle forslag dere har til Jesperinnlegget, glem meg ei.
Jeg håper det kommer flere også :-)

Jeg blir glad av å tenke på han, slik som han var, utenom all sykdommen. For han var så mye mer enn bare syk, han var helt fantastisk og hadde sin egen personlighet som jeg vil huske. Jeg vil og trenger ikke huske all sykdom.
Og dette innlegget hjalp og hjelper veldig synes jeg.

Tusen takk, igjen.

Glem meg ei...♥

Her kommer dermed det Jesperinnlegget jeg skrev om tidligere. Slik at jeg ikke skal glemme. For her tenkte jeg å skrive ned det som var Jesper. Det jeg husker, og jeg håper så inderlig at dere som også kjente Jesper kan komme med forslag. Jeg satser på at dette innlegget vil bli redigert mange ganger, og sikkert skrevet om slik at det ikke blir som en lang liste. Man husker ikke alt på en gang. Og man husker heller ikke alt selv heller. Dette er derfor bare kladden, men jeg trenger tid og hjelp til å få det ferdig.


♥ Jesper ♥

Jesper lå alltid i armkroken, slik at hodet hans lå på en måte bak albuen, og halsen i selve armkroken. Da fikk han den rette knekken, slik at han slappet godt av og pustet bedre.



♥Jespers favorittside å sove på var venstreside, men han pustet best da han lå på høyre.

♥Han var alltid så innmari tørr i munnen, fordi han sov med munnen på vidt gap og snorket som en gammel mann da han sov.

♥Vi dryppet alltid vann i munnen hans som han smattet i seg, for å gi litt fukt. Fikk han for mye vann resulterte det i hoste og oppkast. Også smurte vi vaseline på de tørre leppene. Og da ble han veldig så kyssbar :)

♥Han ville alltid ligge med hodet bakover, slik pustet han bedre.

♥Han hadde det aller mykeste håret i hele verden. Det føltes som silke. Det vokste bare rett opp, og han lignet en kaktus når det var lenge siden han hadde blitt klipt. Verdens søteste kaktus, da. Huden hans var også som silke. Den mykeste huden jeg noensinne har kjent. Det var så deilig å stryke på de kinnene.

♥Mannen fikk aldri lov til å klemme han, da måtte han gjøre det på en spesiell måte i allefall. Jesper hadde sterke meninger. Jesper viste at han ikke likte pappas klemmer, hver gang han fikk klem av han, da kastet han hodet bakover og nesten gryntet. Det var nok fordi det stakk, og bittelitt skjegg var pyton syntes Jesper. Jeg fikk alltid lov å klemme han, men han sa fra om det ble for mye.
Men pappaen og kjærestemannen var den aller beste for Jesper, og de hadde et unikt forhold.


♥Han var verdens flinkeste til å hoste, noe som gjorde at han også levde mye lengre enn mange trodde.

♥Når vi lekte bakoverleken med han, ble han så ivrig at han kunne stå. Han var veldig med på lekingen selv, og kastet hodet sitt bakover nesten før vi hadde fått det opp.. Han likte full fart og fres, og da smilte han de fineste smilene sine, og lagde godlyden.



♥Han likte å disse/huske på slike stordisser der man kan ligge. Men farten måtte være stor. Han tok i med den ene hånda for å lage enda mer fart :)

♥Øynene hans var så blå og fine, de aller fineste øynene. Han så alltid så veldig hemmelighetsfull ut. Når jeg kikket han i øyene var de ofte tomme, men like ofte virket det som han var der, men bar på så mange hemmeligheter. Også hadde han de lengste og mest markerte øyevipper jeg noensinne har sett. Øynene hans strålte, de var fantastiske.

Når han ble sint, eller ville bare endre stillinga han lå i, så slo han seg i ansiktet med hendene sine. Han kunne gni og gni seg på nesa, øynene, og mange trodde han var trøtt. Virkeligheten var at han var irritert.



♥Han hadde en favorittnattvakt som han sovnet hos hver eneste gang.

♥Han HATET å bli skiftet bleie på, kledd på og bli stelt. Da ble han kjempespastisk og sint.

♥Han ELSKET å bade. Men vannet måtte være veldig varmt for at det skulle bli godt for Jespersen. Han kunne ligge lenge å kose seg, nesten sovne. Han elsket å få vasket håret. Når han var lei av badinga kom hånden opp i ansiktet og han viste oss at det var på tide med noe nytt.



♥Han likte godt å bli svøpt i et teppe, slik at han kjente kroppen sin, det kunne ofte roe han ned om han var urolig og hadde det trasig.



♥Han var alltid veldig varm. Selv på vinteren kunne han ikke ligge med dyne, fordi han svettet sånn.

♥Han hadde ofte hendene knyttet sammen, og var alltid så svett og varm i hendene. Men når han slappet av og hadde det bra var hendene åpne og tørre.

♥Han var stort sett kald på føttene sine.

♥Han likte å være ute.

♥Han måtte ligge i fanget til enhver tid, hatet å ligge alene. Han var sosial og et nydelig fangbarn.

♥Han kledde grønt best av alle farger


♥Han malte som en katt når han koste seg og hadde det bra.

♥Han likte å sove lenge på morgenen, han var skikkelig B-menneske.

♥Han var så varm, at når han lå i fanget, så var alltid armkroken helt våt etter Jespers hode.

♥Han var myk og herlig slapp når han hadde det bra.

♥Jesper hadde de skjønneste, mykeste og rundeste tær og føtter. Så bittesmå, og så deilig lubne og runde, uansett hvor tynn eller tykk han var.

♥Han var den sterkeste lille gutten - han var en kjemper som holdt fast på livet sitt!

♥Han har fått en spesiell plass i manges hjerter (det er en flott egenskap, det.)

♥Jesper var utrolig morsom når han gjespet. Han hadde de største gjespene, som rommet hele ansiktet. Og jeg tror at alle måtte trekke på smilebåndet, eller le når han gjespet. Det var så hjertelig, han virket bare så innmari god og trøtt da. Og etter hvert store gjesp, så sa han God damn. Og da måtte vi vel trekke litt ekstra på smilebåndet ;-)



♥Jesper var stor og tung, selv om han var liten og lett. Det høres nok rart ut, men han veide jo bare 11 kg, og han var mindre enn sine jevnaldrede. 11 kg er veldig tunge kg når man er så hypoton som det Jesper var. Det blir som å bære en potetsekk. Jeg bar han alltid som man ville bære en liten baby, men han var jo så stor, så det så kanskje ikke akkurat ut som en liten baby. Jeg ble veldig sterk i armene mine av å bære han, og veldig sliten, og klarte å få prolaps 3 steder i ryggen...

♥Jesperlukten ja.. Den skulle jeg så gjerne ha husket helt eksakt. Men det er en blanding av baby og storgutt, av forkjølelse og slim (!), håndsprit, sykehus, og på en måte så luktet han så trygt. Kan man egentlig si det om en lukt? Han luktet i allefall innmari godt. Og jeg husker lukten mer når vi er innom sykehuset, selv om jeg ikke helt finner ut av hva jeg lukter.

♥Han var så innmari god, og varm, å ha i fanget. Av og til kunne jeg ha han sittende slik at hodet hans hvilte helt ved mitt hode, at han nesten satt som en friskus. Da kunne vi sitte og klemme hverandre.



♥Jesper kunne holde hodet sitt litt når han satt i fanget, med hodet fremover. Det lærte han pga kaste-bakover-leken. Den gjorde han sterk. Da trente han uten at han visste det, og vi visste heller ikke det før han plutselig satt i fanget og holdt hodet sitt. Det kommer jeg aldri til å glemme. Plutselig kunne han det. (Men bare fremover da.)

♥Jesper var alltid vakker og velstelt. Mammaen kledde han opp med fargerike og tøffe klær, Jesper var en liten fargeklatt:-)

♥Når man løftet opp Jesper, gikk han i løpet av ett sekund fra å være en slapp og hypoton kropp, til å bli en kropp full av spenst som umiddelbart begynte å presse seg bakover. "Her skal det lekes! Kom igjen! Kast bakover!".

♥Glemmes ei Jesper, alltid i våre tanker, alltid i våre hjerter.♥

♥



Det er mye jeg ikke husker akkurat nå, men som jeg tenkte på i går skulle være med i innlegget.
Dette får bli det jeg husker på i farten, så håper jeg at dere som kjenner han vil hjelpe meg videre til å fullføre dette innlegget med alt som var Jesper.
Skriv i kommentarfeltet eller send meg en mail :)

♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Helg

Nå er ikke helg lengre det samme som å holde seg inne i huset, nå er helg litt det samme som andre oppfatter helgene som. Litt deilig. Litt fri.
Det er litt deilig med en bitter ettersmak her vil jeg si, men vi skal i allefall prøve så godt vi kan og kose oss i helgen her også.
Kjærestemannen skal tilbake på jobb på mandag, så da kommer hverdagen veldig fort for mitt vedkommende. Jeg får se om jeg og Tilde klarer oss fint uten ham, regner med det skal gå bra altså.

Ellers har jeg et Jesperinnlegg klart i hodet mitt, men jeg trenger litt hjelp fra dere som leser bloggen min, som kjente den fineste hjerteskatten min. Og jeg tror det kan ta litt tid å få sortert noen av de tankene, så innlegget kommer vel ikke i kveld tror jeg.
Håper dere orker å bidra med litt hjelp når den tid kommer, det hadde jeg satt uendelig stor pris på. (og det er lov å svare anonymt om dere ikke vil si hvem dere er, såklart)

Nå er Tilde i badekaret og koser seg, snart er det leggetid for henne, og forhåpentligvis litt voksentid for oss store. Jeg hører hun babler som bare det, og det er så herlig. Hun sier pappa hele dagen lang, som er litt skuffende for meg som har vært sammen med henne hver eneste dag siden hun ble født ;-) , ekstra irriterende er det at jeg går og sier MAMMA til henne konstant. Da ser hun bare rart på meg, og sier PAPPA.
Jadda, vi får trene litt når han derre pappaen ikke er hjemme.

Jeg skal kose meg med øl og potetgull i dag, det er jo helg.
Men ellers har jeg som mål og være litt sunnere og spise bare godis når det faktisk er helg. Kjenner at klærne strammer litt mer enn nødvendig nå.

Hva skal dere gjøre i helgen da?

Toppen av lykke

Lykken er en liten rampejente som sitter i sengen sin og tuller med mammaen og pappaen sin.

Ei som smiler og er veldig sjarmerende, blid og ganske enkelt, heelt nydelig.

Lykken er å være mamma til akkurat ei jente som Tilde. Det er fullkommen lykke. Hun er HELT perfekt.

Er det rart at mammahjertet er stolt, takknemlig og veldig rørt over å få lov til å ta del i denne skjønneheten?
Det er verdens beste hjerteplaster, det eneste som hjelper mot den sorgen jeg bærer på, den beste hjertemedisinen.
Det er Tilde, toppen av lykke. Fullkommen. Perfekt.

Sorg og glede, hånd i hånd.

Jeg lovte jo noen påskebilder, så her kommer da noen få. Tilde har storkost seg i påsken, men hun er ikke så villig til å bli tatt bilde av, dessverre. Tvert hun ser kameraet, så snur hun seg.. Men hun er ganske søt der hun står da, og nekter å bli tatt bilde av ;-)

Kjærestemannen og Tilde er kule med solbriller på fjellet.



Supersøta.

Aking er topp. Vi akte masse, hver dag. Hadde også været med oss i påsken, og det var veldig veldig fint. Sol og påske hører liksom sammen, særlig om man er på fjellet.

Like før leggetid, leker over hele gulvet, litt trøtt, men så veldig søt da. Er dere ikke enig?
Hun liker seg så godt hjemme hos foreldrene mine. Alltid noen som gir henne masse oppmerksomhet og alltid noen som vil leke.


Det har vært en ganske så fin dag i dag. Har hatt besøk av ei god venninne fra barselsgruppa, og hennes supersøte datter. Veldig hyggelig, som alltid. Og det beste av alt var at de små skjønne jentene våre har fått barnehageplass sammen, det gjør meg så glad. Jeg er sikker på de kommer til å bli gode lekekamerater, og jeg gleder meg veldig til fremtiden med Tilde og barnehagen nå kjenner jeg. Akkurat der føler jeg meg kjempeheldig.
Tilde har vært så ekstra god i dag, tenk at hun hadde ro til å sitte i fanget mitt en stund og bli kost på, og kose litt tilbake. Det er ikke hverdagslig nemlig. Og, et lite hurra, hun sovnet uten så mye gråt og tull i kveld, og vi har ikke gjort noen nye tiltak enda. Kvelden er jo enda ung, så jeg tipper hun våkner snart og nekter å sove videre. Den tid, den sorg ;-)

I dag var vi også på graven til Jesper. Det var veldig rart å være der. Ble litt lei meg av andre årsaker da jeg var der også, så det var flere barn som lå ved siden av han. De må jo ha dødd nå nylig, for jeg har ikke sett de navnene der før. Det er så grusomt når små barn forlater verden så alt for tidlig. Jeg kjenner at jeg får så vondt, så inderlig vondt når jeg tenker på det.

Ble litt irritert da jeg så de hadde lagt et hav av grus, og store stein på graven til min kjæreste hjerteskatt. Jeg lurer på hvorfor? Hvordan skal jeg da få plante noe der? Det er jo bare grus. Hadde heldigvis kjøpt blomster og en fin potte i dag, og det kunne jo fint stå på grusen, men hadde jo vært mye hyggeligere om man kunne plante noe der også. Er ikke det meningen?
Synes ikke det er så fint der enda, sliter litt med å få det til. Jeg tenkte hele tiden at det skulle bli lettere å lage det penere når snøen var borte, men nå er det jo bare grus og et stygt trekors. Jeg vil så gjerne gjøre det fint på graven hans, men vet ikke helt hvordan, jeg..
Heldigvis har Jesper mange mennesker som er glade i han, og etterlater spor. Lys og blomster er alltid så kjærkomment å se når vi kommer der. Godt å vite at andre er der og ordner litt. Det blir kanskje bedre når vi får opp stein?

Sorgen er så rar synes jeg. Noen dager er den altoppslukende, som en storm som kommer over meg og tar pusten helt fra meg. Andre dager kommer det små blaff, og de dagene går så mye bedre. Det går ikke en eneste dag uten at jeg sørger over han. Heldigvis så har jeg mange gode dager allikevel. Sorg og glede går hånd i hånd føler jeg. Selv om jeg er oppriktig glad og ler, så sørger jeg samtidig. Hver gang jeg ser en gutt på Jespers alder, tenker jeg på det som kunne ha vært. Hver hele time tenker jeg på han, da var det medisintid.
Hver gang klokken er 16.00 venter jeg litt på taxien som skal komme med han hjem, selv om jeg vet at den aldri kommer.
Jeg går jo ikke rundt å håper at den kommer, jeg er jo ikke helt rar, men jeg tenker på det uansett. At nå skulle han ha kommet hjem.
Jeg tror ikke folk ser at jeg sørger, jeg tror ikke det vises på meg, ikke bestandig i allefall. Jeg føler også at jeg oppfører meg tilnærmet likt jeg alltid har gjort, og det er uten at det er ei maske på. Jeg føler dette er meg, og min måte å håndtere sorgen på, for selv om jeg ikke gråter og er helt utafor, så sørger jeg. Forstår folk det? Eller forventer man at man må gråte og være lei seg for å føle at ting gjør vondt?


Nei, jeg kjenner at jeg ikke orker å skrive så mye mer om Jespertanker i dag, var ved så godt mot når jeg begynte å blogge, men ble med ett mye tristere nå. Det er tankene som kommer, som tar litt over.
Minnekommoden står ved siden av meg. Jeg har akkurat tent nye lys, har kjøpt friske fine roser i dag, og det er så fint det kan bli der. Så sørgelig, så urettferdig, men så fint det kan bli.
Jespers minnekommode...


Avslutter med et bilde av meg og den fineste gutten jeg vet om. Den ALLER fineste i hele verden, faktisk.

Påsken 2010 og søvntanker.

Lenge siden jeg har skrevet noe nå, det trenger verken bety at ting går bra eller dårlig. Har bare rett og slett ikke hatt tid. Mange tanker har jeg tenkt, sikkert tusen.
Er det flere enn meg som har så mange tanker at den første tanken aldri får bli ferdigtenkt, før en ny kommer å baner vei? Det er av og til kaos i hodet mitt, fordi alle tankene aldri blir ferdigtenkt, men ligger der bare og venter på tur. Så tenker jeg litt på en ting, før det kommer noe helt annet og opptar meg. Det er litt slitsomt, skulle ønske jeg bar på mindre tanker. Skulle i allefall ønske at jeg bar på mindre triste tanker.

Nå er vi hos foreldrene mine på påskeferie. Det har vært veldig hyggelig, og vi har kost oss masse. Vi har vært på ski på fjellet, solet oss litt, overspist oss på godteri og drukket øl hver kveld, og Tilde har akt og sittet i bæremeis og samlet på stein ;-) Hun storkoste seg hun også, noe som var veldig koselig for oss å se. Hun er jo litt høyt og lavt, så jeg var en smule spent på om hun hadde ro til å sitte i en bæremeis. Skal legge ut noen bilder av påskeTilde senere. Nå som vi vet at hun trives i bæremeisen kan vi planlegge litt flere turer etterhvert. Jeg gleder meg til å gå på fjelltur når det blir bart, med Tilde og kjærestemannen. Det tror jeg blir koselig.

Jeg sliter litt med å være en flink mamma om dagen. Eller, om dagen føler jeg meg ganske normal, men når det kommer til kvelden, til sovingen til Tilde, så blir jeg ikke så konsekvent som jeg vet jeg burde ha vært. Jeg klarer ikke høre på barnegråt, eller det vil si, mine egne barns gråt. Jeg klarte ikke det med Jesper heller, men han skulle jo ikke gråte. Han gråt jo bare fordi han hadde vondt, og det blir jo noe annet. Tilde gråter av mange andre grunner, men jeg tåler det like dårlig fordi. Jeg får vondt i hele meg, og det ender med at jeg bærer og bysser, og av og til bare legger jeg meg ned sammen med henne også sover vi begge to. Hun ender uansett alltid opp hos meg og kjærestemannen, men heldigvis kan natten nesten være over før hun kommer opp i senga vår.

Jeg tror jeg nyter litt den følelsen av å være viktig, at jeg betyr noe for Tilde. Jeg var også viktig for Jesper, for jeg var en av de som kjente han aller best, og dermed kunne jeg gjøre dagen hans bedre ved å tilrettelegge hele dagen etter det han likte. Bare å ha den ordentlige knekken i armen han lå på var uhyre viktig for Jesper, men jeg tror ikke at han brydde seg så mye om det var meg eller kjærestemannen, eller noen andre som kjente han like godt, bare de kunne gjøre ting helt riktig for Jesper. Men det blir likevel annerledes med Tilde, fordi hun er mammadalt og søker MEG. Og hun roer seg fort i armene mine, og det er ikke fordi jeg gjør noe annerledes enn hva andre hadde gjort, det er kun fordi hun foretrekker meg på nettene. Å gi henne trygghet og gi henne den omsorgen er så veldig vakkert, men allikevel så er det nok feil at hun skal bestemme over meg. For hun har det slett ikke fælt om andre trøster og andre bysser og bærer henne heller. Jeg er like mye Tildedalt som hun er mammadalt, og jeg burde nok ikke nyte den følelsen av at hun foretrekker meg fremfor noen andre. Eller, kanskje litt da? ;-)

Jeg får så mye jeg aldri før har fått nå. Tilde gir så mye av seg selv, på andre måter enn Jesper, og jeg nyter det. virkelig nyter. Jeg vet jeg må roe meg litt på dette. For Tilde skal jo leve et normalt liv. Og jeg skal ikke være så innmari Tildedalt som jeg er.
Jeg er jo ikke vant til å oppdra barn, jeg har aldri oppdratt Jesper. Det eneste som var viktig var at han hadde det så bra som han kunne. Han fikk viljen sin på alt, og det var ikke feil, det var det eneste riktige for Jesper.
Men det er ikke det eneste riktige for Tilde, det vet jo til og med jeg, selv om jeg har blitt svært så preget av å være mammaen til Jesper og hans behov.
Det er nettene jeg sliter med, jeg klarer bare ikke høre at hun gråter. Selv om jeg står ved siden av sengen, holder henne i hånda, sier at det er natt og hun må sove, så føler jeg at jeg ikke er der for henne. Fordi hun gråter sånn, og jeg vil ikke at hun skal være lei seg.
Dette er nok en kamp jeg må ta med meg selv, så ikke Tilde på snart 11 mnd bestemmer alt her i livet. Er det noen som har noen søvntips så kom så inderlig med de, fordi jeg trenger noen.

Ellers så føler jeg meg ikke så hjernevasket av å ha levd et slikt intenst liv som vi gjorde med Jesper, men den såre gråten, den klarer jeg ikke høre på. Der er jeg nok veldig preget. Akkurat der trenger jeg et hav av styrke.