Menneskers psyke.

I gårkveld, satt jeg å kjedet meg, og begynte å se på de mange bloggene som ligger på topplisten. Såkalte rosabloggere kan man vel kalle så mange av de, der hverdagen er bare nydelig hver dag, og mote og skjønnhet er det viktigste. Det hender jeg ser i disse bloggene, for det pirrer nysgjerrigheten min, også hvor forskjellige man er som mennesker. Hva som er viktig for noen, er overhodet ikke viktig for andre.

Men, da jeg satt på en av disse bloggene i går, kom jeg over en som ikke var noe rosa i det heletatt, rett og slett grå, nesten svart. En blogg som vekket noe i meg, og jeg leste i flere timer. Gjennom denne bloggen fant jeg flere lignende, og jeg ble satt ut. Det er så mange mennesker der ute, som har det vondt.
Det var en nydelig blogg på mange måter, hun skrev så vakkert og jeg ble grepet over hvor flink hun var med ord, og man kunne kjenne smerten hun bar på i kroppen ved å lese, ved å se bildene.

En ordentlig blogg, i mine øyne, da disse rosabloggerne ikke fenger meg på en slik måte overhodet.

Hun skrev om psykiske lidelser, da hun selv var svært syk. Det kunne man også lett se på bildene.
Jeg følte meg med ett så frisk, selv om jeg også sliter med angst jeg også.
Jeg har mistet min sønn, men hun hadde mistet seg selv, og samtidig var her.. Hun levde og samtidig ikke.
Hun var ikke hel, på ingen måter.
Det var brikker i hennes puslespill som enda ikke hadde blitt lagt, som ikke engang fantes enda.
Verden var for henne grå, mørkegrå, og hvert skritt fremover en viktig seier. Hver dag hun våknet, var en seier, for livet var så vondt å leve, men hun ville jo ikke dø.
Hun hadde håp, og ville, men noe holdt henne igjen.
Hun hadde allikevel humor, og jeg kunne le av mye hun skrev. Selv om det var så trist, og beveget meg.

Skulle så gjerne hjulpet, de mange sjeler der ute, som sliter så kraftig.
Det er så mange, sikkert mange av disse rosabloggerne også, som gjemmer seg bak en fasade som ikke er riktig.
Men denne jenta, hun gjemte seg ikke, og hun sa det slik det var. Med de vakreste ord, selv så ufattelig trist de var, så skrev hun så godt, at jeg ble rørt langt inn i hjerteroten min.

Jeg tør ikke legge ut link, er redd jeg skal gjøre noe hun ikke vil. Ikke sikkert hun vil at alle skal se, lese og vite om henne. Hun lå på ingen måte på noen toppliste, men jeg fant henne tilfeldig allikevel. Kanskje noen adre gjør det samme, og leser hva hun skriver.

Menneskers psykiske helse burde vært mer i lyset enn det er. De burde få komme frem, fortelle hvordan de ser verden, vi bruker nok helt andre briller, men deres oppfatning er jo ikke feil. For hvem ser vel verden rett? Hvem vet egentlig hvordan verden skal bli sett? Er den rosa, eller grå, eller noe midt i mellom?

Dette er noe som opptar meg mye, menneskers psyke, kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i mye, for jeg er jo heller ikke frisk, jeg sliter mye fordi jeg mistet Jesper, og synes det er vanskelig å leve på riktig måte uten han. Uten at han blir inkludert.
Men vi har vel alle ting vi sliter med.

Har du noe som opptar deg? Som fenger deg litt ekstra?

For meg er det sykdommer, enten fysiske eller psykiske. Jeg kan kjenne meg igjen på begge. Jespers sykdom, den fysiske, og min egen, den psykiske. Jeg må lese når jeg kommer over slike ting. Det er kanskje ikke alltid så lurt, men jeg må.
Jeg er ikke så opptatt av mote, interiør, mye mer opptatt av å finne glede, finne håpet, finne styrke. Det er det som betyr noe for meg. Skjønnhet er så mye, langt fra alt trenger å være vakkert å se på, for skjønnhet kan også være når et menneske rekker frem hånden sin, tar i mot hjelp, gir en klem. Er der. Trygghet. Stabilitet. Støtte. Nærhet. Forstålse.

Hva er skjønnhet for deg?

I det tankefulle hjørnet i dag.

Lov å spørre om råd?

For hva i all verden skal man finne på sammen med ei aktiv jente etter barnehagen og i helgene?
Synes vi gjør det samme hver dag, og jeg begynner å se en anelse kjedsomhet i rutinene.
Vi henter i barnehagen, leker litt hjemme, spiser middag, leker mer, ser barne-tv, spiser kveldsmat, kveldsstell, nattasanger, legger oss..  Ikke mye spontant. Ikke så veldig kreativt. Vi slår ikke akkurat ut håret her i familien og gjør noe nytt og spennende kan man si.

Det er sjeldent vi tar turen ut etter vi har hentet Tilde i barnehagen også, siden det er mørkt og hun er sliten, men det må jo være andre ting å gjøre? Hva gjør dere?

Det er i grunn helgene vi sliter mest med, eller, vi sliter jo ikke, men vi er ikke kreative nok føler jeg, og derfor lurer jeg på hva dere gjør for å fylle dagen for deres barn med så mye godt innhold som mulig? Finnes det noen tilbud her i Tr.heim jeg har gått glipp av, som passer for så små barn?

Det går i grunn greit de helgene vi har planer, også er jeg rimelig sikker på at det vil gå greit når det blir vår og vi orker å være ute en hel dag. Også blir jo noen ting lettere når hun blir eldre også. Nå orker man ikke være ute en hel dag, det er kaldt og snø overalt, og Tilde sier "bære" etter hun har gått et stykke, for da er hun lei. Faktisk. Dritlei.

Men de helgene vi ikke skal på besøk, ikke skal ta i mot besøk, det er ikke så mye å finne på synes jeg. Ikke så mye nytt for Tilde, på denne tiden av året. Jeg merker jeg lengter etter vår. Eller til hun blir stor nok til gå på ski. Det blir nok først vår tenker jeg ;-)
Vi er jo ute og leker en stund, og vi leker og synger og spiser og leser bøker inne. Men det blir det samme hver gang, og det må jo bli kjedelig etterhvert. Også må jo lillesøta ha formiddagsuppen sin også, så det må man jo alltid ta hensyn til.
Denne helga prøvde vi oss på baking, noe som var en suksess, dog ikke særlig sunt denne gang. Men helt klart noe som var nytt og spennende for Tilde, og som tok litt tid.

Her er noen gamle bilder da vi var på besøk hos et vennepar, det er jo alltid like stas. Nye inntrykk, nye leker, nytt sted, ny lekekamerat. Det slår aldri feil, men vi kan jo ikke være avhengig av å dra bort til venner for å gjøre noe nytt?
Mulig hun er bortskjemt, lille Tilde, for det er jo ikke noe galt i å kjede seg, det må man jo lære seg, det er bare at kjærestemannen i dette huset kjeder seg så veldig de dagene vi ikke har planer, og derfor spør jeg dere, dere kreative bloggdamer, hva pleier dere å finne på?


Jeg  må bare beklage at det er bare gamle bilder å se på bloggen min, har ikke tatt et eneste bilde siden november (foruten med mobilen) så her må jeg skjerpe meg.

Lat lørdag

Vi har hatt en ekstremt lat lørdag i dag, og av og til er slike dager ufattelige deilige.
Ingen planer, bare slappe av. Samle energi og bare kose oss sammen.

Jeg sov lenge i dag, siden det var min tur, etterfulgt av en time med akebrettkjøring og utelek sammen med Tilde og kjærestemannen. Skjønt med litt friskluft for store og små, selv om en time er kanskje i knappeste laget når været var så fint.
Etter å ha kost oss ute ble hele gjengen trøtte (selv jeg som sov til over 10), og vi tok formiddagsdupp alle sammen. Finnes det noe bedre enn å sove?

Deretter så vi en god del episoder av Timmy-tid, og spiste deilige ostesmørbrød i sofaen. Det er ytterst sjeldent vi sitter i sofaen og spiser, men vi fant ut at det var lov i dag. På en slik lat lørdag.

Hjemmelagde hamburgere og sukkerholdig drikke til middag, noe Tildusen satte stor pris på. Særlig det å få saft. "godt" "nam" sa hun hele måltidet. Som forøvring ble spist ved spisebordet denne gang ;-)

Den late lørdagen fortsetter nok i hele kveld også, skal prøve å ordne litt sunn snacks før vi skal slenge oss i sofaen og se morsomme tv-serier kjærestemannen har lastet ned.
I morgen blir det forhåpentligvis litt mer action, for i dag har vi virkelig ladet opp batteriene godt, hele gjengen.

Hva har dere gjort i dag, da, og planene videre for kvelden?

Fin lørdag :)

Nærmer seg..

Snart, jeg kjenner det allerede nå, det sitter i kroppen. Kommer som kvalmebøyger av og til, og jeg blir helt svett og varm på en ekkel måte i kroppen. For snart er det ett år siden Jesper begynte på sin endeløse hvile.
Jeg kjenner det, det er nære.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre den dagen. Jeg kjenner allerede nå at det blir tøft. Det kommer til å bli mange vonde minner.
Jeg husker alt så inderlig godt. Dagene på sykehuset, der han lå, med over 42 i temp, så forferdelig varm. Svetten rant, og mammaen gjorde sitt beste for å lindre med kalde kluter.
Jesper sov, hele tiden. Ikke et host, ikke et pip. Øynene lukket hele tiden.
Vet ikke om han kjente den kalde kluten som skulle hjelpe, hånden min som holdt hans. Ord som ble hvisket i øret hans "dette går bra, Jesper".
Han var kanskje død før han faktisk døde. Kroppen virket slik, bare hjertet slo, men det virket som Jesper hadde dratt for lenge siden.
Tårer som dryppet ned på ansiktet hans, og sorgen som allerede hadde tatt plass i kroppen min. Jeg skjønte at han aldri skulle våkne igjen. Og jeg lurte på hvordan livet skulle bli. Det var et hav av vanskelige følelser og jeg rett og slett gråt så jeg hylte der inne på rommet. Fy faen, så mye elendighet.

Sykepleiere som kom inn, lurte på hva de kunne gjøre for oss. Alle visste Jesper skulle dø. Alle prøver var elendige, og han tok ikke til seg verken mat eller medisiner. Leger kom inn. Så på oss, alvorlige blikk møtte store tårevåte øyne.
"hvordan går det med dere?". Et spørsmål som da føltes bare dumt. Alle skjønner vel at det går helt forferdelig når man står og venter på at barnet sitt skal dø.
Jeg skjønner allikevel at det var omtanke bak spørsmålet, for hva sier man egentlig? Finnes det noe man kan si som hjelper? For det eneste man vil, er at det skal gå bra, og når man vet det ikke skjer, da finnes ingen trøstende ord.

Og alle disse vonde følelsene, de kommer tilbake.
Ute er det snø, slik som i fjor. Kaldt, som i fjor. Det er enda flere dager til selve dagen, 28.jan, men jeg antar det vil være snø og kaldt da også.
Jeg skulle ønske noen kunne fortelle meg at det går bra, at det går bedre enn jeg frykter. Kanskje er det selve tanken på at dagen skal være så trasig, som er det mest grufulle? Eller kanskje det blir akkurat slik jeg har forespeilet det, tungt, vanskelig og trist.

Jeg kjenner jeg tenker mye på dette nå. Vil bare det skal bli februar, bare få akkurat den  dagen overstått.

Synes bildet over her er så vakkert. Kanskje ikke så vakkert for de som ikke kjenner historien bak. Og ikke er historien så veldig spesiell heller, men en sovende gutt, fra barnehagen, sammen med pappaen sin. Kjærkomment, uvanlig for oss, og dypt savnet.

Vi bærer deg alltid i hjertene våre Jespergutten vår, og tenker på deg hele tiden.

Mannfolk og klesvask.

Jeg har vært syk stort sett hele jula, og mange dager bare lå jeg i sofaen og sov.
Kjærestemannen fikk i oppgave å vaske klær, noe som egentlig skulle være en enkel oppgave, for han skulle vaske sengetøy. Dette er da min oppgave i huset, men den syke må få pleie ;-)
Her i huset vasker vi sengetøyet på 90 grader, og slenger det i tørketrommelen etterpå. Dette hadde også kjærestemannen fått med seg, så hva kunne da gå galt?

Vel, han skjønte nok selv at nøstebarnpysjen og bodyen til Tilde for det første passet inn i verken vaskeprogrammet eller i en tørketrommel når han tok det ferdige resultatet ut av maskinen. Og det som var såå fint.. Nå er det i grunn bare bittelite, og veldig stivt.

Og jeg ble ganske sur.

Hvordan er det hjemme hos dere? Fikser mennene klesvask? Kjærestemannen er veldig flink til det aller meste av husarbeid, men det er ikke første gangen han ødelegger dyre klær i vaskemaskinen.
"klær er klær, det kan vel vaskes sammen, selv om det er ull, rødt, hvitt, eller bomull?"

Tilde kan..

Jeg tenkte at et hyggelig innlegg kunne være på sin plass nå, og selv om jeg ikke har noen nye bilder å dele, kan jeg alltids dele noen gamle, Tildeskatten har jo alltid vært nydelig, nå er hun i grunn ganske rar (på bilder) ;-)
Altså, hver gang jeg har tatt bilde med mobilen min har hun bare laget grimaser, hver eneste gang. Jeg tror nok selv at hun synes hun er en yndig liten prinsesse, men jeg er bittelitt uenig.
Så da passer det kanskje greit å legge ved et par gamle bilder, uten grimaser.

Men hun kan så mye mer enn å lage morsomme grimaser når jeg tar bilder, jeg synes at utviklingen går i et kjempetempo. Jeg husker at jeg var så bekymret for språkutviklingen hennes en periode. Trodde hun hadde litt tungt for det, men nå kan jeg slappe av der. Hun prater som bare det. Og jeg synes hun er vannvittig flink.

Tilde kan masse, hun hermer etter hvert eneste ord, så nå gjelder det å passe seg for hva man sier. Eller, jeg må innrømme at det en dag datt noe hardt på tåa mi, og jeg sa vel noe mindre pent. Min lille arving gikk da å sa det ordet resten av den dagen. Så jeg må passe meg nå.

Hun kan også snakke i setninger, og det er kjempemorsomt. Det er gøy å kommunisere med ord. Og det er ekstra gøy når jeg forstår hva hun mener, for det er jo ikke så lenge siden det kom flere ord ut jeg ikke skjønte hva betydde.
Det koseligste er når hun sier "pappa e kjæresten min".

Hun kan synge bæ bæ lille lam, so ro lillemann og klappe klappe søte. Hun kan vel ikke helt melodien enda, men jeg skjønner hva hun mener ;-)

Hun er trassen, sint og vet hva hun kan. Veldig klare-sjøl alder, selv ting hun overhode ikke kan klare enda, det skal hun klare selv. Tålmodighet, det har hun arvet fra meg, og derfor er den ikke-eksisterende.
Det er veldig tydelig når hun skal skrelle en klementin eller banan, og ikke får det helt til, da sier hun til meg "æ kaste", også kaster hun den i søpla. Orker ikke bruke tid på sånt tull.

Tilde har alltid vært veldig lett i matveien, men nå har blitt mye mer kresen, og bestemmer seg før hun smaker på ting om hun liker det eller ei. Hun tror hun liker grønnsaker, fordi det er så fint som hun sier, men hun spytter det ut hver gang. Hun skal derimot ha kred for at hun smaker på hver gang, men hun liker det virkelig ikke. "æææææsj".

Tilde kan kunsten å få viljen sin ofte. Hun ser på meg med sine vakre øyne, kysser meg på kinnet og sier "kjeks". Hva gjør man da?

Hun er sta, og viljesterk, klatremus, og elsker å være i barnehagen. Hun kan navnet på alle de 14 barna på gruppen sin, og snakker om spesielt en gutt i søvne om natten. Er det en kjæreste mon tro?

Hun kan løpe, men av og til går føttene litt fortere enn hodet, og hun dunker borti det meste.

Tilde er også veldig glad i Postman Pat. Og vet hvor filmene finnes. Det får vi høre daglig, at nå er det på tide å "sætt på Pat". Mammaen håper at Postman Pat fordufter snart, for er i grunn veldig lei av de samme filmene gang på gang.

Hun tuller fortsatt en god del på nettene, men kan slå til å sove lenge, sånn av og til. Akkurat lenge nok til at vi tror det er varig, for å så våkne kl 3 og si "stå opp" og hyle.

Tilde kan sjarmere alle hun møter på sin vei, hun kan også irritere gråstein. Hun elsker hester og elsker å "lage" mat, hun tror hun er gamlere enn hun er, og sier baby til de fleste barn som også er større enn hun.

Hun får meg til å le hver dag, for hun er fryktelig morsom. Hun har humor i bøtter og spann, og det digger man jo.

Tilde kan kunsten å få mammaen til å le, selv om tårene sitter i øyekroken. Hun trøster meg og koser med meg og kysser meg, og av og til slår hun meg, men det snakker vi ikke så høyt om.

Stolt, jeg? Ikke lite.

Mareritt.

Det er det eneste ordet jeg kan komme på, som passer for årets jul. Et mareritt.
Hvordan kunne det gå så galt, at jeg, som tidligere har elsket julen for alt den er, nå har følt en jul med gedigent hat rundt i kroppen? Alt jeg ville var at desember skulle forsvinne.

Svaret sier seg jo selv, jeg skjønner jo også det, at den første julen uten min kosteligste ville være vanskelig og tungt. At jeg ville kjenne på sorgen og savnet ekstra mye, men hadde allikevel håpet at det ville være litt juleglede å spore. For Tilde sin del. Hun fortjener jo det, gjør hun ikke?

Adventskalenderen jeg hadde kjøpt til henne, ligger fortsatt på soverommet, i en pose. Det ble ingen adventskalender på henne i år. Uansett ikke noe hun sørger for, som er så liten og skjønner jo ikke noe av det i år. Jeg har allikevel dårlig samvittighet for at det ble slik, da.
Julegaver ligger fortsatt på benken, nettopp innpakket, men langt fra sendt. Kjøpte de tidlig i desember for å få de ut i tide, men når energien ikke finnes der, så forblir pakkene liggende.

Julekortene ligger også i konvoluttene sine. En liten formue brukte jeg på de, og fikk de i november. Nå skulle jeg virkelig være tidlig ut, tenkte jeg. Kjærestemannen fikk sendt ut noen, til de han kjente, men det er en dunge igjen. Ikke kommer jeg til å sende de ut heller. De blir vel kastet etterhvert.

Julen føltes så tom i år. Ikke skulle jeg finne juleantrekket til Jesper frem, ikke skulle han få noen gaver, ikke skulle julen handle om han på noen måte. I allefall ikke på noen god måte.
Det hele er over,  han finnes ikke mer. Alt vi kunne gjøre var å tenne lys på graven hans, og tenke på han. Det føles så feil, så på langt nær nok. Det må være noe annet, noe mer jeg kan gjøre for han?

Julen 2009, Jesper lå i fanget, i god form, kjente på alle gavene sine. Han brydde seg nok fint lite om gaver, men det var uansett veldig koselig at han fikk julegaver som alle andre barn. Jeg elsket at mennesker tenkte så det knakte i hodene sine for å finne ting som kunne være noe for Jesper. Forferdelig vanskelig, men alle gaver var alltid fulle av omtanke. Noe for han. Noe han kunne bruke.

I år tok jeg ingen bilder. Ikke av fineste lille Tilde heller, der hun satt i en nydelig kjole og var så utrolig fin. Jeg var og er så stolt av henne, og skulle selvfølgelig ikke latt det gå utover henne at jeg var lei meg. Jeg tror ikke hun så det, tror ingen så det, at jeg var veldig trist, men jeg orket aldri ta noen bilder eller markere at julen var her. Ikke i hele desember.  Det føltes så feil at Jesper ikke skulle få feire jul, at han ikke fikk være med. Jeg vil bare slette hele desember fra tankene. Starte på nytt til 2011, kanskje julen vil føles bedre da, og jeg vil ta vare på minnene?

Derfor måtte jeg ta en pause fra bloggtilværelsen også. Kanskje hadde det vært lurt å bare skrive om mine tanker og følelser når det stod på som verst, men jeg klarte ikke. Tenkte så mye på døden, og kunne ikke skrive flere innlegg om det.

Jeg ser bare for meg døden som et svart hull. Ikke eksisterende. Når man dør, så er alt over. Det blir som aldri å våkne igjen. Det er mine tanker selvfølgelig, og jeg skulle egentlig ønske at jeg ikke tenkte slik. Det hadde vært en stor trøst å kunne tenke at Jesper var et annet sted og levde på nytt. At han har det bra nå. Men jeg klarer ikke se det for meg, det er en endeløs hvile som ikke fører noe for seg.
Det smerter meg så veldig at det ble sånn. Særlig nå i disse dager.

Jesper var jo verdens vakreste når han sov. Og jeg vil bare se for meg han slik, som på dette bildet. Sovende og i god form. Jeg tør knapt tenke på hvordan han egentlig ser ut nå. Han er jo borte, helt borte. Hele han.

Jeg er sjeleglad for at jeg har Tilde. Hun er verdens beste, og livet hadde vært ulevelig uten henne. Hun er alltid så smilende, rampete og god. Hun viser at hun er glad i mammaen sin, og tvinner henne rundt hver en finger til enhver tid. Hun kan allikevel aldri bringe Jesper tilbake, hun kan gjøre sorgen lettere å bære, men hun kan aldri erstatte det store tapet.

Livet er alt annet enn rettferdig, men jeg håper i allefall at 2011 vil bare være god mot oss. Jeg synes vi fortjener det,

Nå er jeg i allefall tilbake i blogglandia, og håper etterhvert at humøret kommer tilbake. Slik at jeg kan dele lystige og hyggelige ting med dere også, det fortjener dere alle sammen.
Og jeg har stor tro på at det skjer.