En måned...

I dag er det en måned siden Jesper døde. Tiden har gått i rasende fart, samtidig har den stått stille.
Jeg har følt på alle følelser man kan ha, alt i løpet av en måned. En måned er ikke så mye, men allikevel føles det veldig lenge. Det er en måned uten min førstefødte, jeg har aldri vært mer enn 3 dager borte fra han. Det blir derfor en liten evighet, og det gjør så vondt å vite at for hver dag som går, så er det en dag mer siden Jesper døde, og like lenge siden jeg holdt han for aller siste gang.

I helgen har vi vært hos foreldrene mine. Det var veldig hyggelig, og veldig greit å få lov å tenke på andre ting enn alt som gjør vondt. Man tenker jo på det hele tiden, det er jo ikke det, men alt er allikevel mye lettere sammen med andre. Og hos mamma og pappa er alt trygt, og alt er lov. Og Tilde gjør jo alt lettere hun også. Det at hun har vært veldig usamarbeidsvillig på nettene nå i det siste, gjør at man blir sliten på andre måter, bedre måter. Og det gjør at man må tenke på andre ting, selv om man ikke vil eller ei.
Det gjør i allefall sorgen lettere å bære.

Jeg har mange ganger i helgen tenkt bakover i tid. Tenkt på hvorfor vi fikk Tilde, da vi bestemte oss for at vi måtte få flere barn. Jeg husker at Jesper var veldig dårlig den tiden vi bestemte oss, men det var viktig for oss å begynne på en ny prøverørskarusell, selv om det sikkert ikke fantes verre tidspunkt, for tanken på å være helt uten barn, den ville vi nesten ikke tenke. Vi måtte få en frisk unge, og jeg måtte i allefall bli gravid før Jesper døde. Det trodde jeg på den tid var det eneste som ville gi meg krefter til å fortsette, og jeg innser nå at det også var det eneste riktige å gjøre, og det er det eneste som gir meg krefter til å fortsette.

Heldigvis overlevde Jesper den kneika da, og jeg ble gravid etter noen prøverørsforsøk.
Og da begynte jeg å sette meg mange mål. Det første målet hadde jeg klart, det var å være gravid mens Jesper levde.
Det andre målet etter positiv test var å få lov å ta julekortbilder av Jesper. Det fikk vi også til, og det ble et nydelig julekort. Så var det å få feire jul neste mål, og heldigvis fikk jeg oppfylt det også.
Så satte jeg meg et litt langsiktig mål, å få lov å ta søskenbilder når den tid kom. Jeg nådde målet mitt, jeg har tatt mange fine søskenbilder, både rett etter fødsel og helt til noen dager før Jesper døde. Jeg hadde ikke trodd det på forhånd at jeg ville få tatt disse bildene av vakkerbarna mine sammen, ikke så mange ganger Jesper var dårlig, og med de oddsene han hadde. Men det var viktig for meg med disse målene. Og enda viktigere når jeg nådde de.
Jeg fikk også ordnet med julekort, bilder av begge de fine barna mine sammen, et viktig mål å nå, jeg ordnet det i oktober 09, så jeg ville ha det klart til julen tilfelle noe skulle skje.

I tidlig januar hadde jeg som mål å få lov å feire bursdagen til Jesper, jeg bestemte meg også for å sette et mål litt før det også, siden august virket så langt frem, å det var å feire bursdagen til Tilde i mai, og få ta søskenbilder den dagen. Det målet fikk jeg ikke oppfylt. Jeg hadde også noen veldig langsiktige mål, men det er vel ikke noe vits å skrive de ned, når jeg vet at det aldri vil bli slik jeg hadde håpet og tenkt. Det er vondt og grusomt at disse målene aldri vil bli annet enn en tanke lengre.

Hele livet til Jesper har jeg hatt disse forskjellige målene. Jeg har feiret inni meg hver gang vi har nådd en ny milepæl. Den første julen, den første bilturen langt unna sykehuset, den første dagen i barnehagen, den første bursdagen, den andre julen, å kjenne på snøen, å få varme seg i solen, ligge på gresset i sommervarmen, spise litt selv, få ta søskenbilder, feire sin andre bursdag, ha gode dager i barnehagen og gjøre masse nye ting der, feire sin tredje jul, få leke seg på husken, kjøpe et plagg i litt større størrelse å få lov å ha det på når det passet...
Ja, det var mange mål, mange fler enn jeg har skrevet ned, og de var viktige alle sammen. Noen var såklart viktigere enn andre, men alle var en seier i seg selv når de gikk i oppfyllelse.

Det er tomt og stille her i huset i kveld. Det ligger ingen Jesper og sover i sengen sin, jeg har ingen nye mål å sette meg for han, jeg savner han så inderlig, så veldigveldig mye. Det har vært en grusom måned. Den aller verste.
Og det at jeg ikke kan lage nye mål for Jesper, det synes jeg er så vanskelig.

Jeg føler jeg har tapt.

Vi har kjøpt bil :)

Det ble jammen meg bil på oss gitt. HURRA. Vi skal hente den på fredag, så da skal jeg få lagt inn et bilde av den, om det finnes noen intresse for det. Min bilinteresse er ikke-eksisterende. Jeg har ikke lappen engang, og om noen spør meg hvilken bil vi har kjøpt, sier jeg grå. Kan til nød si en grå skoda stasjonsvogn, men da vet jeg faktisk ikke stort mer heller.
Blir godt å kvitte oss med den bilen vi kjører nå, er ikke helt sikker på om den er så trygg egentlig. I følge kjærestemannen lever den på veldig lånt tid.
Så nå er alle sparepengene borte, og vi hadde faktisk spart ganske så mye, men allikevel måtte vi ta opp litt lån. Jaja, pyttsann. Vi har i allefall en trygg og fin bil :)

Ellers går dagene på et vis. I dag var vi hos ei i barselsgruppa mi. Det var utrolig hyggelig, hun er så god og snill, og jeg er heldig som har så mange gode venner altså. Vi fikk god lunsj, og et supert selskap, og vi dro derfra mette og glade :)
I kveld skal jeg ut å drikke litt vin. Det gleder jeg meg til.

Kjærestemannen er på fotballtrening, for første gang på over to år.
Jeg er ganske sikker på at de andre har mye bedre kondis enn min kjærestemann altså, han har ikke akkurat kunne trene på ei stund. Jeg håper at han overlever ;-)

Jeg tenker mye på Jespermin, og har mange tanker jeg ikke orker skrive i bloggen min. De er vel uansett ikke så forandret fra det jeg har skrevet om tidligere, men jeg tenker de tankene like mye, så de er vel like reelle som før.
Jeg savner han i allefall, forferdelig mye.

Nå har jeg akkurat tent lysene på minnekommoden, sett på de fine bildene av han, og skal bare sitte i sofaen og nyte fred og ro. Jeg er ikke så veldig glad i å være alene, men av og til kan det være godt å bare være meg også. Helt for seg selv, og tenke i rolige omgivelser.
Hvem jeg kommer til å tenke på, det skjønner sikkert alle...

Et gammelt bilde av en sovende og nydelig og kyssbar Jesperskatt.

Bil.

Dere som har fulgt meg husker kanskje dette innlegget, om sparing.
Nå har vi spart og spart, og i morgen skal vi se på bil. Håper vi får kjøpt en da altså, det hadde vært så fint.

Tvi Tvi.

Ellers har dagen her vært snillere enn gårsdagen var. Kjærestemannen har laget ostesmørbrød, og jeg drikker cola og ligger på sofaen. Ikke helt i slaget, men humøret er bedre allikevel.

Disse tankene..

Hva gjør man når man har så mange tanker at det er helt umulig å sortere de?
Tanker fylt med redsel, sinne, frustrasjon, tristhet, og store salte tårer som en ramme rundt det hele. Hvor begynner man? Og hvordan? Ikke vet jeg, i allefall ikke i dag.
Ikke får jeg til å skrive noe særlig heller, jeg finner ingen ord, og når jeg begynner å skrive så kjennes det feil.
Jeg er bare så lei meg for at han er borte. Jeg tror at jeg har fått tid til å kjenne mye på hvordan jeg virkelig har det i helgen. Vi har jo ikke kunne dra ut av huset pga omgangssyke. Vi har vært innelåst i vårt eget hjem. Noe som egentlig er helt vanlig for oss, bare at da har alltid Jesper vært her.
Nå var han ikke her, og allikevel kunne vi ikke dra ut.

Da ble det masse tid, masse tomrom, masse gråt, masse frustrasjon.
Hvorfor skulle livet ta en slik vendig?
Hvorfor skulle han bli så syk, hvorfor måtte han dø?
Jeg har hatt det så vondt disse dagene, klart det gjør vondt å miste sin hjerteskatt, men jeg visste ikke at det skulle være så vondt. Jeg kjenner jeg blir kvalm av tanken på at han ikke er her, nummen og kvalm på samme tid. Jeg får slike ekle frysninger når jeg tenker på hva som har skjedd. Blir helt kald inni meg. Hvem holder han nå? Ingen. Hvem skal passe han? Ingen.
Ingen? Jeg blir kvalm. Det gjør fysisk vondt.

Han er uerstattelig, min vakre Jesper. Ingen kan ta hans plass, ingen fyller tomrommet.
Selv ikke et hjerteplaster som Tilde kan fylle akkurat det tomrommet, for det er bare Jesper sitt.
Håper etterhvert å få noe annet i tomrommet, enn denne sorgen og dette savnet. Kanskje jeg kan prøve å fylle det med de gode minnene jeg sitter igjen med?
Akkurat nå er det for tidlig, akkurat nå er det bare tomt, tomt og trist. Jeg klarer ikke fylle det med andre ting enn denne altoppslukende kvalmen over at ingen passer han, at ingen sørger for at han har det bra, at ingen er der. Ingen. Det er helt jævlig.

Jeg skriver det samme føler jeg, hver gang jeg skriver noe her, så handler det om akkurat det samme. Akkurat de samme tankene, jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige.
Men jeg får meg ikke til å skrive om andre ting akkurat i dag, for hjernen er i en modus jeg ikke klarer skru av. Jespermodus.

Jeg har stått å sett på bilder av han i dag, lenge har jeg stått på akkurat samme plass, sett og sett på akkurat samme bilde, før jeg har bevegd meg mot et nytt ett. Lukket øynene, sett på bildet og prøvd å kjenne hvordan det var. Hvordan han var akkurat der.

Når jeg lukker øynene prøver jeg å kjenne hvordan han satt, hvor myk han var, hvor god. Det vises så tydelig på bildene, jeg prøver å gjenskape det i hodet mitt, men det går ikke.
Selv om jeg lever meg helt inn i det, og virkelig gjør alt i min makt for å føle det.
Men han er så fin, så nydelig å se på, og det vil jeg alltid huske, det kan jeg gjenskape, ved å se på disse bildene, i hodet mitt også.
Og det gjør veldig vondt å vite at han aldri skal forandre seg mer. Han ble bare finere og finere Jespermin, og nå er det stopp. Nå blir han ikke større, og nå forandrer han seg ikke mer. Men da kan jeg i allefall vite hvordan han så ut. Og tenke at han alltid vil se sånn ut. Dette ga kanskje ikke noen mening? Tankesurr..

Jeg fikk en sms fra en nydelig venninne i dag. Hun satte meg på en god ide. Jeg skal ikke røpe den nå, for jeg vet ikke om det går, men jeg kjenner at det vil jeg få til, eller noen andre må kanskje få det til for meg.
Takk L.E. Hjertet ble varmt da jeg tenkte på det. Takk for at du er så flott.

Nå må jeg finne sengen. I natt må jeg prøve å sove. Det har vært alt for mange søvnløse netter med alt for mange triste tanker. I morgen er en ny dag, og da skal jeg finne flere ting å glede meg over. Det må være mitt mål. Og det må jeg klare. Det må jeg.

Å rydde bort etter Jesper...

Det har jeg gjort litt i dag. Klarte ikke rydde bort alt, det er så mye her, og jeg synes det er ganske fælt å stå å pakke bort det som var livet hans i esker og poser.
Hele leiligheten vår er fylt med Jesper, og jeg og kjærestemannen må ta en ting om gangen merker jeg.
Vi trenger ikke forte oss, men samtidig må vi gjøre dette også. Vi må rydde og pakke bort ting. Leiligheten kan ikke være fylt av Jesperting for resten av livet. Da kommer vi oss aldri videre heller. Å for å komme videre, så måtte jeg bare gi meg selv en ekstra dytt og rydde litt ekstra i dag.

I dag tok jeg resten av klærne han har hjemme. Han har ganske mye klær i barnehagen enda, men det får jeg ta når jeg orker. Heldigvis har jeg mange venner som vil arve Jesperklær, jeg klarer uansett ikke kaste noe. Og så og si alle ullklær legger jeg i Tildes kommode. Og det andre som jeg ser for meg at hun kan bruke, det legger jeg selvfølgelig på hennes plass.

Jesper hadde veldig mye gutteklær, i ull også. Men jeg har så lyst at hun skal ha litt etter Jesper, så selv om det er en mørkeblå ullbody, så kan vel jenter bruke den? For hvert gutteplagg jeg la i Tildes kommode tenkte jeg "Denne kan hun ha dongerikjole til, da blir det ikke så guttete, et jentete skjerf så kan denne bodyen også gå etc".
Jeg vil så innmari mye at Tilde skal få bruke det som går an av Jespers klær.
Jesper hadde så mye klær. Det gikk jo ikke å kjøpe leker til Jesper, så jeg kjøpte innmari mye klær. Og der og da tenkte jeg ikke bestandig at det skulle kunne arves. Heldigvis har jeg kjøpt en god del som kan arves av Tilde, og gir meg en viss form for lettelse på en måte.
Og nå vet jeg at Jesper lever videre i både mine venners barn og min egen datter. Det gjør godt når det måtte gå som det gjorde.

Jeg gleder meg til å se de i Jespers klær, jeg. Alle sammen, men aller mest gleder jeg meg til å se Tilde i storebrors klær.

Jeg la også noen plagg i Jespers minnekommode. Noen ting som ingen kan arve, ingen andre enn Jesper kan ha, det ville vært hans plagg for alltid, uansett. Det er ingen god følelse å brette klærne fint sammen og legge de i en slik kommode.
Men på en annen side, så hadde det vært enda verre å gi bort disse plaggene, eller legge de bort slik at ingen kan se de igjen. Nå vet jeg alltid hvor de er, og jeg vil alltid tenke på Jesper hver gang jeg åpner den siste skuffen i kommoden.

Det er mye igjen, veldig mye, å rydde bort.
Det blir ikke mer i dag, det orker jeg ikke. Man blir litt utmattet av slike ting.
For meg var klærne så viktige, det var liksom mitt ansvar følte jeg. At Jesper alltid var fint kledd. Og jeg la mye kjærlighet (og enda mer penger?) i alle plagg jeg kjøpte til han, alle plagg jeg hadde på han. Alt skulle matche, og det skulle være gode plagg å ha på seg for en liten Jespergutt. Og jeg har minner om nesten alle plagg også.
Klær er jo ubetydelig i det store og hele, men for meg er det viktig allikevel.

Nå skal de minnene leve videre, og plaggene skal skape nye minner. Det er vel litt fint det også?

Jeg savner...

En rolig gutt, som koste seg i pappafanget, som viste at han hadde det godt og behagelig.
Jeg savner å kysse det fine ansiktet, se på de vakre øynene, kjenne den myke huden og stryke han over håret.
Jeg savner å fortelle han hemmeligheter i øret etter han kom hjem fra barnehagen, og spørre hva han hadde gjort.
Jeg fikk aldri svar, men det føltes godt å spørre han allikevel.

Jeg savner de største smil når han ble lekt og herjet med, når han ble kastet bakover og frydet seg. Selv om han var syk, som han er på dette bildet, var det en intens lykkefølelse å bli lekt med. Kanskje han glemte for et sekund at han var syk? Vi savner så veldig dine smittende smil kjæreste Jesper, da du smilte slo hjertet kollbøtte og smilte, både på innsiden og utsiden. De var verdifulle, de var unike, og de var så smittende. De var fylt med kjærlighet, du var så god.

Jeg savner å holde rundt han, snusekose han, lukte han, kjenne han, føle han, være nær. Savner å tulle med han, slik som på bildet her. Da han nesten hadde sovnet, men pappaen kaster han bakover og leker allikevel. Jesper likte det, selv så trøtt han var.
Det var lykkelige tider.

Jeg savner å høre han sove, høre pusten hans. Se han når han sov så godt. Jeg savner gjespene hans, vi lo alltid når han gjespet, for ingen gjespet mer og høyere enn Jesper. Passende navn han fikk kanskje? Jeg savner når han kamuflerer en host han ikke vil ha med å gjøre, med verdens morsomste gjesp, og de lydene han lagde i forbindelse med det.
God damn sa han. God damn med en lys og herlig stemme.

Jeg savner deg så inderlig. Skulle ønske jeg fikk gjøre noe av det jeg savner.

Tildemin.

Tilde har dessverre fått omgangssyken, men det stopper ikke hennes gode humør heldigvis. Da ting var litt mørkt og dystert i tankeland i dag fant vi ut at vi skulle ut å trille tur. Jeg, kjærestemannen og Tildus. Været var strålende, og det fikk meg litt opp fra kjelleren.
Det hjelper så veldig å komme seg ut. Det er bare tiltak når man sitter hjemme, fordi man tror man ikke klarer. Men man klarer det man vil, det tror jeg. Av og til får man sparke seg selv litt bak, for det er virkelig medisin i høyeste grad å komme seg ut.

Jeg trodde også at Tilde hadde blitt frisk igjen av omgangssyken da vi dro ut, for hun hadde ikke kastet opp siden i går ettermiddag, og virket veldig så frisk. Ellers hadde vi jo selvfølgelig holdt oss inne. Og hun holdt seg jo frisk hele trilleturen, men da vi kom hjem igjen startet festlighetene igjen.
Det er litt rart å tenke på, men Tilde har ikke vært ordentlig syk før etter Jesper døde. Første gang hun hostet ordentlig var 29.jan. 28.jan døde Jespermin.. Og nå har hun omgangssyken med alle herligheter som følger med. Det er litt crazy karma spør du meg.

Jeg er i allefall glad for at hun tar det hele med et stort smil, hun virker å være ei gladjente uansett Tildemin. Det gir mammaen uante krefter.

Vi tok oss også en liten tur på akebrett. Aller første gangen, så Tilde var litt skeptisk, selv om det gikk veeeeldig sakte. Hun satt helt i ro, og det er i og for seg ganske uvant.
Jeg er ganske sikker på at det vil falle i smak ved senere anledninger, det begynte å bli mer og mer morsomt nemlig.

Se så fin hun er, der hun sitter med Jesper sine boblesko, ulldress og hans skjerf og votter. Jeg vil og prøver at Tilde skal få bruke så mye som mulig av det Jesper hadde. Og heldigvis har jeg handlet mye unisex-klær. Da lever Jesper litt videre, på en måte. I allefall lever klærne videre. Det er viktig for meg. Og det henter også frem minner som ligger litt skjult.

Hun er så vakker og god, jeg kan aldri se meg mett. Og det gjør godt å skrive ett litt lystigere innlegg etter det jeg skrev tidligere i dag. Det går veldig opp og ned dette humøret.