Jeg er så redd, så inderlig redd for å miste Jesper.
Jeg tror ikke det skal skje med det aller første, men man vet aldri. Jeg tenker på det hele tiden.
Det er en så tung bør som ligger over meg, hele tiden gå å tenke på at han, min umistelige sønn, kan dø, når som helst.
Jeg vil ikke miste han, klarer ikke tenke meg et liv uten han, jeg fylles til tider opp av denne altoppslukende tanken om Jesper og døden.
Leiligheten vår er fylt med bilder av han, og han ser så god ut på de. Frisk i fagen, våkent blikk, smil. Jeg kjenner at jeg får totalt panikk av å tenke på at han kanskje ikke skal være her.
Og at jeg ikke kan bytte ut bilder av han, som større og gamlere gutt. At jeg kun skal ha disse bildene som er her, og ikke få se forandringer. Han blir jo bare penere og penere, og jeg vil jo være der og se han bli en større og finere Jesper..
Jeg vet jo at han lever på lånt tid. Jeg vet jo at han ikke kan bli gammel. Jeg vet at han har blitt dårligere og dårligere, og jeg vet at han skal dø ung.
Jeg vet, og klarer ikke ta det innover meg.
Han er barnet mitt, min førstefødte, min eneste gutt, som jeg ønsket meg hele livet.
Jeg fikk han tilslutt, etter så mange kamper, kom den fineste gutten vår vei, og jeg kan vel ikke miste han? :(
Jeg vet at livet går videre etterpå, jeg vet at livet ikke kan stå stille. Man har andre ting å strebe etter, man lever videre, men bare tanken gjør meg så kvalm. Også blir jeg sint og fortvilet over at jeg skal plage meg med slike tanker, fordi han er jo her. Han ER her. Han LEVER.
Helt siden Jesper ble født har livet mitt bare dreid seg om han. I mai i år, da kom det ei fin og helt fantastisk vakker jente og gjorde livet mitt bedre, nå dreier jo livet mitt seg om henne også.
Hun utstråler glede, takknemlighet, og gir meg krefter. Hun er bestejenta mi.
Jeper og Tilde deler på hjertet mitt, ingen har større del. De deler på likt, slik søsken skal.
Men jeg sitter ikke og gråter eller har angst for Tilde, hennes hjertedel i meg er hel og fin.
Jespers del er knust i mange biter og ingen vil noensinne få satt de sammen.
Det er like mye kjærlighet i mange tusen biter. Det handler ikke om det.
Det er kanskje mer tanker i disse bitene, det er komplisert, det er brutalt. Jeg finner ikke ordene.
Jeg savner han sånn. Jeg savner den gutten jeg trodde jeg skulle få, den gutten som skulle få være frisk. Jeg lurer sånn på om det finnes noe i Jesper som forstår og er der. Hva som foregår i hodet hans?
Hadde jeg kunne vært en annen person for en dag, så hadde det uten tvil vært han.
Da kunne jeg kanskje ha hjulpet, kunne jeg ha sluppet panikkangsten?
Eller ville det allikevel vært en kamp ingen kan vinne?
Egentlig burde jeg ha disse tankene for meg selv, eller for mine nærmeste.
Jeg skriver før jeg rekker tenke. Deler med alle. Det er vel ikke bra?
Ordene bare presser på i hodet, og det blir verken god norsk eller bra skrevet. Det er kaostilstander i hodet mitt til tider.
Kanskje blir det verre fordi det nærmer seg jul?
Julen handler jo om så mye som vi ikke kan få, ikke for Jesper.
Jeg vet at han sover nå, og jeg vet at han har ei fantastisk flink sykepleier som passer han i natt. Det gjør meg litt tryggere.
Jeg tror jeg må finne sengen, tror jeg trenger å få sove. Hvile i allefall. Prøve å tenke andre ting, hyggelige ting.
Jeg gleder meg i allefall til i morgen, da skal jeg, Tildus og min mamma på julegaveshopping, og lete etter julestemning og kose oss. Jeg skal ikke tenke på dystre tanker, da.
Jeg skal ikke pine meg. Jeg lover ;-)
Åhh.. Nå våkner lille Tilde for mat, egentlig var det godt, nå kan jeg endelig tenke litt på henne og tenke de gode tankene. Hun er min kosteligste, hun også ;-)
Kjære vennen min...
SvarSlettDet finnes ikke ord som kan gjøre dette noe lettere for deg. Og det er ingen trøst i å vite at jeg vet akkurat hvordan du har det. Ingen trøst i å vite at jeg har vært der før deg. Men kanskje en bitteliten trøst å vite at livet faktisk går videre etterpå, ting blir aldri de samme, sorgen vil alltid være der, fortvilelsen over all lidelse som måtte være, savnet etter det som ikke ble. Men livet går videre. Man må bare velge å bli med på veien videre. Og det kommer du også til å gjøre, på grunn av hun som eier den hele delen av hjertet ditt. Sender mange gode klemmer!
Kjære Gøril. Jeg vet ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg tenker på dere hver dag. Ingen mamma skulle måtte gå gjennom det du opplever, det er så grusomt og, som jeg skrev i forrige kommentar, urettferdig. Oppi det hele synes jeg du er så flink til å ta vare på øyeblikk, se de små tingene, være tilstede med hele deg. Det er en styrke du har som jeg beundrer. Hadde jeg vært i nærheten skulle du fått en skikkelig klem, men her er en over nettet. Håper den varmer litt.
SvarSlettJeg sender deg også en kjempegod klem! For det fortjener du virkelig!
SvarSlettJeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal si. Det er ingenting jeg kan si som gjør ting bedre, uansett hvor mye jeg skulle ønske det kunne gjøre det!
Du, mannen din, Jesper og Tilde er i tankene mine, det skal du vite!
Også må jeg bare skryte av deg for at du er så flink til å få ut det du tenker på! Tror nok det hadde vært mye verre om du holdt inne på alt dette...
Jeg bli helt målløs.virkelig.føler sorg over noen jeg aldri har møtt, men det er vel sånn når man har barn selv.klarer bedre å sette meg inn i ting nå enn før.
SvarSlettKanskje det er godt å få ut følelsene til noen andre enn de rundt deg?Få skrevet alle tankene ned og få forskjellige tilbakemeldinger. Det skal være en slags terapi å få skrevet ned alt å og det er nok derfor det er flere blogger handler om å være syk/ha familie som er syk.
Håper du hadde en fin shoppingdag og håper du fant litt julestemning:)
Hilsen fra Cicilie (og Elias)
Kjære deg,
SvarSlettføler sånn med deg!
Men som det sies av en annen englemamma over her, er det vel ingen trøst i å vite at jeg har gått den tunge veien og mistet min minste Gullskatt. Men jeg vil gjerne si, at livet gir oss en slags kraft til å gå videre - men livet går ikke videre uten Jesper, han vil for alltid følge deg, som i livet her på jorden nå - og videre i hjertet...
Uff, vet jo at dette ikke er noen trøst og du vet allerede hvor tøft livet er nå. Men jeg håper du kan legge de tyngste og såreste tankene litt bort (selv om de lurer litt i tankene hele tiden...) - og jeg håper så inderlig din Jesper-skatt blir litt bedre og kan få mange, mange dager, så gode som mulig, her sammen med deg og dine.
Takk for at du deler. Du skriver så godt og ekte!
Og det å skrive er virkelig god terapi, så fortsett med det!
Forresten, så har jeg tenkt på at det kanskje er vanskelig for deg at jeg, som står i det du frykter mest nå, skriver her hos deg... Men hvis det kan være fint for deg å dele erfaringer og hvis jeg kan bidra med noe for deg, er jeg glad for det :)
Varm klem.
Knuseklem til deg kjære Gørilmor. L.E. <3
SvarSlettUna, blir veldig glad for å lese dine ord. Så fortsett gjerne med det, om du vil :)
SvarSlettTakk for gode ord jenter :)
Det er så urettferdig at noen må oppleve dette. Det gjør vondt i hjertet å lese de fine ordene dine. Du skriver så utrolig fint:) det er umulig å sette seg inn i hvordan du har det men du skal ihvertfall vite at tankene mine går til deg og dine. jeg håper dere får en fin jul og at du får kost deg masse med begge hjerteskattene dine:) god jul kjære deg!!
SvarSlettHei gøril, vi var gravide samtidig på barnimagen. Tenker ofte på deg og jesper ble så glad når jeg leste at du fikk datteren din. I dag søkte jeg på navnet ditt og jesper sitt og fant denne bloggen. Har alltid synes Jesper er så vakker og han er fortsatt like vakker...Ser jo også at du kun får pene barn for tilde er jo helt nydelig!
SvarSlettVanskelig å skrive til deg når man ikke kan gjøre noe for å hjelpe deg. Men ville alikevel si at jeg tenker ofte på deg. Vet at for deg er jeg kun en anonym på internett, men for meg er du selve symbolet på morskjærlighet og styrke. Du virker så ressurs sterk, en skikkelig løvemamma. Synes jesper er så utrolig heldig som har deg som mamma! (tilde også selfølgelig)