Forferdelig tungsinn.

Det har vært en så tung dag i dag. Mange tunge tanker. Jeg er så sliten. Jeg er så trøtt. Jeg er så tankefull. Skulle ikke våren komme med ny energi og glede? Det føles ikke sånn. Også sitter jeg med mange følelser for min venninne, som jeg skrev om i ett tidligere innlegg i dag. Man skulle ikke få lov til å oppleve slike vonde og vanskelig ting.

Mange uvirkelige ting som har skjedd i livet mitt. Jeg føler jeg har fått opplevd alt for mye dritt, at flaksen aldri er på min side. Jeg føler meg tom, tung i kroppen, tung til sinns. Av og til føler jeg meg ensom, selv så mange jeg har rundt meg.
Men jeg har ikke Jesper. Gutten min..
Av og til så kommer det kastende på meg, den følelsen av at noe viktig mangler. Jeg blir nesten overrasket, som om det var noe nytt for meg? Det er det jo ikke, jeg vet jo hva som har skjedd. Tar jeg det ikke innover meg? Forstår jeg det ikke?

Savnet i de siste dager har vært så mye mer tilstedet. Jeg har sett i album, kjent på minner, både de man kan ta på og de man lagrer i hjertet sitt. Det gjør så vondt. Og jeg vil så inderlig ikke at dette skal være virkeligheten.
Jeg klarer nesten ikke se på bilder av han lengre, tårene flommer over. Jeg tar ned bilder fra veggen, holder de inntil meg, som om jeg klemmer han, mens tårene gjør alt uklart og tåkete.

Jeg sliter med så mye dårlig samvittighet for de siste dagene til Jesper. Hvorfor jeg ikke var mer sammen med han, for han var jo på avlastning to dager før han døde. Jeg skulle jo vært sammen med han hele tiden om jeg visste hva som skulle skje. Men jeg kunne jo ikke vite det, allikevel er det en stor svart klump i magen min. Denne dårlige samvittigheten ødelegger meg. Ville Jesper at jeg skulle være der mer? Savnet han mammaen sin? Han gjorde nok ikke det, men jeg klarer liksom ikke slå fra meg tanken. For tenk om..
Jeg føler meg som en dårlig mamma, som ikke var der for gutten min. Jeg var heldigvis sammen med han hele dagen før, og dagen han døde, men jeg føler det ikke hjelper. Jeg skulle vært der så mye mer. Jeg skulle vært der bestandig, og han skulle vært her bestandig.
Jeg føler jeg har prioritert Tilde for mye i forhold til Jesperskatten min. Hadde jeg endret på fortiden om jeg hadde visst hva som skulle skje? Kunne jeg?

Mange rare tanker sniker seg på om kveldene også. Særlig når jeg legger meg. Da er det ofte kaldt på soverommet, og da tenker jeg på han som ligger alene i en kiste, som ikke har noen til å varme seg. Fryser han, tenker jeg? Skal han ligge der helt alene? Og fryse?
Jeg vet jo dette ikke har rot i virkeligheten, men tankene mine styrer jeg ikke. Og ikke tårene heller. Eller, til en viss grad gjør jeg det. Jeg vil helst gråte når jeg er alene. Vil ikke bry andre med tårer og savnet mitt. Jeg får heldigvis utløp for det her på bloggen min. Ordentlig terapi er det, å få skrive av seg alt som gjør at jeg føler meg helt bånn. Men tankene mine råder jeg ikke over..

Tenk om jeg kunne fått holdt han litt? Bare for et minutt. Tenk hvor glad det hadde gjort meg, bare fått sagt det jeg har i hjertet mitt mens jeg visste at han hørte meg. Savner han så forferdelig. Kunne jeg ikke bare fått et halvt minutt? Noen sekunder? Oppleve han litt igjen?
Gitt han en god klem, kysset han på den faste kysseplassen min, hørt de gode hvinene hans, og fått lekt med han. Gitt han glede, gitt han velbehag, gitt meg selv hele verden. Hvorfor kan jeg ikke få lov til å gjøre NOE av det jeg vil? Bare for noen sekunder?

Livet er så urettferdig, livet er så vanskelig i disse dager. Jeg er så trøtt og sliten, og jeg finner ikke så mye å glede meg over lengre. Jeg savner han så det gjør vondt, hele tiden.
Jeg håper at morgendagen kommer med litt overskudd, litt latter og litt solskinn. I allefall litt sol i hjertet og i tankene, det hadde gjort underverker. Jeg vil bare ikke ha det sånn som nå.