Lenge siden jeg har skrevet noe nå, det trenger verken bety at ting går bra eller dårlig. Har bare rett og slett ikke hatt tid. Mange tanker har jeg tenkt, sikkert tusen.
Er det flere enn meg som har så mange tanker at den første tanken aldri får bli ferdigtenkt, før en ny kommer å baner vei? Det er av og til kaos i hodet mitt, fordi alle tankene aldri blir ferdigtenkt, men ligger der bare og venter på tur. Så tenker jeg litt på en ting, før det kommer noe helt annet og opptar meg. Det er litt slitsomt, skulle ønske jeg bar på mindre tanker. Skulle i allefall ønske at jeg bar på mindre triste tanker.
Nå er vi hos foreldrene mine på påskeferie. Det har vært veldig hyggelig, og vi har kost oss masse. Vi har vært på ski på fjellet, solet oss litt, overspist oss på godteri og drukket øl hver kveld, og Tilde har akt og sittet i bæremeis og samlet på stein ;-) Hun storkoste seg hun også, noe som var veldig koselig for oss å se. Hun er jo litt høyt og lavt, så jeg var en smule spent på om hun hadde ro til å sitte i en bæremeis. Skal legge ut noen bilder av påskeTilde senere. Nå som vi vet at hun trives i bæremeisen kan vi planlegge litt flere turer etterhvert. Jeg gleder meg til å gå på fjelltur når det blir bart, med Tilde og kjærestemannen. Det tror jeg blir koselig.
Jeg sliter litt med å være en flink mamma om dagen. Eller, om dagen føler jeg meg ganske normal, men når det kommer til kvelden, til sovingen til Tilde, så blir jeg ikke så konsekvent som jeg vet jeg burde ha vært. Jeg klarer ikke høre på barnegråt, eller det vil si, mine egne barns gråt. Jeg klarte ikke det med Jesper heller, men han skulle jo ikke gråte. Han gråt jo bare fordi han hadde vondt, og det blir jo noe annet. Tilde gråter av mange andre grunner, men jeg tåler det like dårlig fordi. Jeg får vondt i hele meg, og det ender med at jeg bærer og bysser, og av og til bare legger jeg meg ned sammen med henne også sover vi begge to. Hun ender uansett alltid opp hos meg og kjærestemannen, men heldigvis kan natten nesten være over før hun kommer opp i senga vår.
Jeg tror jeg nyter litt den følelsen av å være viktig, at jeg betyr noe for Tilde. Jeg var også viktig for Jesper, for jeg var en av de som kjente han aller best, og dermed kunne jeg gjøre dagen hans bedre ved å tilrettelegge hele dagen etter det han likte. Bare å ha den ordentlige knekken i armen han lå på var uhyre viktig for Jesper, men jeg tror ikke at han brydde seg så mye om det var meg eller kjærestemannen, eller noen andre som kjente han like godt, bare de kunne gjøre ting helt riktig for Jesper. Men det blir likevel annerledes med Tilde, fordi hun er mammadalt og søker MEG. Og hun roer seg fort i armene mine, og det er ikke fordi jeg gjør noe annerledes enn hva andre hadde gjort, det er kun fordi hun foretrekker meg på nettene. Å gi henne trygghet og gi henne den omsorgen er så veldig vakkert, men allikevel så er det nok feil at hun skal bestemme over meg. For hun har det slett ikke fælt om andre trøster og andre bysser og bærer henne heller. Jeg er like mye Tildedalt som hun er mammadalt, og jeg burde nok ikke nyte den følelsen av at hun foretrekker meg fremfor noen andre. Eller, kanskje litt da? ;-)
Jeg får så mye jeg aldri før har fått nå. Tilde gir så mye av seg selv, på andre måter enn Jesper, og jeg nyter det. virkelig nyter. Jeg vet jeg må roe meg litt på dette. For Tilde skal jo leve et normalt liv. Og jeg skal ikke være så innmari Tildedalt som jeg er.
Jeg er jo ikke vant til å oppdra barn, jeg har aldri oppdratt Jesper. Det eneste som var viktig var at han hadde det så bra som han kunne. Han fikk viljen sin på alt, og det var ikke feil, det var det eneste riktige for Jesper.
Men det er ikke det eneste riktige for Tilde, det vet jo til og med jeg, selv om jeg har blitt svært så preget av å være mammaen til Jesper og hans behov.
Det er nettene jeg sliter med, jeg klarer bare ikke høre at hun gråter. Selv om jeg står ved siden av sengen, holder henne i hånda, sier at det er natt og hun må sove, så føler jeg at jeg ikke er der for henne. Fordi hun gråter sånn, og jeg vil ikke at hun skal være lei seg.
Dette er nok en kamp jeg må ta med meg selv, så ikke Tilde på snart 11 mnd bestemmer alt her i livet. Er det noen som har noen søvntips så kom så inderlig med de, fordi jeg trenger noen.
Ellers så føler jeg meg ikke så hjernevasket av å ha levd et slikt intenst liv som vi gjorde med Jesper, men den såre gråten, den klarer jeg ikke høre på. Der er jeg nok veldig preget. Akkurat der trenger jeg et hav av styrke.
Hei!
SvarSlettGodt å høre at dere har hatt en fin påske!
Det er slitsomt med små som ikke vil sove hele natten i sin seng. Eldste gutten min hadde en del søvnproblemer, og jeg ble dradd mellom det å ikke la han få viljen sin (som var å komme over i vår seng ) og det å få en god nattesøvn.
Hvis han fikk sove med oss, sovnet han pent med en gang og sov videre resten av natten. Hvis jeg var sta og krevde at han skulle sove i sin seng, våknet han hver time hele natten og jeg stod og svaiet ved sengen hans mens jeg prøvde å få han til å sovne igjen.
Etter 1 år med ubeskrivelig dårlig nattesøvn ga jeg opp kampen om opprdagelse om natten, og lot han sove med oss når han ville det. På den måten ble vi alle mer opplagt og fornøyde.
Tilslutt sov han lengre og lengre i sin egen seng og vi fikk sengen vår igjen helt uten kamp og tårer.
Nå når lillebror ble født bestemte jeg meg for at han skulle få sove der han sov best, så vi samsover og har alle en god nattesøvn.
Dette er for en så liten periode i livet at jeg syns de små kan få viljen sin om natten hvis det er det som skal til for at alle skal ha det godt.
Lykke til!!!
Klem Silje
Vi samsov til Magnus var litt over året - det var det som ga best søvn for alle. Etterhvert ble det mer naturlig å ha ham i egen seng fordi han roet seg fint der, og fordi alle forstyrret alle om natten. Jeg sov mye bedre uten han i sengen da, men savnet veldig å ha den deilige lille kroppen å krype inntil om kvelden. Etter noen måneder med god søvn og savn var jeg sannelig gravid igjen...
SvarSlettHvis mammahjertet ditt får vondt når hun gråter om natta, så ville jeg lyttet til det. Trist-gråt tror jeg aldri man klarer å ignorere, mens jeg fint kan høre på furtegråt og sinnagråt uten å få hull i hjertet. Små barn sover ofte litt i rykk og napp - til slutt vokser de det av seg helt av seg selv. Tror man lager mer uro og utrygghet av at de skal "tvinges" til å sove alene før de er klare for det - jeg synes ikke det har noe med å få viljen sin å gjøre. Hvis alle tre koser seg i samme seng så ville jeg fortsatt med det enn så lenge.
Så fint å høre at dere har kost dere i påsken.
SvarSlettDet å aldri bli ferdig med en tanke før en ny kommer, kan være veldig slitsomt.
Her har vi også drevet med samsoving. Det er lettere at alle får søvnen sin enn å kjempe en kamp som naturlig vil gå over av seg selv.
Har noen netter merket en liten hånd som stryker mamma over armen, som en forsikring at jeg er der. Det varmer mamma hjertet.
Følg hjertet ditt, hva du og mannen din mener er riktig for dere.
Klem fra Inger K og David
Huff, det er ikke alltid så lett å gjøre det som virker mest formuftig inni hodet :)
SvarSlettHer i gården sover hverken mor eller far godt ved samsoving, så det har vi aldri gjort. Hjemme går det veldig fint, siden han alltid har ligget på eget rom, og det har dermed aldri vært et tema å få komme inn på vårt rom om natten. På ferie derimot, er det ikke like lett.
På denne ferien har vi måttet gi opp og latt han få sove litt i sengen vår noen netter. Han hater reisesengen sin, og våkner ofte og blir sint når jeg prøver å legge han tilbake i sengen igjen. Jeg er veldig spent på hvordan det blir når vi kommer hjem igjen. Jeg tipper det blir litt som nattavvenningen, at han er litt misfornøyd de første nettene, men at det går seg til ganske raskt. Ved nattavvenningen syntes jeg forresten at ting gikk mye lettere enn man egentlig trodde når man først hadde bestemt seg for å gjennomføre det. Men hvis man først har bestemt seg, så må man være konsekvent og gjennomføre det.
Tja, dette ble rotete :) Jeg vet ikke om det kom noe fornuftig ut av det jeg. Hvis dere ønsker å prøve å gjøre noe med det, så kanskje dere skulle lagt henne på eget rom? Det viktigste er ihvertfall å være konsekvent. Det er jo ikke alltid så lett da.. Men jeg tenkte på det før jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre nattavvenningen. Da var det noen få netter hvor jeg tenkte "kanskje jeg ikke skal gi pupp", og så ble det masse hyl og skrik som jeg egentlig bare kunne spart oss for. Siden jeg ikke hadde bestemt meg heelt på forhånd, så kunne jeg jo like godt bare gitt pupp med en gang. Ikke at dette er helt samme situasjon da, men du skjønner kanskje hva jeg tenkte allikevel??
Lykke til uansett! Håper dere finner en løsning som dere kan være fornøyd med
Jeg forstår godt at du gir etter for Tulde sin gråt. Jeg har ei jente på 2,5 år og har fremdeles problemer med å la henne gråte i sengen. Jeg fikk henne 13 uker for tidligt og var så nær på å miste henne og den redselen sitter vel enda i. Så jeg har det litt sånt at om noe skulle skje er det vondt om det siste jeg gjorde var å tvinge henne til å sove selv. Men jeg er blitt flinkere. Hun sov så fint det første året,så begynte nattetullet. Hun lå med meg i 6 mnd før jeg tok kampen. Jeg satt på en stol og overså henne når hun gråt. Tok bare 20 min før hun la seg ned og roet seg og sovnet. neste kveld tok det 10 min og tredje kveld la hun seg uten protest. Hun våkner mange ganger på natten enda,men det kommer seg. Så følg hjerte du. Et barn kan aldri få for mye kjærlighet. Og når du skriver at Jesper ikke brydde seg om hvem som holdt ham bare de holdt ham rett så tar du nok feil. Han merket nok at det var mammaen og pappaen som holdt ham.Og han følte nok hvor høyt han var elsket.
SvarSlettJeg kjenner meg allerede litt igjen i mange av tankene dine rundt Tilde. Det er så godt å kunne gi barnet sitt det det trenger, å kunne gi trygghet, omsorg og kjærlighet, å være viktig. Og ikke minst å kunne trøste - og at det faktisk hjelper å trøste, at hun roer seg! Etter 4 mnd med en svært enkel Theamor, som sovner på et blunk, og sover godt om natten, har vi nå plutselig fått ei snuppe med lakenskrekk. Hyler desperat når vi legger henne i senga om kvelden. Og jeg klarer ikke å la henne skrike, og tar henne opp igjen med en gang. Så får hun være oppe med oss, bæres i søvn, eller sovne ved puppen.... Akkurat sånn som jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle gjøre ;) Jada... Får se om jeg klarer å bli litt mer streng og konsekvent etterhvert. Så jeg har dessverre ikke noen gode råd til deg foreløpig, klarer i alle fall ikke å følge dem selv ennå...
SvarSlettHåper uansett det går seg til på den ene eller andre måten! Klem.
Jeg vil bare gi deg en stor klem, å jeg syns dere får gjøre det som dere syns er best! Det kan være kos og godt med samsoving, men det skader ikke at hun sover i egen seng....det er en smaksak og dere finner nok ut hva dere trives best med! Goood og stooor klem!!<3
SvarSlettHeisann Gøril.Så fint at dere har kost dere i psken selv om sikkert mange tanker har gått til jesper.Ikke lett det der med søvn nei.Har selv ei lita Andrea tuppe på 2 år som våkner hver natt og strekker armene mot oss og vil sove i vår seng-Sovner da straks med engang hun kommer inn.Vi har hatt noen runder på det der.Så blir de små syke og da er det rett tilbake til det gamle i gjen.
SvarSlettMen det som funket bra for oss var at vi satte oss på en stol ved sengen hennes og strøk henne over pannen og sang for henne.Når hun skrek som verst tok vi henne opp av senga og trøste og la henne ned i gjen.Prøvde konsekvent og holde henne på rommet.Men som sagt nå er hun i vår sneg i gjen:)Ikke enkelt og være kosnekvente foreldre:)))
Dere må gjøre det som dere føler er riktig for vesle Tilde.Skjønner godt problemstillingen din.Tenker ofte på dere når vår Andrea er syk.Vi blir liksom bekymret over at de ringer fra barnehgaen om at hun har feber og hoster osv..Mens for dere var dette hverdagen..Tenker masse på det da jeg henter Andrea i barnehagen om dagen også og ser de barna som er funksjonshemmet så herlige og unik de er på alle måter.Barna har så godt av og lære av hverandre, at mennesker kan være ulike.
Ser virkelig opp til dere!Klem
Hei Gøril :)
SvarSlettSå bra at dere har hatt fine dager hos foreldrene dine. Tilde var et sjarmtroll i den bæremeisen. ;) Godt å høre at det er flere som har overspist seg på godteri...
Når det gjelder søvntips så er jeg nok litt nazi der. Du husker kanskje at vi slet med E i en periode når hun var liten, og det eneste som funket på sikt for oss var å gi minst mulig "service" på natta. Fra 6 måneder lå hun på eget rom, etter vi merket at hun ble forstyrret av oss når vi la oss. Å kjenne lukta av mor kan være nok til å bli urolig og begynne å gråte. Faste, trygge rutiner fra kveldsstellet og gjennom natta var et must for oss. Den som først gikk inn å roet om gråten var sår, fullførte til hun sovnet igjen. Bytting mellom mamma og pappa førte til uro. Minst mulig prat på natta, bare tilstedeværelse, rolig stryking og noen "så, så, mamma/pappa passer på."
Å prate, bysse og bære ble en direkte belønning av å gråte og hun ble the center of attention. Så lenge det ikke er et problem for dere at hun bestemmer, så kan man jo egentlig aldri skjemme bort et barn for mye med oppmerksomhet, men for oss føltes det feil at hun hadde så mye makt. Og jeg mener fortsatt at hun ble mer utrygg av å ha den makten over oss, selv om hun likte å bli bært og dullet med på natten. Faste rammer uten unntak var definitivt det beste for henne. Ettergivenhet ble et onde egentlig.
Jeg har et par bøker om dette temaet om du vil låne. :)
God klem fra L.E. <3
Tusen takk for kommentarer og råd. Sovingen går fortsatt dårlig, men i natt sov hun i allefall til 04.30 i egen seng.
SvarSlettHun sover på eget rom nå, men vi har jo fartet rundt lenge, og dermed blir det soving i ei dum reiseseng på samme rom.
Men sliter veldig med denne gråtingen, for hun gir seg jo ikke. I går holdt hun på i 2 timer før hun sovnet, og da måtte til og med pappaen (som også er veldig nazi) ta henne opp. Hun sovnet på flekken i fanget, og da var det bare å legge henne over i sengen sin, så sov hun videre. Mannen er mye flinkere til å være nazi enn meg, jeg vil bare være der og gi henne trygghet (men det gjør jo mannen også, det er bare jeg som føler at så lenge hun er i mammas armer, så er hun så trygg hun kan få blitt)
L.E : låner GJERNE bøker :):)
Kjære Gøril,
SvarSlettDu gjøre det rette! Man kan alltid ta en kamp for å endre på ting senere. Mine barn har sovet masse sammen med meg. Nærhet og ro har vært viktigere enn det som står i mange bøker. Og det har funket. Hadde det ikke funket hadde jeg tatt kampen når jeg var klar for det. Du har all grunn til på ikke orke å ta den kampen nå. Og hvorfor skal du ? Tilde trenger deg og du trenger henne. Dette er tilknytning og kjærlighet :)
Skjønner godt at du har problemer med å høre på gråtingen hennes. Selv var jeg så preget av tida etter fødselen og kolikken hun fikk i ettertid, at jeg fikk angstanfall hvis Mathilde gråt, spesielt når hun våknet på natten.
SvarSlettJeg vil advare deg på det sterkeste å la henne få viljen sin bestandig. Jeg har hatt hjelp av ikke mindre enn 2 barnepsykologer fra BUP i 1,5 år for å få snudd "galskapen". Nå henger jo hun en del etter på utviklingen og har vært i symbiose mye lenger enn normalt, men først etter nyttår har ting begynt å bedre seg. Hun vil fremdeles sitte oppå meg hele tiden om hun får mulighet, men nå hyler og skriker hun i hvert fall ikke 2 timer hver kveld etter hun er lagt.
Babysteps... ;)
Lykke til!
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver om gråtingen. Eldstejenta vår hadde kolikk og da ble vi vante med timesvis med gråting. Så fikk vi lille syke gutten vår, som i likhet med din gutt, bare gråt når han hadde vondt. Derfor tålte jeg ikke å høre på at han gråt. Det var helt totalt hjerteskjærende! Dette har jeg nå med meg overfor minstemann... Så han blir nok litt "bortskjemt" og jeg klarer ikke være særlig konsekvent på det med gråting ved leggetid. Han sover et par timer i egen seng men så havner han i armkroken min i løpet av natta. Det er trygt og godt for oss begge og funker utmerket enda i hvertfall.
SvarSlettSå gjør det magefølelsen din sier deg! Min erfaring er at sovinga som regel ordner seg av seg selv, hverfall gjorde det det med vår første. Så ikke stress - kos deg med Tilde. Det er jo ei ganske så kort tid dette står på og det er jo veldig kos også å ha den lille kroppen inntil seg, syns jeg i hvertfall.
Hun er jo vakker! Hvem smelter ikke for en slik liten prinsesse? Klem fra Ønskemor!
SvarSlett