Sorg og glede, hånd i hånd.

Jeg lovte jo noen påskebilder, så her kommer da noen få. Tilde har storkost seg i påsken, men hun er ikke så villig til å bli tatt bilde av, dessverre. Tvert hun ser kameraet, så snur hun seg.. Men hun er ganske søt der hun står da, og nekter å bli tatt bilde av ;-)

Kjærestemannen og Tilde er kule med solbriller på fjellet.



Supersøta.

Aking er topp. Vi akte masse, hver dag. Hadde også været med oss i påsken, og det var veldig veldig fint. Sol og påske hører liksom sammen, særlig om man er på fjellet.

Like før leggetid, leker over hele gulvet, litt trøtt, men så veldig søt da. Er dere ikke enig?
Hun liker seg så godt hjemme hos foreldrene mine. Alltid noen som gir henne masse oppmerksomhet og alltid noen som vil leke.


Det har vært en ganske så fin dag i dag. Har hatt besøk av ei god venninne fra barselsgruppa, og hennes supersøte datter. Veldig hyggelig, som alltid. Og det beste av alt var at de små skjønne jentene våre har fått barnehageplass sammen, det gjør meg så glad. Jeg er sikker på de kommer til å bli gode lekekamerater, og jeg gleder meg veldig til fremtiden med Tilde og barnehagen nå kjenner jeg. Akkurat der føler jeg meg kjempeheldig.
Tilde har vært så ekstra god i dag, tenk at hun hadde ro til å sitte i fanget mitt en stund og bli kost på, og kose litt tilbake. Det er ikke hverdagslig nemlig. Og, et lite hurra, hun sovnet uten så mye gråt og tull i kveld, og vi har ikke gjort noen nye tiltak enda. Kvelden er jo enda ung, så jeg tipper hun våkner snart og nekter å sove videre. Den tid, den sorg ;-)

I dag var vi også på graven til Jesper. Det var veldig rart å være der. Ble litt lei meg av andre årsaker da jeg var der også, så det var flere barn som lå ved siden av han. De må jo ha dødd nå nylig, for jeg har ikke sett de navnene der før. Det er så grusomt når små barn forlater verden så alt for tidlig. Jeg kjenner at jeg får så vondt, så inderlig vondt når jeg tenker på det.

Ble litt irritert da jeg så de hadde lagt et hav av grus, og store stein på graven til min kjæreste hjerteskatt. Jeg lurer på hvorfor? Hvordan skal jeg da få plante noe der? Det er jo bare grus. Hadde heldigvis kjøpt blomster og en fin potte i dag, og det kunne jo fint stå på grusen, men hadde jo vært mye hyggeligere om man kunne plante noe der også. Er ikke det meningen?
Synes ikke det er så fint der enda, sliter litt med å få det til. Jeg tenkte hele tiden at det skulle bli lettere å lage det penere når snøen var borte, men nå er det jo bare grus og et stygt trekors. Jeg vil så gjerne gjøre det fint på graven hans, men vet ikke helt hvordan, jeg..
Heldigvis har Jesper mange mennesker som er glade i han, og etterlater spor. Lys og blomster er alltid så kjærkomment å se når vi kommer der. Godt å vite at andre er der og ordner litt. Det blir kanskje bedre når vi får opp stein?

Sorgen er så rar synes jeg. Noen dager er den altoppslukende, som en storm som kommer over meg og tar pusten helt fra meg. Andre dager kommer det små blaff, og de dagene går så mye bedre. Det går ikke en eneste dag uten at jeg sørger over han. Heldigvis så har jeg mange gode dager allikevel. Sorg og glede går hånd i hånd føler jeg. Selv om jeg er oppriktig glad og ler, så sørger jeg samtidig. Hver gang jeg ser en gutt på Jespers alder, tenker jeg på det som kunne ha vært. Hver hele time tenker jeg på han, da var det medisintid.
Hver gang klokken er 16.00 venter jeg litt på taxien som skal komme med han hjem, selv om jeg vet at den aldri kommer.
Jeg går jo ikke rundt å håper at den kommer, jeg er jo ikke helt rar, men jeg tenker på det uansett. At nå skulle han ha kommet hjem.
Jeg tror ikke folk ser at jeg sørger, jeg tror ikke det vises på meg, ikke bestandig i allefall. Jeg føler også at jeg oppfører meg tilnærmet likt jeg alltid har gjort, og det er uten at det er ei maske på. Jeg føler dette er meg, og min måte å håndtere sorgen på, for selv om jeg ikke gråter og er helt utafor, så sørger jeg. Forstår folk det? Eller forventer man at man må gråte og være lei seg for å føle at ting gjør vondt?


Nei, jeg kjenner at jeg ikke orker å skrive så mye mer om Jespertanker i dag, var ved så godt mot når jeg begynte å blogge, men ble med ett mye tristere nå. Det er tankene som kommer, som tar litt over.
Minnekommoden står ved siden av meg. Jeg har akkurat tent nye lys, har kjøpt friske fine roser i dag, og det er så fint det kan bli der. Så sørgelig, så urettferdig, men så fint det kan bli.
Jespers minnekommode...


Avslutter med et bilde av meg og den fineste gutten jeg vet om. Den ALLER fineste i hele verden, faktisk.