Kjære Plomma-min

Tenk at det har gått ett år allerede, det føles så kort, likevel som en evighet.
Ett år siden den tapreste prinsessen måtte forlate denne verden.

Jeg tenker sånn på dere, i dag, enda mye mer enn vanlig.
Den sorgen du bærer i mammahjertet ditt, de vonde følelser.. De kan ikke beskrives. Kjære vennen min, jeg vet ikke hva jeg skal si, men vit at du er i mine tanker, i mitt hjerte, i manges tanker, i manges hjerter. Det er mange som tenker ekstra mye på dere i dag, og den kampen dere fortsatt kjemper. Kampen mot den vondeste sorgen. Det smerter meg.
Nusseliten vil aldri bli glemt, aldri. Hun satte store spor hos så mange. Selv om jeg aldri fikk møte den vakre prinsessen, følte jeg likevel at jeg kjente henne gjennom deg. Og så pen hun var, så myk og bløt, og helt nydelig.
Hun har ikke mer vondt nå, kjæreste vennen min, hun hviler seg bare. En endeløs hvile, men uten smerter. Det skulle ikke ha vært sånn, men når det ble slik, får det være den eneste trøsten. Hun vil alltid leve videre i hjertene våre, i minnene våre, i tankene våre.

Skulle så gjerne ha vært der for deg i dag, håper du vet det.

Til alle som leser bloggen min, håper jeg dere legger igjen et medfølende ord, en cyberklem til Plomma i dag, det varmer, det er jeg helt sikker på. Her kan dere selv lese hennes sterke ord.

Glad i deg vennen min.