Hvorfor er det sånn? Hvorfor sliter noen mennesker, mens andre ikke skjønner engang hva man snakker om? Jeg har vært født med dette bekymringsgenet lenge før jeg fikk barn. Det ble mye verre etter jeg fikk barn, og naturligvis enda verre etter at Jesper døde.
Og jeg prøver hver dag å bli sterk, og bli flinkere til å mestre paranoide tanker, men det er ikke bestandig like lett, og det innrømmer jeg gjerne.
Noen dager er jeg flink. Kanskje fordi jeg har sovet en hel natt, og ikke fått styrt innom bekymringsavdelingen i hodet mitt.
Andre dager er jeg ganske skjelven, og klarer å finne noe skummelt i selv de tryggeste ting.
Irriterende slitsomt.
Dagene flyr avgårde, en etter en, Jespers liv blir stadig lengre unna, og savnet blir annereldes. Av og til føler jeg at jeg savner han mye mer enn like etter han døde, mens andre ganger føles det som om ting går fremover. Akkurat som psyken min. På villspor. Berg og-dalbane. Jeg vet ikke hvem jeg er, og hva jeg vil. Eller, jeg vet hva jeg vil, men har ingen anelse hvordan jeg skal nå dit.
Det er ikke rart man føler seg hjelpeløs og trist når man har mistet noe så fint?
Det som ofte kan være litt vanskelig med å slite psykisk, er at andre ofte ikke ser det, og ikke ser at man trenger litt ekstra av og til. Når man brekker foten, er det synlig for alle, og alle vet at det gjør vondt. Mennsker hjelper til, fordi man ønsker at man skal bli fort frisk igjen, slik at en kan gå videre i livet, uten gips på beinet. Men jeg ønsker også å gå videre i livet, uten en usynlig gips rundt hele kroppen. Det er likefullt en sykdom å slite psykisk. Det kan gjøre innmari vondt det også. Og man trenger andre menneskers hjelp for å bli frisk.
Nå har dere som har fulgt bloggen min lenge, kjenneskap og forståelse hvorfor jeg er som jeg er, men jeg vet at jeg neppe er alene om å ha tøffe dager.
Galgenhumor er mitt viktigste redskap for å få sterkere psyke. Le masse, og prøve å spøke litt om det man er redd for. Det funker, og det gjør at jeg som regel er veldig glad og smilende, selv om jeg kan ha det turbulent inni meg.
Øyne kan smile, munnen kan le,
men sorgen i hjertet kan ingen se.
Hvil i fred lillekjæresten min, tenker på deg og savner deg hver eneste dag.
Stoor klem til deg, Gøril!!
SvarSlettIngrid
Nei det er ikke noe godt med alle de engstelsene. Jeg kjenner på de ofte selv, og er en vill berg og dalbane både emosjonelt og arbeidsmessig. Heldigvis har jeg lært meg teknikker etterhvert for hvordan jeg skal takle tankene, stort sett flytter jeg de bakerst i hodet og tenker "det skjer ikke meg, det skjer ikke oss, ikke noen vi kjenner". Men så slår livet i bordet med jevne mellomrom, og viser at sånt faktisk skjer, og det kan skje med både oss og de rundt oss. Akkurat derfor velger jeg å ta de forbehold jeg kan, så slenger jeg det bakerst i hodet og nyter hver dag som den kommer. Vil jo ikke ødelegge en av de magiske dagene med dårlige bekymringer. Noe som selvsagt er lettere sagt enn gjort.
SvarSlettVille bare si at jeg skjønner litt hva du mener Gøril. Jeg tror det som ofte er problemet ikke er gips eller ikke gips, mer at man kan hjelpe så konkret når det er f.eks en fot som er skadet. Er det psyken trekker folk seg unna i usikkerhet. Akkurat når man trenger det mest.
Heldigvis er ikke bloggverden sånn, så vidt jeg kjenner den. Her kan man utbrodere sine tanker, følelser og få støtte og omtanke. Terskelen for tilbakemelding og gode tanker er så mye lavere.
Jeg ønsker deg alt godt Gøril, masse klemmer fra meg (som plutselig skrev en meter langt i kommentarfeltet ditt.)
Hei,for et nydelig bilde av Jesper.Skjønner godt at det gjør vondt å miste noe så fint...Føler med deg.Jeg er også født med et bekymringsgen,det er slitsomt å vil ikke ha det sånn.Men det er der like fullt.Ønsker deg en flott uke videre med mann å barn.Klem fa meg
SvarSlettHei Gøril. Kjekt at du vil være med på Give Awayen min, da fant jeg jo deg også:).
SvarSlettForstår at det må være helt ufattelig vondt å miste noe så fint og godt. Barna er jo alt for oss foreldre. Stor klem til deg!!!
Fine, fine, lille Jesper! Både han og mamma´n hans har rørt ved hjertet mitt, og jeg tenker så ofte på dere.
SvarSlettSender deg en kjempestor klem!
For noen herlige bilder av din nydelige Jesper.. Han er bare utrolig vakker!!!
SvarSlettTror mange kjenner seg igjen i det du skriver om bekymringer! Jeg merker det også selv! Men som Siv Iren skriver, så prøver jeg å ikke fokusere på alt man frykter kan skje.
SvarSlettHerlige bilder av fine, pene Jesper!!
Hei Gøril
SvarSlettDu skriver at du prøver å bli sterk hver dag, men at det ikke alltid er like lett. Jeg vil bare si det at du er sterk. Det å tørre og spille med åpne kort slik som du gjør, det gjør deg sterk og det gjør deg flink.
Selv om det til tider kunne vært mye enklere med en gipset sjel som var synlig for alle,slik at det ikke var tvil om at du hadde det vondt eller savnet. Men sånn er ikke sorgen og derfor må du hjelpe den å gi den et ansikt og det synes jeg du gjør bra!!!
Håper du får en mindre bekymringsfull dag i morgen
Mennesker uten bekymringsgenet er ofte kjedelige og endimensjonale mennesker som iallefall ikke skriver blogger som får andre til å gråte og le! Synes du skal være litt mindre streng mot deg selv, jeg.
SvarSlettStor klem fra en annen med velutviklet bekymringsgen!
Kjære Gøril. Jeg forstår ufattelig godt hva du snakker om! Jeg har aldri kunnet kjent på det å være mor for noen eller det å miste noen som sto meg så nær, heldig vis, (bank i bordet!)men jeg har en kronisk sykdom som ikke vises utenpå. Av og til kunne jeg heller tenkt meg å hatt en fot i gips som du sier, eller et svært åpent sår i ansiktet for at folk skulle se at det var lov å slite litt uten at man var noen sytepave! :)
SvarSlettKlem fra Ida :)
Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg har alltid vært en av de med psyke av stål. Men de siste årene, særlig etter at jeg fikk barn merker jeg at psyken er litt mer frynsete. Det er vel kanskje fordi man vet så godt om alt det fæle som kan skje, og så har man noe som er helt umistelig!? Og som du sier, så blir det nok ikke noe bedre av at man ofte får lite søvn.
SvarSlettStor klem fra meg til deg
Ps. herlig bilde over her :) God helg til dere!