Monday morning blues

Ja, i dag er en litt annerledes dag kan man si.
Vi skal på sykehuset å få høre obdukjsonssvarene til min vakreste. Jeg gruer meg. Endelig er de her, men allikevel, det blir vanskelig tror jeg.
Jeg ser frem mot å få svar, det er klart. Å gå leve i uvisshet er jo ikke bra, men jeg tror ikke nødvendigvis vi kommer til å få så mange svar. Og at samtalen bare blir om hva som var galt, hva som ikke fungerte, og at det blir mye negativitet. Det kommer sikkert til tøft.

Jeg vil bare sette meg ned i stolen, og høre at legen kommer med rosende godord om gutten min, er så lei av at det alltid skal være i fokus hva som ikke var bra med han. Og nå, når det ikke er mer å gjøre, så er det ikke noe særlig å igjen må høre på alt som er feil, alt som var så riv ruskende galt.

For han var jo verdens fineste. Han var helt unik, mykere enn de fleste, og det fantes ikke noe ondt i han. Han smilte det vakreste smil, og de blå øynene kunne stråle de også, mange ganger. Det er mye vakkert å si om Jesper, og i dag trenger jeg å høre noe. Noe som ikke handler om sykdom, død og sorg. Noe vakkert, noe betydningsfullt, noe som gir meg litt piffen til å komme meg opp fra kjelleren.
Men, når jeg skal på en slik samtale, så vet jeg jo at det vil bli snakk om bare vanskelig ting. Jeg stålsetter meg, jeg skal jo få det til. Men jeg håper, som jeg håper, at det også kan komme noen fine ord om han. Om at han blir tenkt på, at han er savnet der også. Sykehuset var jo hans andre hjem, dessverre.
Legen vi skal til i dag er Jespers gamle lege. Et fint menneske jeg vet var glad i Jesper. Hun var også i begravelsen hans, og det er visst ikke så veldig vanlig, så jeg har jo et håp at det kan komme noen rørende ord om han også.

Ja, litt morrablues her..