Menneskers psyke.

I gårkveld, satt jeg å kjedet meg, og begynte å se på de mange bloggene som ligger på topplisten. Såkalte rosabloggere kan man vel kalle så mange av de, der hverdagen er bare nydelig hver dag, og mote og skjønnhet er det viktigste. Det hender jeg ser i disse bloggene, for det pirrer nysgjerrigheten min, også hvor forskjellige man er som mennesker. Hva som er viktig for noen, er overhodet ikke viktig for andre.

Men, da jeg satt på en av disse bloggene i går, kom jeg over en som ikke var noe rosa i det heletatt, rett og slett grå, nesten svart. En blogg som vekket noe i meg, og jeg leste i flere timer. Gjennom denne bloggen fant jeg flere lignende, og jeg ble satt ut. Det er så mange mennesker der ute, som har det vondt.
Det var en nydelig blogg på mange måter, hun skrev så vakkert og jeg ble grepet over hvor flink hun var med ord, og man kunne kjenne smerten hun bar på i kroppen ved å lese, ved å se bildene.

En ordentlig blogg, i mine øyne, da disse rosabloggerne ikke fenger meg på en slik måte overhodet.

Hun skrev om psykiske lidelser, da hun selv var svært syk. Det kunne man også lett se på bildene.
Jeg følte meg med ett så frisk, selv om jeg også sliter med angst jeg også.
Jeg har mistet min sønn, men hun hadde mistet seg selv, og samtidig var her.. Hun levde og samtidig ikke.
Hun var ikke hel, på ingen måter.
Det var brikker i hennes puslespill som enda ikke hadde blitt lagt, som ikke engang fantes enda.
Verden var for henne grå, mørkegrå, og hvert skritt fremover en viktig seier. Hver dag hun våknet, var en seier, for livet var så vondt å leve, men hun ville jo ikke dø.
Hun hadde håp, og ville, men noe holdt henne igjen.
Hun hadde allikevel humor, og jeg kunne le av mye hun skrev. Selv om det var så trist, og beveget meg.

Skulle så gjerne hjulpet, de mange sjeler der ute, som sliter så kraftig.
Det er så mange, sikkert mange av disse rosabloggerne også, som gjemmer seg bak en fasade som ikke er riktig.
Men denne jenta, hun gjemte seg ikke, og hun sa det slik det var. Med de vakreste ord, selv så ufattelig trist de var, så skrev hun så godt, at jeg ble rørt langt inn i hjerteroten min.

Jeg tør ikke legge ut link, er redd jeg skal gjøre noe hun ikke vil. Ikke sikkert hun vil at alle skal se, lese og vite om henne. Hun lå på ingen måte på noen toppliste, men jeg fant henne tilfeldig allikevel. Kanskje noen adre gjør det samme, og leser hva hun skriver.

Menneskers psykiske helse burde vært mer i lyset enn det er. De burde få komme frem, fortelle hvordan de ser verden, vi bruker nok helt andre briller, men deres oppfatning er jo ikke feil. For hvem ser vel verden rett? Hvem vet egentlig hvordan verden skal bli sett? Er den rosa, eller grå, eller noe midt i mellom?

Dette er noe som opptar meg mye, menneskers psyke, kanskje fordi jeg kjenner meg igjen i mye, for jeg er jo heller ikke frisk, jeg sliter mye fordi jeg mistet Jesper, og synes det er vanskelig å leve på riktig måte uten han. Uten at han blir inkludert.
Men vi har vel alle ting vi sliter med.

Har du noe som opptar deg? Som fenger deg litt ekstra?

For meg er det sykdommer, enten fysiske eller psykiske. Jeg kan kjenne meg igjen på begge. Jespers sykdom, den fysiske, og min egen, den psykiske. Jeg må lese når jeg kommer over slike ting. Det er kanskje ikke alltid så lurt, men jeg må.
Jeg er ikke så opptatt av mote, interiør, mye mer opptatt av å finne glede, finne håpet, finne styrke. Det er det som betyr noe for meg. Skjønnhet er så mye, langt fra alt trenger å være vakkert å se på, for skjønnhet kan også være når et menneske rekker frem hånden sin, tar i mot hjelp, gir en klem. Er der. Trygghet. Stabilitet. Støtte. Nærhet. Forstålse.

Hva er skjønnhet for deg?

I det tankefulle hjørnet i dag.