Nærmer seg..

Snart, jeg kjenner det allerede nå, det sitter i kroppen. Kommer som kvalmebøyger av og til, og jeg blir helt svett og varm på en ekkel måte i kroppen. For snart er det ett år siden Jesper begynte på sin endeløse hvile.
Jeg kjenner det, det er nære.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre den dagen. Jeg kjenner allerede nå at det blir tøft. Det kommer til å bli mange vonde minner.
Jeg husker alt så inderlig godt. Dagene på sykehuset, der han lå, med over 42 i temp, så forferdelig varm. Svetten rant, og mammaen gjorde sitt beste for å lindre med kalde kluter.
Jesper sov, hele tiden. Ikke et host, ikke et pip. Øynene lukket hele tiden.
Vet ikke om han kjente den kalde kluten som skulle hjelpe, hånden min som holdt hans. Ord som ble hvisket i øret hans "dette går bra, Jesper".
Han var kanskje død før han faktisk døde. Kroppen virket slik, bare hjertet slo, men det virket som Jesper hadde dratt for lenge siden.
Tårer som dryppet ned på ansiktet hans, og sorgen som allerede hadde tatt plass i kroppen min. Jeg skjønte at han aldri skulle våkne igjen. Og jeg lurte på hvordan livet skulle bli. Det var et hav av vanskelige følelser og jeg rett og slett gråt så jeg hylte der inne på rommet. Fy faen, så mye elendighet.

Sykepleiere som kom inn, lurte på hva de kunne gjøre for oss. Alle visste Jesper skulle dø. Alle prøver var elendige, og han tok ikke til seg verken mat eller medisiner. Leger kom inn. Så på oss, alvorlige blikk møtte store tårevåte øyne.
"hvordan går det med dere?". Et spørsmål som da føltes bare dumt. Alle skjønner vel at det går helt forferdelig når man står og venter på at barnet sitt skal dø.
Jeg skjønner allikevel at det var omtanke bak spørsmålet, for hva sier man egentlig? Finnes det noe man kan si som hjelper? For det eneste man vil, er at det skal gå bra, og når man vet det ikke skjer, da finnes ingen trøstende ord.

Og alle disse vonde følelsene, de kommer tilbake.
Ute er det snø, slik som i fjor. Kaldt, som i fjor. Det er enda flere dager til selve dagen, 28.jan, men jeg antar det vil være snø og kaldt da også.
Jeg skulle ønske noen kunne fortelle meg at det går bra, at det går bedre enn jeg frykter. Kanskje er det selve tanken på at dagen skal være så trasig, som er det mest grufulle? Eller kanskje det blir akkurat slik jeg har forespeilet det, tungt, vanskelig og trist.

Jeg kjenner jeg tenker mye på dette nå. Vil bare det skal bli februar, bare få akkurat den  dagen overstått.

Synes bildet over her er så vakkert. Kanskje ikke så vakkert for de som ikke kjenner historien bak. Og ikke er historien så veldig spesiell heller, men en sovende gutt, fra barnehagen, sammen med pappaen sin. Kjærkomment, uvanlig for oss, og dypt savnet.

Vi bærer deg alltid i hjertene våre Jespergutten vår, og tenker på deg hele tiden.