Trygghet og varme?

Etter at jeg mistet min umistelige, for snart ett år siden har jeg forandret meg. Jeg har forandret tankesettet mitt på så mange måter. Ikke tror jeg det er en bra ting, bestanding, men det er vanskelig å endre det, når man selv er i endring. Jeg overanalyserer hver minste ting, og er paranoid til tider.

Å miste sitt barn gjør så mye med man som menneske, i allefall har jeg blitt annerledes.
Ja, jeg ler fortsatt og jeg har mange fine dager der jeg kan si at innholdet har vært godt.
Men alltid med en bismak, for han som ikke fikk være med, han som ikke delte den gode dagen med meg. Jeg vil alltid ha et hjerte med hull i, som aldri kan lappes sammen, bare plastres.

                         Den fineste, den sterkeste, den vakreste, den umistelige, verdens beste Jesper-min

Sorg og glede går hånd i hånd, man er aldri helt glad, fordi sorgen over Jesper er der alltid, men man er heller aldri bare lei seg, for Tilde, som den solstrålen hun er, stråler og sprer glede. Mammas hjerteplaster og store lykke. Jeg takker hver dag for at hun kom til oss, reddet oss og er akkurat den hun er. Perfekt. Trassig. Glad. Sint. Flink. Rar. Søt. Snill. Smart. Sur. Bestemt. Utålmodig. Uredd. Trygg. Perfekt.

Tilde, min skatt, hun har blitt veldig bortskjemt. Og dette er fordi jeg klarer ikke la vær. Klarer bare ta en dag om gangen, for jeg tenker alltid "tenk om". Tenk om noe grufullt skulle skje, også var det siste jeg gjorde noe som ikke minner om trygghet og varme for Tilde. Hadde jeg da klart å leve med det?

Derfor får Tilde nesten alltid viljen sin, stort sett. Ikke når det kommer til å få ting, eller få lov til å gjøre som hun vil, som å spise godteri og se tv dagen lang. Jeg er på bærtur, men ikke helt dit enda ;-)
Men hun får sove sammen med oss, hver eneste natt. Og mammaen hennes gjør alt for henne.

Vi sitter på rommet hennes til hun sovner før vi går ut, ja, ikke begge på en gang, da. Stort sett er det kjærestemannen som legger henne, for da sovner hun på et blunk.
Når jeg skal legge henne, skal vi alltid synge og lese litt ekstra.
 Jeg tar henne opp om hun gråter, selv om jeg vet at hun gråter kun for at jeg skal ta henne opp. Hun er da smart, må vite. Mammaen er ikke det.
Jeg elsker å holde rundt henne, gi henne all den kjærlighet, omsorg og varme jeg har, og jeg er sikker på at ingen har vondt av det heller. Selv om det kanskje blir litt for mye av det gode til tider.

Det er jo ikke problemfritt å ha det slik, for henne er det jo det, for meg og kjærestemannen er det ikke det.
Om hun da våkner kl 21.00, og er så trist og bare gråter. Da går jeg i fellen, hver gang. Tar henne opp, ordner meg og legger meg sammen med henne. Holder rundt henne, og ser på at hun sovner. Alt for at hun skal føle seg trygg og sikker.

Selv om hun utstråler trygghet og er uredd og tøff i det daglige, så ser jeg ikke det på kveldene. For da kommer min egen redsel mer til stede, den redselen jeg kjemper mot.
Og da styres jeg av paranoide tanker og min egen frykt for at noe skal skje om jeg ikke tar henne opp.

         Gamle bilder av fineste Tilde og den gale mammaen (det kommer snart nye, bare vent ;-)  )

Jeg klarer ikke la vær, for tenk om noe skulle skje den natten, eller dagen etterpå, da ville ikke mitt siste minne være godt. Det kunne jeg ikke ha levd med.

Heldigvis pleier hun ikke våkne så tidlig første gang, men det skjer jo. Og hun vet at mammaen hennes alltid gir henne det hun vil.
Jeg gjør alt som er vanskelig for henne, til og med ting jeg sliter med, det ofrer jeg ikke en tanke når det kommer til henne. For Tilde gjør jeg alt.

Når man mister sitt eget barn, så mister man også seg selv. Holdninger blir annerledes, og jeg ser ikke lengre frem i tid, men tar for meg en og en dag. Hver dag skal Tilde ha det så bra som hun kan, jeg vet jo aldri når det mest forferdelige kan skje. Det har jo skjedd før, så jeg føler meg utsatt og tør ikke la være.

Trygghet og varme? Jeg vet ikke helt. Jeg ser jo at det ikke bør være sånn, for Tilde må lære seg å sove i egen seng, hun må lære seg at mammaen ikke alltid er der. En gang må jeg jo være annet enn mammaen hennes også, en gang må jeg bare være Gøril.
Gøril uten alle disse tankene som styrer meg.
Men jeg er ikke klar for å ta kampen nå, og selv om kampen nok blir hardere for hver dag som går, så kan det jo hende at jeg også blir sterkere og mer klar for det etterhvert?
Man kan jo i allefall håpe ;-)