Dagen før den grusomme dagen.

Dagen før Jesper døde. Den er i dag.
Ett år siden. 28. januar 2010.
Hjertet stoppet.
Lille vakre gutten min sovnet stille inn, og våknet aldri igjen.
Så mange følelser, et hav av de. Kaos. Kan ikke beskrives.
Vil ikke gråte, klarer ikke la vær.
Kan ikke leve med sorgen, kan ikke leve uten.
Rett og slett bare kaos.

Snill nabo kom innom med nybakte og deilige sjokolademuffins. Visste om morgendagen, tenkte på oss.
Tilde, som er syk om dagen, elsket de også, og det var det eneste vi fikk i henne i dag.
De var helt fantastiske, så ikke så rart hun la sin elsk på de.
Hjertet mitt blir rørt over slike handlinger. Det oser av omtanke og nestekjærlighet.
Disse menneskene er så gode, og jeg gleder meg til å takke dere med en stor klem.
Tusen takk, det varmet mer enn dere aner.

Nydelig kort fra en venn langt unna dumpet i postkassen for et par dager siden, ord som varmer.
Handlinger fylt av omsorg.
Jeg takker deg kjære Hilde. Jeg ble glad, og veldig rørt.

Ellers har dagen vært vond. Ingen av oss er i noe humør, alle har hodene fulle av tanker.
Jespertanker, andre tanker? Hvem vet hva som foregår i hodene? Stemningen er i allefall deretter. Laber.
Skulle ha ryddet, skulle ha vasket. Skulle ha gjort så uendelig mye.
Orker ikke.
Energiløs.

Jeg tenker sånn på dagen i fjor. Denne dagen levde gutten min. Denne dagen pustet han, men vi visste.
Han var så syk. Mammahjertet visste, for aller første gang, at hun nå skulle miste han, den kjæreste gutten sin. Jeg husker den dagen så godt. Hva alle sa, hvem som var innom, til og med hva jeg spiste.
Jeg visste også at tiden var inne, men jeg var ikke klar for det i det hele tatt. Kan man noen gang bli klar for slike ting?
Trodde jeg skulle føle lettelse, lettelse over å se at smerten forsvant ut av kroppen hans.
Lettelsen kom aldri, og selv om jeg vet at det var for det beste, så føles det som det verste.
Det er det verste.
Aller verste.

Men så finner jeg ingen ord, ingen ord for å beskrive hvordan det er inni meg.
Det er så mye sorg og sinne, frustrasjon og fortvilelse. Leter etter ord for å beskrive jævelskapen. Jeg finner de ikke. Leter, falmer i blinde. Albuer meg fremover. Ingenting.
Hva tenker jeg, hva føler jeg, hvordan har jeg det? Egentlig?

Er jeg redd, redd for lillejenta mi, som måtte få RS-virus akkurat nå? Eller er jeg redd for alt nå?
Ett år siden Jesper døde av akkurat det samme viruset, så får hun det, for andre år på rad.
Hun hadde det jo i fjor også, på samme tid. Det er jo ikke farlig for henne. Jeg vet jo det, innerst inne.
Skal det være sånn? Redsel for RS hver januar.
RS-viruset som skal være ukomplisert, og det er det for Tilde, men RS tok fra meg gutten min.
Så for meg er det selve roten til alt vondt. Og jeg får panikk og våker over min lille jente som slett ikke er i form. Heldigvis er hun mye bedre, og jeg tror jeg føler meg roligere enn for et par dager siden.
Allikevel, rolig i et hode fullt av kaos. Så alt er jo relativt.

Men hvordan er det egentlig, å være Gøril, ett år etter å ha mistet sin sønn?
Jeg vet ikke.
Ikke noe godt i allefall.
Men jeg vet at livet hadde ikke vært så godt med Jesper i det heller, for han hadde vært syk og plaget og full av vonde ting i kroppen. Det hadde vært utmattende, det hadde vært tåredryppende. Jeg prøver å tenke på det også, for det var jo det som var livet vårt før.
Men når man savner, så ser man ikke det.
Man ser bare det man vil se, og der er ingen syke, der finnes ingen plager, ingen tårer, ingen smerte.
Og jeg vil jo bare holde han for alt i verden. Snusekose. Lenge.

Jeg savner han, jeg. Savner han så veldig.
Har tenkt så mye på han denne måneden.
Ventet på den, gleder meg til den er over, til vi har kommet over alle fæle merkedager, så jeg kan se fremover igjen.

Jeg tenker mye på hvordan han ville sett ut nå, ett år eldre.
Han ville nok fortsatt vært den fineste av de alle, med de tindrende øynene og det smittende smilet når det kom frem.
Han ville nok fortsatt vært den mykeste myke, lukte slik som bare Jesper kunne, og rørt  mange hjerter.

Jeg har så mye på hjertet, men jeg finner som sagt ikke ordene som beskriver det som ligger der.
Jeg kan nok heller ikke sitte og skrive side opp og side ned om sorgen, den altoppslukende sorgen..
Jeg får prøve å se fremover, tenke på fremtiden, med Jesper i hjertet.

I morgen får vi hyggelig besøk, så det ser jeg frem mot.
Jeg håper at å grue seg til selve dagen er det aller vondeste.

Jeg vil bli veldig glad for alle som vil tenne lys for Jesper i morgen. Være med å minne han, selv på en slik vond dag. Ett år har gått.
Huske han, tenke på han og ha han litt i hjertene deres også, vil dere det?

Jeg kommer til å ta bloggfri til over helgen, så vi skrives på mandag.
God helg :)