sykdom

Jeg har kommet meg opp av kjelleren igjen, vært ned en tur, opp igjen, tuslet ned, og løpt opp. Mange ganger.
Sånn går vel dagene.
Grunnen for at jeg ikke har skrevet noe har ikke vært at kjellertrappa har hatt vanskelige skritt for meg å ta, de kunne jeg godt å ha skrevet om. Er vel ganske sikker på at de fleste begynner å bli lei mine depresive innlegg, så av og til er jeg flink å holder det inni meg.
De fleste gangene deler jeg, fordi det gir meg så mye tilbake, men samtidig så må jeg prøve å ikke utlvere meg hver dag, hele tiden. Selv om tankene mine på langt nær er hemmelige, de er stort sett de samme.

Men grunnen for manglende innlegg er at vi har vært så heldige å fått besøk av omgangssyken.
 Vi fikk egentlig besøk av den sist helg, da var det kun lillesnuppa som fikk det ærefulle besøket av herr spy.
Og jeg priset meg dypt lykkelig for at jeg ikke ble smittet, da.

Men så kom mannen hjem fra jobb for et par dager siden. Han var grå i ansiktet, og gikk med bøyd rygg. Han sa noe om at han følte seg uggen, før han sprang mot badet. Skaden var skjedd, og brølene jeg hørte fra badet kunne ikke misforståes. Her var herr spy på besøk, igjen.

Jeg fikk fullstendig panikk, ikke for at han var syk, men tanken på å få dette svineriet selv. Jeg er jo mest redd for meg selv må vite, her var det ingen snill og omsorgsfull konemor som passet på sin syke mann, nei. Han fikk klare seg selv.
Med streng beskjed om å sprite håndtak på dører, seg selv selvfølgelig, og alt han hadde tatt i, og ikke puste på meg (ikke se på meg heller), trodde jeg det skulle gå bra.
Jeg sov på et annet rom den natten, og følte meg tryggere på at sykdommen ikke ville finne meg.
Jeg ble helt nazi på spritingen, og tenkte at det kunne ikke være rettferdig om omgangssyken kom min vei nå, jeg hadde jo spritet alt, og alle. Sykdommen måtte jo dø.

Så feil kan man da ta. Fredag kom og hilste fint til  meg med spying og kvalme og alt det innebærer når herr spy kommer på besøk. Herlig. Jeg var i grunn ikke helt klar for dette.
I dag har jeg vært sengeliggende hele dagen. Enten i sengen, eller på sofaen. Tør nesten ikke røre meg, for det fører jo til at kroppen kommer til å miste samarbeidet helt med tankene mine "ikke spy, ikke spy".
Så lenge tankene bestemmer, føler jeg at jeg har overtaket og dermed ikke kaster opp. Men tankene taper ofte mot kroppen, dessverre.
Jeg prøver så godt jeg kan å ligge urørlig, ikke spise og ikke drikke, ikke snakke og ikke puste.

Tilde derimot, respekterer dette fint lite. Hun hopper på meg, tramper på meg, drar meg i håret. Roper at jeg må stå opp. Kommer med alskens mat jeg skal spise, og sier "mamma, kaste opp" og deretter "så så", mens hun slår meg på magen. Jeg tror hun tenker at hun stryker og er snill. Det føles bare ikke helt sånn.

Omgangssyke er noe svineri, og jeg håper at dere andre holder dere friske. Nå som Tilde sover, skal jeg i allefall fortsette planen om å ligge helt urørlig og konsentrere meg om å ikke spy, bare puste rooooolig.

God bedring til meg selv, og alle andre som har herr spy på besøk.