mandag 17. januar 2011

Trygghet og varme?

Etter at jeg mistet min umistelige, for snart ett år siden har jeg forandret meg. Jeg har forandret tankesettet mitt på så mange måter. Ikke tror jeg det er en bra ting, bestanding, men det er vanskelig å endre det, når man selv er i endring. Jeg overanalyserer hver minste ting, og er paranoid til tider.

Å miste sitt barn gjør så mye med man som menneske, i allefall har jeg blitt annerledes.
Ja, jeg ler fortsatt og jeg har mange fine dager der jeg kan si at innholdet har vært godt.
Men alltid med en bismak, for han som ikke fikk være med, han som ikke delte den gode dagen med meg. Jeg vil alltid ha et hjerte med hull i, som aldri kan lappes sammen, bare plastres.


                         Den fineste, den sterkeste, den vakreste, den umistelige, verdens beste Jesper-min

Sorg og glede går hånd i hånd, man er aldri helt glad, fordi sorgen over Jesper er der alltid, men man er heller aldri bare lei seg, for Tilde, som den solstrålen hun er, stråler og sprer glede. Mammas hjerteplaster og store lykke. Jeg takker hver dag for at hun kom til oss, reddet oss og er akkurat den hun er. Perfekt. Trassig. Glad. Sint. Flink. Rar. Søt. Snill. Smart. Sur. Bestemt. Utålmodig. Uredd. Trygg. Perfekt.

Tilde, min skatt, hun har blitt veldig bortskjemt. Og dette er fordi jeg klarer ikke la vær. Klarer bare ta en dag om gangen, for jeg tenker alltid "tenk om". Tenk om noe grufullt skulle skje, også var det siste jeg gjorde noe som ikke minner om trygghet og varme for Tilde. Hadde jeg da klart å leve med det?

Derfor får Tilde nesten alltid viljen sin, stort sett. Ikke når det kommer til å få ting, eller få lov til å gjøre som hun vil, som å spise godteri og se tv dagen lang. Jeg er på bærtur, men ikke helt dit enda ;-)
Men hun får sove sammen med oss, hver eneste natt. Og mammaen hennes gjør alt for henne.

Vi sitter på rommet hennes til hun sovner før vi går ut, ja, ikke begge på en gang, da. Stort sett er det kjærestemannen som legger henne, for da sovner hun på et blunk.
Når jeg skal legge henne, skal vi alltid synge og lese litt ekstra.
 Jeg tar henne opp om hun gråter, selv om jeg vet at hun gråter kun for at jeg skal ta henne opp. Hun er da smart, må vite. Mammaen er ikke det.
Jeg elsker å holde rundt henne, gi henne all den kjærlighet, omsorg og varme jeg har, og jeg er sikker på at ingen har vondt av det heller. Selv om det kanskje blir litt for mye av det gode til tider.

Det er jo ikke problemfritt å ha det slik, for henne er det jo det, for meg og kjærestemannen er det ikke det.
Om hun da våkner kl 21.00, og er så trist og bare gråter. Da går jeg i fellen, hver gang. Tar henne opp, ordner meg og legger meg sammen med henne. Holder rundt henne, og ser på at hun sovner. Alt for at hun skal føle seg trygg og sikker.

Selv om hun utstråler trygghet og er uredd og tøff i det daglige, så ser jeg ikke det på kveldene. For da kommer min egen redsel mer til stede, den redselen jeg kjemper mot.
Og da styres jeg av paranoide tanker og min egen frykt for at noe skal skje om jeg ikke tar henne opp.

         Gamle bilder av fineste Tilde og den gale mammaen (det kommer snart nye, bare vent ;-)  )

Jeg klarer ikke la vær, for tenk om noe skulle skje den natten, eller dagen etterpå, da ville ikke mitt siste minne være godt. Det kunne jeg ikke ha levd med.

Heldigvis pleier hun ikke våkne så tidlig første gang, men det skjer jo. Og hun vet at mammaen hennes alltid gir henne det hun vil.
Jeg gjør alt som er vanskelig for henne, til og med ting jeg sliter med, det ofrer jeg ikke en tanke når det kommer til henne. For Tilde gjør jeg alt.

Når man mister sitt eget barn, så mister man også seg selv. Holdninger blir annerledes, og jeg ser ikke lengre frem i tid, men tar for meg en og en dag. Hver dag skal Tilde ha det så bra som hun kan, jeg vet jo aldri når det mest forferdelige kan skje. Det har jo skjedd før, så jeg føler meg utsatt og tør ikke la være.

Trygghet og varme? Jeg vet ikke helt. Jeg ser jo at det ikke bør være sånn, for Tilde må lære seg å sove i egen seng, hun må lære seg at mammaen ikke alltid er der. En gang må jeg jo være annet enn mammaen hennes også, en gang må jeg bare være Gøril.
Gøril uten alle disse tankene som styrer meg.
Men jeg er ikke klar for å ta kampen nå, og selv om kampen nok blir hardere for hver dag som går, så kan det jo hende at jeg også blir sterkere og mer klar for det etterhvert?
Man kan jo i allefall håpe ;-)

16 kommentarer:

  1. Jeg gråter igjen jeg vetdu:)

    Jeg leste om en mamma som også hadde mistet et barn, som sa, at 'når barnet ditt lever tenker du ikke på det hele tiden, men når du har mistet et barn, tenker du på det hvert sekund, og frykten for at det skal skje noe med de andre du elsker er den naturligste reaksjon.'

    Selvfølgelig.

    Hold rundt du, ligg inntil, gi og få varme og trygghet. Gråt og le, og ikke ofre en tanke på hva du 'burde' gjøre. Det er du som er mamma, det er du som må få reagere ut sorgen, det er du som må roe redselen din så godt du kan. Ingen andre vet helt hvordan noen har det, så vær raus med deg selv.

    Midt oppi dette tenker jeg at du har ei 'heldig'(ikke misforstå meg) lita jente, som tross alt får denne varmen, tiden og tryggheten fra foreldrene sine.
    Så får dere heller ta noen grep hvis dere kjenner at dere må senere, for deres skyld.

    La alle 'må' og 'bør' prelle av du, og gi rom.

    God klem fra meg
    (takk for koselig kommentar, men jeg kunne skrevet alt i retur. Du burde skrive en bok. Det hadde blitt en uendelig viktig- og VELSKREVET en.)

    SvarSlett
  2. Hei Gøril!
    Jeg synes ikke du skal tenke for mye på at Tilde "skjemmes" bort. Hun er ditt hjerteplaster og hjelper deg sikkert mye mer enn du tror i din sorg. Og med tiden så blir det annerledes. Men til det blir det: Gjør som du føler for - det er riktigst!
    Har stemt på deg, selfølgelig! Du skriver bedre og bedre.

    Klem fra Inger

    SvarSlett
  3. Sterk lesning. Jeg sender deg mine varmeste tanker. Det er så fint - og vondt - å lese det du skriver. Jeg synes du er umåtelig sterk og tapper. Blir veldig berørt av det du skriver.

    Jeg synes du håndterer sorgen på en god måte. Ved å ta det i ditt tempo. Ved å gråte. Ved å våge å slippe til tankene. Ved å skrive og få det ut. Ved å være deg. Ved å holde rundt Tilde'n din og skjemme henne bort.

    Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg, enda jeg ikke kjenner deg en gang. Sender deg en god bloggerklem og håper og tror det vil bli lettere etterhvert.

    Klem fra Amélie

    SvarSlett
  4. Følg hjertet, og ikke "burde"-tankene - de gjør ting bare vanskeligere for deg! Men glem ikke deg selv og din kjære, bygg fremtiden sammen - den er der for dere alle 4, selv om én er et annet sted :)

    SvarSlett
  5. Jeg sitter alltid med en stor klump i halsen hver gang jeg går inn på bloggen din, som jeg oppdaget for litt siden. Det er så ufattelig trist, men samtidig veldig vakkert å lese det du skriver og se bildene du har her.
    Selv har jeg en sønn på snart to, og jeg vet jeg omtrent hadde stoppet å puste om det hadde hendt han noe... Jeg gjør akkurat som du gjør med Tilde, jeg klarer ikke å la være!! Det var så rart å lese det, jeg kunne skrevet det selv :) Jeg har god samvittighet, og det bør du ha også..det føles riktig, selv om det er riktig som du sier, det er ikke "etter boka" og ungene skal bli selvstendige en dag. Men det kommer :)
    Hilsen Stine

    SvarSlett
  6. Jeg synger alltid litt ekstra, og de sovner litt senere, jeg tar den som våkner og er urolig med i senga vår, slik at jeg kan ligge inntil, luktepå og se at han sovner. -Og det gjør jeg uten noe dårlig samvittighet. All denne nærheten og kjærligheten, at de får responds når de griner (selv om de av og til griner for å få det som de vil), tenker jeg bidrar til at de blir trygge mennesker. De kommer ikke til å huske alt, men jeg liker å tenke at nærheten lagres i en følelsesbank, i sansene. Håper jeg da ;D

    Så kos deg med Tilde, det er godt for begge to!

    SvarSlett
  7. Jeg gjør akkurat det samme som deg, Gøril. Lillejenta vår ligger i senga vår hver natt, og uansett hvor mye venninner og andre himler med øynene når jeg forteller det er det ingenting som kan måle seg med den nærheten med den lille jenta som ligger der, trygg og god med mammaen sin ved siden av og sover og er så vakker. Jeg begynte å lese en vakker blogg skrevet av en annen mamma som har mistet barnet sitt, jeg fant den før jeg ble mamma selv, og den har hatt en direkte innvirkning på hvordan jeg håndterer mammarollen. Joda, klart jeg kan bli trøtt og utålmodig og lar pappaen overta, men jeg er også flink til å være i øyeblikket, sette ting i perspektiv (hva gjør det nå egentlig for meg, i det store hele, om jeg legger meg litt tidligere enn planlagt noen kvelder fordi vesla ikke får sove alene, når jeg vet at det betyr så mye for henne?) Og om hun vil at jeg skal lese en bok for henne før vi reiser i barnehagen, og det gjør at vi kommer fem minutter senere, hva gjør vel det, når det gjør henne litt lykkelig å høre om larven aldrimett for 647nde gang?

    Nei, fortsett å høre på deg selv du, Gøril. Vær sammen med Tilde akkurat når du vil og når på døgnet det måtte være, det er du som kjenner på det og vet at det er riktig for dere, nå.

    Takk for dine fine, ærlige ord. Som alltid. :-)

    SvarSlett
  8. Søteste Gøril!
    Så flott du skriver - igjen.
    Hvordan du klarer å få ordene ned på en så bra måte, som gjør at vi andre kan forstå hvordan du har det (iallefall nesten), IMPONERER meg!!! Jeg sitter alltid med en tåre i øyekroken etter å ha lest slike innlegg fra deg.

    Og det er da ikke rart at du gjør alt for Tilde. Det er ikke det minste rart at du skjemmer henne bort og er der for henne til enhver tid. Det er ikke rart at du tror at det KAN skje henne noe - ikke etter det du har vært igjennom!!
    Hun er fremdeles liten, hun kan ikke forstå hvilken fæl ting dere voksne har vært igjennom. Når hun blir større blir det lettere å snakke med henne, dere kan forklare henne hva som har skjedd med storebroren hennes, hvordan deres liv har vært etter å ha mistet Jesper.

    Jeg syns fremdeles du er veldig sterk Gøril - og jeg tror at det er veldig bra at du skriver ned tankene dine, det er på en måte litt terapi...

    Stor klem fra størstepia

    SvarSlett
  9. Ikke tenk så mye på langtidskonsekvensene du Gøril. Gi Tilde all den tid og oppmerksomhet du trenger å gi henne. Kos deg med henne og nyt hver dag.
    Skjønneste Tilde-mor som er det aller beste hjerteplasteret for et knust mammahjerte.
    Tenker på deg kjære du!

    SvarSlett
  10. Så flink du er å skrive:) Ikke ofte jeg kommenterer her, er nesten for redd for å skrive noe feil, eller at det blir tatt imot annerledes enn jeg mener det. Men jeg leser, og tenker veldig ofte på dere! Helt siden 2007 da vi hadde samme termin♥ Du og jesper har virkelig satt dype spor, hverken jeg (eller mannen) kommer nok noengang til å glemme dere:) Varme og kjærlighet kan man ikke gi for mye av!! Jeg klarer ikke tanken på at det faktisk KAN skje noe, så jeg også skjemmer de bort på noen områder. De ligger i sengen min, og de har nettopp måttet begynne å legge seg alene. Dvs: bare de to sammen, i vår seng... Ser ikke noe gale i at de blir "bortskjemt" på den måten:)

    Ha en nydelig uke videre, så "blogges" vi igjen:)
    Klem♥

    SvarSlett
  11. Alt til sin tid Gøril!
    Akkurat nå er ikke tiden for alle "burde" og "må". Akkurat nå skal du gjøre det som føles rett, og skjemmer du bort Tilde så gjør du det. En ting er i allefall sikkert, hun lider INGEN nød. Hun har den besteste mammaen og pappaen hun kan få, som elsker henne over alt på denne jord. Og det er akkurat sånt en prinsesse som Tilde fortjener ;)

    Nei nyt tiden med liten Tilde som lar seg skjemmes bort, som lar seg koses med av mammaen og som vil sove tett tett sammen mammaen og pappaen!

    STOR klem!

    Gleder meg forresten til nye bilder av dere :)

    SvarSlett
  12. Jeg sitter ofte med en liten tåre i øyekroken når jeg leser innleggene dine, ikke fordi jeg nødvendigvis blir trist, men jeg blir rett og slett rørt. Skikkelig rørt av mye av det du skriver. Ofte ler jeg godt og, Tilde minner meg mye om min egen lillegutt som er nesten like gammel. Du skriver jo bare så bra, du får satt ord på så mye på en så bra måte! Husk, man kan aldri skjemme bort barn med for mye kjærlighet ;-) Det at hun kommer opp i sengen til dere hver natt skjer her i huset og, eller sånn i 4-5 tiden er det inn til mamma, av og til er jeg utslitt og vi sovner alle med en gang, men av og til er det jo og bare så koselig, ligger ofte å bare ser på min lillevenn som ligger som en ball i armskroken min og snorker...ah..disse små :-D

    SvarSlett
  13. Hei Gøril!
    Er lenge siden jeg har vært inne på bloggen din nå. Men du skriver like vakkert som jeg husker.
    Nå er ikke tiden for "burde" så kos masse og skjem bort den vakre prinsessa di. Så får dere eventuellt ta kampen senere om det skulle bli behov for det.
    Stor klem fra Kittymamman

    SvarSlett
  14. Jeg tenker som de andre her sier, alt til sin tid! Å skjemme noen bort med kjærlighet tror jeg ingen tar skade av. Og hun kommer neppe til å sove i sengen deres når hun er 15 år uansett :) Så gjør det som føles riktig for deg, og ikke tenk på at du kanskje burde gjort noe på en annen måte. Det som er riktig for deg, er riktig. Basta!
    Og husk at du er den beste mammaen båte Tilde og Jesper kunne ha fått :)
    Stor klem

    SvarSlett
  15. Jeg begynner ofte å grine når jeg leser her inne. Så ofte er det vanskelig å kommentere.
    Vet at mens jeg fjaser og våser inne i min egen blogg, går du og gruer deg til de siste dagene denne måneden. Kan ikke si annet enn at du kommer deg gjennom det. Du klarer det.
    Og småtasser, trygghet, nærhet - vi "sliter" med det samme her. Men å skjemme bort noen med kos, oppmerksomhet, tilstedeværelse - nei, det tror jeg ikke går an.

    SvarSlett
  16. Du kan ikke gi en liten jente på 20 mdn for mye tygghet og kos, det er ikke det man blir bortskjemt av. Kjærlighet finnes det ikke for mye av, så jeg synnes det høres ut som du er verdens beste mamma. En lite jente på 20 mnd trenger trygghet og kjærlighet mest av alt, akkurat som du gir henne :) Du er fantastisk :)

    Klem
    Tone

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)