lørdag 28. april 2012

Minner som viskes bort

Vet dere hva jeg er redd for?
At tiden skal gå så alt for fort? At minnene skal spise meg opp?  At minnene forsvinner? Kanskje er det jeg som spiser opp alle minnene?
At jeg ikke henger med.
At jeg plustelig ikke husker så godt som jeg gjerne skulle.

Jeg er så redd for å glemme. For det gjør jeg, ofte kan jeg ta meg selv i å huske ting på nytt, ting som jeg aldri hadde glemt før. Ting som var så tydelig for meg før.
Plutselig så husker jeg det som jeg hadde glemt. Det er som å få ny kunnskap. Samtidig ikke. Jeg blir forvirret. Jeg vil jo ikke glemme, men hjernen min tillater meg det hver dag.

Og da føler jeg meg som verdens minste menneske.
Tenk å glemme ting om gutten min.
Da slår hjertet fortere. Jeg blir kvalm, jeg puster litt fortere. Jeg blir varm, jeg føler meg uvel.
Og blir skamfull.
Øynene fylles med tårer.
Noen renner nedover kinnene mine. Hendene mine tørker de bort. Ofte kommer det flere tårer.
Ofte kommer hikstene. Hodet som gjemmer seg i håndflata. Jeg vil forsvinne selv.

Så kommer savnet. Det kommer med stor fart mot meg, ofte uventet. Noen ganger skjønner jeg det, at jeg kommer til å føle det sånn. Men ofte kommer savnet mot meg, og tar tak i hele meg.
For noen ganger kommer minner som jeg har glemt helt uventet frem i lyset. Og da blir jeg redd.
Minnene roper i øret mitt, hyler. "har du glemt?".
Det handler ikke om å glemme min kjære, det handler om å glemme ting i hverdagen som før var betydningsfulle.
Så er de plutselig ikke så betydningsfulle allikevel. De er visket vekk. Jeg finner de ikke, og vet ikke hvor jeg skal lete. Aner ikke hvor jeg skal begynne, og heller ikke om det er noe vits? Vil de komme tilbake, vil alt bare forsvinne med tiden?

Det som er igjen står skrevet med svak blyant, og av og til klarer jeg ikke tolke det som har stått.
Av og til er minnene helt visket vekk, og de vil aldri komme igjen. Jeg vil aldri huske de igjen.
Det vet jeg helt sikkert. Og det gjør bare vondt. Forferdelig vondt.


For jeg kjenner jo, at tiden går, tiden går så fort fremover.
Hver dag som som passerer er en dag lengre unna gutten min.
En dag lengre unna...

Og til slutt blir dette ikke bare en dag, men mange. Mange dager blir til år.
Og nå er det over to år siden jeg kysset på min kjære gutt.

Jeg føler meg liten, svak. For hva skal jeg gjøre med alle minnene som forsvinner?
Jeg vet jo ikke at de forsvinner, de bare blir borte. Hadde jeg visst at alle minner skulle forsvinne, hadde jeg tatt vare på de, lagret de, slik at de ikke kunne forsvinne. Nå forsvinner de, uten at jeg vet det. Jeg bare vet det, at de er borte. Det er så mye som jeg ikke husker.
Utenfor rekkevidde. Jeg ser de ikke, når de ikke, finner de ikke.

Jeg håper minnene oppsøker meg, i mine drømmer, i min hverdag.
At jeg finner noen igjen. Som en uventet glede. Ett nytt minne, et bilde.
Noen nye ord, en ny handling. Noe som gjør at jeg husker igjen.

Jeg leter i blinde. Etter minner som tidligere var der. 
Minner som var rett foran mine øyne.
Nå er de borte.

Tenk om alt forsvinner?

Tenk om alt jeg har igjen er bilder? Jeg trenger så mye mer.
Jeg trenger så mye mer....

Jeg trenger å huske.

Jeg kjenner jeg savner han så. Så inderlig. Mitt hjerte. Mitt lile hjerte.




25 kommentarer:

  1. Vet ikke hva jeg skal si, men følte jeg ville si noe fordet. Å som mitt mammahjerte og resten av hjertet også verker for deg i dag når jeg leser dette innlegget.Selv om minnene noen ganger oppleves som svakere vil den lille nydelige gutten din alltid være en del av deg, av hjertet ditt, av hvem du er, hvordan du er. Han er din sønn, ingenting kan foandre på det. Kanskje en dag ser du han i uventede mennesker eller ting. Og kanskje du til og med ser han i de andre barna dine. For du har 3 nydelige barn, det vil du alltid ha. Alle unike, spesielle og med evnen til å sette dype spor. Spor som vil følge deg ALLTID.
    Klem fra Monica <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for at du vil legge igjen gode ord hos meg!!

      Slett
  2. Da Jesper, Tilde og Mie valgte sin mamma, valgte de hun med det største og rauseste hjertet. De valgte henne hvor de kom til å "domminere" ( positivt ment) hjertet hos for evig tid. De valgte mammaen med det hjertet hvor de alltid kom til å ha sin faste plass.
    Hos alle mennesker vil minner bli utydelige med tiden.. Men i hjertet Gørill, i hjertet blir de for evig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så snill du er. Fine ord jeg tar til meg.

      Slett
  3. Får så vondt av deg når jeg leser disse innleggene dine. Har nesten lyst til å gi deg en klem!! Skjønner at du er redd for å glemme, for det gjør vi jo alle.. Skriv ned noen av minnene da vel, i en slags minnebok!?
    God klem fra størstepia

    SvarSlett
    Svar
    1. En minnebok var et godt tips. Takk!

      Slett
  4. Ah, nå kjente jeg en skikkelig klump i magen.. Skjønner godt hva du mener! Men jeg er sikker på at noen av de gode minnene vil henge igjen helt til du sitter på gamlehjemmet!! Og noen minner kan kanskje graves frem ved å se på gamle album, eller lese gamle blogginnlegg?! Det er jeg så glad for med min blogg, at man kan lese tilbake om ting man har glemt :)
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er veldig koselig å lese tilbake, da oppdager man plutselig mye manglande glemt.

      Slett
  5. Vondt å lese... men vi mennesker er nå lagd sånn, at etterhvert husker vi mest de gode minnene. Det er naturlig. Å huske alt er umulig. Jeg har 3 voksne barn, men det er mye jeg har glemt fra de var små. Skjønner at du vil huske hver detalj av livet med Jesper, men ikke bli redd om du glemmer bitte litt. Du kommer alltid til å huske det aller viktigste, og han vil alltid være i ditt hjerte. Du har vel hørt det kinesiske ordspråk om sorg? Hvor det i førsten er en trekant med skarpe spisser som river i hjertet? Etter lang tid blir trekantene slipt til et glatt sten, som ikke gjør så vondt lenger, men blir som et smykke i hjertet ditt ♥ Den dagen kommer, helt sikkert!
    Klem fra Inger

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg håper de viktigste ting om han aldri blir glemt. Takk for gode ord!

      Slett
  6. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Hjertet mitt gjør vondt:-(

    Du vil aldri glemme. Det er jeg bombe sikker på.

    <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, jeg vil heldigvis aldri glemme han, men er mye annet som forsvinner fra hjernen. Viktigste er at jeg aldri glemmer han. Klem.

      Slett
  7. barbrobogoe@hotmail.com28. april 2012 kl. 23:13

    Mamma<3 gråter.Du glemmer nok aldri hjerteskatten din. Varme og gode tanker.

    SvarSlett
  8. Blir helt rørt av det du skriver, ofte blir jeg det. Har fulgt deg i alle år, husker deg godt fra BIM, jeg har gutter født samme år som Jesper. Du har en nydelig blogg, en blogg til ettertanke. Jeg vet heller ikke hva jeg skal skrive som gir trøst. Men jeg er helt enig i alt som er skrevet over her. I hjertet vil Jesper alltid være, og jeg tror man møter sine kjære igjen. Du skriver veldig godt, kanskje du skulle skrevet bok. Klem fra Line

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror ikke noen ville ha kjøpt en bok av meg, men blir glad for at du liker mine ord. Jeg elsker å skrive, men noen forfatter blir jeg nok aldri.

      Slett
  9. Ja, støtter Line - du skulle skrevet bok!

    Og vi glemmer alle sammen. Hver dag ser jeg på jentene mine og tenker at jeg aldri kommer til å glemme alt det gode og morsomme de gjør og sier, men dagen etter er det som blåst ut av hodet. Så å skrive ned alle minnene er et godt triks. Kanskje har du dagbok allerede, i alle fall har du en fin blogg hvor mange minner blir bevart. Det mer du skriver, det bedre blir hukommelsen, og flere gode øyeblikk vil komme tilbake til deg. Jeg forstår så godt at han føles så langt unna, men han er hos deg hele tiden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Han føles så milevis langt unna, og det er ofte ubegripelig at jeg aldri vil nærme meg han. Han ermed meg i hjertet hver dag, det er en trøst i det vonde.

      Slett
  10. Du er ufattelig go til å sette ord på dine følelser, tårene triller ned å det verker i mitt hjerte.
    Jesper er bestandig der for å minne deg på om at han er det...DET er jeg overbevisst om!

    Klem Anna

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, han er alltid i mitt hjerte og i mine tanker. Aldri glemt.

      Slett
  11. Du skriver så bra! Tåran trille og æ får ont i hjerte! Jeg tror også at Jesper er der, bestandi å allti kommer til å være det! <3 Ikke vær redd for å glemme, ikke engang vi som har møtt Jesper, kommer til å glemme han. Ikke æ hvertfall <3 Av og til føles det som det er et slør mellom en selv og døden, men når vi oppleve å miste noen som står oss nær og som vi elsker, blir sløret revet vekk og et lite øyeblikk ser man døden helt klart. Men etterhvert kommer sløret tilbake og man greier å tenke på alle de gode minnene som for allti bor i hjertet <3

    Klem Jeanette.

    SvarSlett
  12. * Ikke engang vi som IKKE har møtt Jesper, skulle det stå! <3

    SvarSlett
  13. Du er alltid så snill når du skriver til meg. Setter stor pris på de mange og fine ord du legger igjen. Takk kjære deg, du gjør meg glad.

    SvarSlett
  14. Hei Gøril.Først av alt....kondolerer.....
    Vet ikke hvorfor jeg valgte å klikke på linken til din blogg, kansje navnet traff meg i hjertet. Det du skriver treffer ihvertfall rett i hjerterota...utrolig at du klarer å formidle alt med et lite glimt av humor oppi det hele, fra første stund...
    Du må ikke være redd for å glemme, det kommer aldri til å skje... Din førstefødte vil alltid finnes i hjerte og sinnet ditt, uansett hvor gammel du blir. Og når jentene dine blir eldre vil dere minnes han sammen med dem... Det som vil slippe taket etterhvert er den vonde såre følelsen du sitter med inni deg, den vil bli mildere ettersom årene går.Men minnene blir ALDRI borte for deg...helt sikkert.
    Jeg synes du er utrolig sterk og tøff som har klart/klarer å dele dette med oss, og det er nettop det at du har skrevet og delt av deg selv, som har gjort at du har kommet deg gjennom sorgen på en fin måte... Og Tilde, det at du måtte opp for henne selv om du mest av alt bare ville ligge og lukke øynene og sove for alltid...
    Ønsker deg og kjærestemannen (og jentene) alt godt for livet videre.

    Varme tanker og stor bamseklem fra meg

    SvarSlett
  15. Etterklang

    Til sist låste døden dørene
    inn til vårt samvær
    og skjulte deg i gravens dyp.
    Nå er jeg alene
    i alle rom
    der du og jeg var sammen.

    Men nøkkelen til alle disse dører,
    gir jeg ikke døden.
    Den er min.

    For selv vil jeg gå inn
    med egen nøkkel
    til de små rom av lykke
    og de store minnehaller
    hvor livet vårt står skrevet.

    Der vil jeg se deg
    slik du var
    og uten dødens grelle lys.

    Der kan jeg høre dine lette trinn og
    ane etterklangen av din latter.

    Se, der er sol
    og ingen skygger,
    selv om tårer
    fukter nå mitt kinn.

    (Av Eivind Skeie)

    Sender deg en klem og gode tanker Gøril <3

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)