14 dager siden.

I dag er det 14 dager siden Jesper døde. Det har vært 14 tunge dager. Jeg husker så veldig hva som skjedde akkurat på denne tiden, for disse fjorten dagene siden. Jesper lå og pustet rart, og vi stod og pratet med leger. Vi trodde ikke at han skulle dø denne dagen, men vi trodde ikke det var lenge igjen. Vi vasket han, målte tempen, passet på han. Jeg hadde en kald klut i pannen hans, han hadde 42 i temp på denne tiden som ikke gikk ned.
Han svettet sånn, og jeg tørket han over hodet. Håret var bløtt og klistret i pannen. Jeg tenkte at en kald klut ville føles godt, så jeg satt ved siden av han og byttet klut ofte. Den ble så innmari fort varm..

Så, da klokken var 17.25 pustet Jesper for siste gang. Jeg er så glad for at vi tok han opp da. Han fikk ligge i det fanget han lå mest i, nemlig pappafanget. Vi trodde vi hadde masse av tid til å både ha han i mitt fang og kjærestemannens fang. Da vi tok han opp, pustet han fortsatt rart, men ganske regelmessig. Ingen trodde han skulle dø så brått.
Jeg tror Jesper ventet til han kjente at han lå i trygge armer, og at han tenkte her vil jeg dø. Det virket sånn for oss.
At han hadde ligget i sengen sin og kjempet og ventet på at noen skulle ta han opp, slik at han fikk dø. Vi trodde at han hadde det best i sengen sin, for han sov jo bare. Og det var ledninger og maske over ansiktet, og vi ville ikke plage han ved å ha han inntil oss.
Med så høy feber ville det bli bare alt for varmt for han, tenkte vi.
Men jeg tror at Jesper tenkte annerledes, jeg tror at han ventet på et fang. Et trygt og godt pappafang som ville passe han.
For han pustet bare et par ganger etter han kom i fanget. Døde så fort at vi ikke rakk tenke.
Et hikst fra Jesper, og jeg holdt han i hånden og strøk han i pannen, kysset han i ansiktet.
Lenge tok det før det kom et nytt hikst. Hikstene var liksom pusten hans, men han pustet så rart, så det føltes som hikst. Jeg kan lage de samme lydene selv, de er i hodet mitt hele tiden.
Jeg husker så godt det siste åndedrag. Plutselig så var han ikke mer.
Munnen var vidåpen, det var den alltid.
Huden var blitt gul, det ble den så fort, jeg tror kroppen sluttet å virke lenge før Jesper døde.
Brystkassen var helt stille.
Pulsen var ikke der.
Jesper var ikke der, han var død.
Lenge lå han i fanget til pappaen sin, og tårer rant på Jesper fra en sliten og trist pappa og mamma. Han lå i den fine ullpysjen sin han hadde fått av noen nattevakter, det var fint at han hadde den på. Da var liksom de også litt tilstede.

14 dager har det gått. Det føles kjempelenge ut, og det føles veldig kort.
Men han er ikke her, og han kommer ikke tilbake. Og jeg innser det ikke. Ikke enda.

Jeg ser for meg dødsøyeblikket, dagen før han døde. Det var også en forferdelig dag. Det å vente på det man frykter. Har vel aldri grått så mye som da. Vite at man ikke skulle få lov å dra hjem igjen med Jesper. Det var og er så tungt.
Jeg håper allikevel at han er her, i leiligheten vår, på sitt vis.
I våre hjerter er han alltid.

litt av minnekommoden...

Det er også snart 14 dager siden jeg orket å ta bilder igjen. Det føltes så rart å vite at jeg aldri skulle ta flere av Jesper. Jeg tok sikkert 20 bilder av han da han døde, men det er ikke bilder jeg vil dele med andre, og heller ikke bilder jeg vil se på som gir meg glede.
Heldigvis har jeg tusenvis av fine bilder av han, slik at jeg alltid kan dele mange av han her. Og etterhvert får jeg dele de samme igjen. Det er viktig at han aldri blir glemt, men det vet jeg at han ikke blir. Livet hans betydde så forferdelig mye, og derfor blir han aldri glemt.

Men, jeg er ikke bare en mamma i sorg, jeg er en mamma av glede også. For denne jenta.
Bare se så fin hun er, så blid hun er, så tøff og herlig hun er. Hun er faktisk den beste.

Det er morsomt å leke med tomflasker og blad gitt. Alt som egentlig ikke er lov er jo det beste.




Jeg har ikke ord for hvor mye hun betyr for meg, og så glad jeg er for at hun er akkurat den hun er. Helt perfekt, og helt frisk. Livsglad og livskvalitet i bøtter og spann. Og med håp for fremtiden. Masse håp.