stillhet

En stillhet i huset jeg ikke kjenner. En stillhet som preger oss alle.
Jeg savner et liv jeg aldri mer kan få. Jeg savner omsorgspersoner jeg sikkert aldri mer får møte. Jeg har mistet Jespers familie, jeg sørger for det også. Et nytt liv står foran oss og venter, men jeg tar det ikke i mot. Et liv som er så mye tryggere, men jeg tar det ikke i mot. Et liv med håp og et liv uten redsel, jeg tar det likvel ikke i mot.

Jeg tenker på livet vi hadde med Jesper, så utfordrende det var. Jeg savner alt med det livet, akkurat nå. Kanskje vil dette endre seg, kanskje kommer jeg til å være glad for å slippe det livet etterhvert? Jeg savner alle leger, aller sykepleiere som gjorde alt i sin makt for å hjelpe han, hjelpeapparatet rundt oss. Jeg savner til og med inhalasjonsapparatet som fikk han til å hoste, jeg savner vognen hans som var tilpasset for en liten og slapp Jesperkropp. Slike ting trodde jeg ikke at jeg ville savne, jeg trodde det ville være en lettelse å få tilbake et normalt liv.

Hva er et normalt liv? For oss var jo dette livet, og for oss ble dette normalt. Vi er ikke vant til å ha et stille hus. Vi er vant til å høre surkling fra brystet til Jesper, høre at han kaster opp, høre at han hoster, høre lyder fra anfall. Jeg er glad for at Jesper ikke har det livet lengre, det er jeg oppriktig glad for. Jeg er glad for at han slipper å ha det vondt. Det er det eneste som kan være positivt i alt det som er så meningsløst og vondt.
Allikevel er det en forferdelig stor omstilling for oss å bli vant til det. Denne stillheten.
Jeg tror jeg trenger så mye tid til å synes at det livet vi kan få nå, det kan bli et godt og bekymringsfritt liv. For jeg ønsker jo ikke å høre oppkastlyder, anfall, surkling. Det er jo ikke det jeg savner.
Jeg blir bare ikke vant til denne stillheten, denne tomheten.
Jeg kan faktisk sitte i sofaen og ikke være bekymret lengre, skulle ikke det være godt i grunn?

Vi har enda ikke ryddet bort en ting fra Jespers liv. Alt er som det var, foruten sengen hans. Den står ikke lengre her i stua, men på rommet til Tilde. Det var så vondt å se den sengen, uten han. Derfor måtte vi flytte den, men alt er ellers som det alltid har vært. Jeg klarer ikke flytte en eneste ting.

Vi har laget en fin minnekommode som står på samme sted som sengen stod i stuen, så på en måte er jo Jesper der, bare i en annen form.
Minnekommoden er så vakker, den har lys, den har blomster, engler, bilder av han. Den er nydelig, men så forferdelig trist og vond på samme tid.

Jeg sitter her, og hører på stillheten. Nyter den ikke, sørger over den.
Den stillheten jeg har fryktet så lenge, den er her, og den er altoppslukende og vond, mye vondere enn jeg forventet meg.

Hvorfor må det være så stille? Stillheten spiser meg opp, rått og brutalt.
Jeg føler for å hyle.