Disse tankene..

Hva gjør man når man har så mange tanker at det er helt umulig å sortere de?
Tanker fylt med redsel, sinne, frustrasjon, tristhet, og store salte tårer som en ramme rundt det hele. Hvor begynner man? Og hvordan? Ikke vet jeg, i allefall ikke i dag.
Ikke får jeg til å skrive noe særlig heller, jeg finner ingen ord, og når jeg begynner å skrive så kjennes det feil.
Jeg er bare så lei meg for at han er borte. Jeg tror at jeg har fått tid til å kjenne mye på hvordan jeg virkelig har det i helgen. Vi har jo ikke kunne dra ut av huset pga omgangssyke. Vi har vært innelåst i vårt eget hjem. Noe som egentlig er helt vanlig for oss, bare at da har alltid Jesper vært her.
Nå var han ikke her, og allikevel kunne vi ikke dra ut.

Da ble det masse tid, masse tomrom, masse gråt, masse frustrasjon.
Hvorfor skulle livet ta en slik vendig?
Hvorfor skulle han bli så syk, hvorfor måtte han dø?
Jeg har hatt det så vondt disse dagene, klart det gjør vondt å miste sin hjerteskatt, men jeg visste ikke at det skulle være så vondt. Jeg kjenner jeg blir kvalm av tanken på at han ikke er her, nummen og kvalm på samme tid. Jeg får slike ekle frysninger når jeg tenker på hva som har skjedd. Blir helt kald inni meg. Hvem holder han nå? Ingen. Hvem skal passe han? Ingen.
Ingen? Jeg blir kvalm. Det gjør fysisk vondt.

Han er uerstattelig, min vakre Jesper. Ingen kan ta hans plass, ingen fyller tomrommet.
Selv ikke et hjerteplaster som Tilde kan fylle akkurat det tomrommet, for det er bare Jesper sitt.
Håper etterhvert å få noe annet i tomrommet, enn denne sorgen og dette savnet. Kanskje jeg kan prøve å fylle det med de gode minnene jeg sitter igjen med?
Akkurat nå er det for tidlig, akkurat nå er det bare tomt, tomt og trist. Jeg klarer ikke fylle det med andre ting enn denne altoppslukende kvalmen over at ingen passer han, at ingen sørger for at han har det bra, at ingen er der. Ingen. Det er helt jævlig.

Jeg skriver det samme føler jeg, hver gang jeg skriver noe her, så handler det om akkurat det samme. Akkurat de samme tankene, jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige.
Men jeg får meg ikke til å skrive om andre ting akkurat i dag, for hjernen er i en modus jeg ikke klarer skru av. Jespermodus.

Jeg har stått å sett på bilder av han i dag, lenge har jeg stått på akkurat samme plass, sett og sett på akkurat samme bilde, før jeg har bevegd meg mot et nytt ett. Lukket øynene, sett på bildet og prøvd å kjenne hvordan det var. Hvordan han var akkurat der.

Når jeg lukker øynene prøver jeg å kjenne hvordan han satt, hvor myk han var, hvor god. Det vises så tydelig på bildene, jeg prøver å gjenskape det i hodet mitt, men det går ikke.
Selv om jeg lever meg helt inn i det, og virkelig gjør alt i min makt for å føle det.
Men han er så fin, så nydelig å se på, og det vil jeg alltid huske, det kan jeg gjenskape, ved å se på disse bildene, i hodet mitt også.
Og det gjør veldig vondt å vite at han aldri skal forandre seg mer. Han ble bare finere og finere Jespermin, og nå er det stopp. Nå blir han ikke større, og nå forandrer han seg ikke mer. Men da kan jeg i allefall vite hvordan han så ut. Og tenke at han alltid vil se sånn ut. Dette ga kanskje ikke noen mening? Tankesurr..

Jeg fikk en sms fra en nydelig venninne i dag. Hun satte meg på en god ide. Jeg skal ikke røpe den nå, for jeg vet ikke om det går, men jeg kjenner at det vil jeg få til, eller noen andre må kanskje få det til for meg.
Takk L.E. Hjertet ble varmt da jeg tenkte på det. Takk for at du er så flott.

Nå må jeg finne sengen. I natt må jeg prøve å sove. Det har vært alt for mange søvnløse netter med alt for mange triste tanker. I morgen er en ny dag, og da skal jeg finne flere ting å glede meg over. Det må være mitt mål. Og det må jeg klare. Det må jeg.