En måned...

I dag er det en måned siden Jesper døde. Tiden har gått i rasende fart, samtidig har den stått stille.
Jeg har følt på alle følelser man kan ha, alt i løpet av en måned. En måned er ikke så mye, men allikevel føles det veldig lenge. Det er en måned uten min førstefødte, jeg har aldri vært mer enn 3 dager borte fra han. Det blir derfor en liten evighet, og det gjør så vondt å vite at for hver dag som går, så er det en dag mer siden Jesper døde, og like lenge siden jeg holdt han for aller siste gang.

I helgen har vi vært hos foreldrene mine. Det var veldig hyggelig, og veldig greit å få lov å tenke på andre ting enn alt som gjør vondt. Man tenker jo på det hele tiden, det er jo ikke det, men alt er allikevel mye lettere sammen med andre. Og hos mamma og pappa er alt trygt, og alt er lov. Og Tilde gjør jo alt lettere hun også. Det at hun har vært veldig usamarbeidsvillig på nettene nå i det siste, gjør at man blir sliten på andre måter, bedre måter. Og det gjør at man må tenke på andre ting, selv om man ikke vil eller ei.
Det gjør i allefall sorgen lettere å bære.

Jeg har mange ganger i helgen tenkt bakover i tid. Tenkt på hvorfor vi fikk Tilde, da vi bestemte oss for at vi måtte få flere barn. Jeg husker at Jesper var veldig dårlig den tiden vi bestemte oss, men det var viktig for oss å begynne på en ny prøverørskarusell, selv om det sikkert ikke fantes verre tidspunkt, for tanken på å være helt uten barn, den ville vi nesten ikke tenke. Vi måtte få en frisk unge, og jeg måtte i allefall bli gravid før Jesper døde. Det trodde jeg på den tid var det eneste som ville gi meg krefter til å fortsette, og jeg innser nå at det også var det eneste riktige å gjøre, og det er det eneste som gir meg krefter til å fortsette.

Heldigvis overlevde Jesper den kneika da, og jeg ble gravid etter noen prøverørsforsøk.
Og da begynte jeg å sette meg mange mål. Det første målet hadde jeg klart, det var å være gravid mens Jesper levde.
Det andre målet etter positiv test var å få lov å ta julekortbilder av Jesper. Det fikk vi også til, og det ble et nydelig julekort. Så var det å få feire jul neste mål, og heldigvis fikk jeg oppfylt det også.
Så satte jeg meg et litt langsiktig mål, å få lov å ta søskenbilder når den tid kom. Jeg nådde målet mitt, jeg har tatt mange fine søskenbilder, både rett etter fødsel og helt til noen dager før Jesper døde. Jeg hadde ikke trodd det på forhånd at jeg ville få tatt disse bildene av vakkerbarna mine sammen, ikke så mange ganger Jesper var dårlig, og med de oddsene han hadde. Men det var viktig for meg med disse målene. Og enda viktigere når jeg nådde de.
Jeg fikk også ordnet med julekort, bilder av begge de fine barna mine sammen, et viktig mål å nå, jeg ordnet det i oktober 09, så jeg ville ha det klart til julen tilfelle noe skulle skje.

I tidlig januar hadde jeg som mål å få lov å feire bursdagen til Jesper, jeg bestemte meg også for å sette et mål litt før det også, siden august virket så langt frem, å det var å feire bursdagen til Tilde i mai, og få ta søskenbilder den dagen. Det målet fikk jeg ikke oppfylt. Jeg hadde også noen veldig langsiktige mål, men det er vel ikke noe vits å skrive de ned, når jeg vet at det aldri vil bli slik jeg hadde håpet og tenkt. Det er vondt og grusomt at disse målene aldri vil bli annet enn en tanke lengre.

Hele livet til Jesper har jeg hatt disse forskjellige målene. Jeg har feiret inni meg hver gang vi har nådd en ny milepæl. Den første julen, den første bilturen langt unna sykehuset, den første dagen i barnehagen, den første bursdagen, den andre julen, å kjenne på snøen, å få varme seg i solen, ligge på gresset i sommervarmen, spise litt selv, få ta søskenbilder, feire sin andre bursdag, ha gode dager i barnehagen og gjøre masse nye ting der, feire sin tredje jul, få leke seg på husken, kjøpe et plagg i litt større størrelse å få lov å ha det på når det passet...
Ja, det var mange mål, mange fler enn jeg har skrevet ned, og de var viktige alle sammen. Noen var såklart viktigere enn andre, men alle var en seier i seg selv når de gikk i oppfyllelse.

Det er tomt og stille her i huset i kveld. Det ligger ingen Jesper og sover i sengen sin, jeg har ingen nye mål å sette meg for han, jeg savner han så inderlig, så veldigveldig mye. Det har vært en grusom måned. Den aller verste.
Og det at jeg ikke kan lage nye mål for Jesper, det synes jeg er så vanskelig.

Jeg føler jeg har tapt.