onsdag 3. mars 2010

Å bli frarøvet sin øyensten, det gjør så vondt.


I dag savner jeg han sånn igjen.
Den varme huden, det myke håret, den gode Jesperlukten. Hele han. Vakkerungen min.
I dag kjenner jeg at jeg savner han så veldig.
Satte meg ned litt i sted og leste litt i kontaktboken som fulgte han gjennom barnehagedager og avlastningsdager. Det var rart å lese i den, og særlig det som stod natt til 27. januar.
"Jesper har hatt en god natt, afebril, sovet godt og rolig i pusten, virker å være på bedringens vei, ikke behov for oksygen"..

Dagen etter døde han. Dagen etter var han ikke mer. Dagen etter var han full av feber som man ikke fikk ned, han hadde behov for all oksygen man kunne gi, han sov heldigvis, men var ikke rolig i pusten.

Tenk at det kan snu så fort, så fort fra god til dårlig. Ja, han var vel ikke frisk den dagen heller, men han hadde i allefall en natt som vitnet om bedring.
Det er rart hvor fort ting snur. Så fort.
Men det kan jo skje på andre måter også. Et friskt lite barn kan jo stå med fremtiden foran seg, og vips kommer det en bil å kjører på barnet, og man blir frarøvet alt av fremtidsplaner.
Man har ingen garantier i livet, og det er vel derfor det er så viktig å leve i nuet.
Ta en dag av gangen.

Samtidig synes jeg det er viktig å planlegge livet, ikke bare ta en dag av gangen.
Planlegge uker, måneder og år. Planlegge fremtiden. Leve i nuet er viktig det også, men det er viktig å leve for fremtiden også. Man må vel gjøre begge deler tror jeg.
For Tilde kan vi nå planlegge fremtiden, vi kan ikke tenke på at det kan skje noe, for det kan det gjøre med alle.
For Jesper måtte vi ta en dag av gangen, da måtte vi leve i nuet, men jeg tillot meg selv å planlegge litt for fremtiden allikevel. Med Jesper visste vi hele veien at det kom til å skje noe, og det gjorde det også. Selv så forberedet vi var på det, så ble jeg totalt sjokkert da det skjedde.
Og sint. Fordi jeg var ikke klar for at noen skulle frarøve meg min øyensten.
Jeg ble også sint fordi han ikke ville puste mer, ikke kjempe mer. Og selv om jeg vet at han har kjempet hele livet, så skulle jeg ønske at han kunne kjempe enda mer.
For et mammahjerte i sorg, for et savn jeg ikke ville kjenne på, kjemp mer da Jesper, roper hjertet.
Men den kampen er tapt, og det er ikke noe vits å kjenne på det mer, men det gjør jeg.
Om igjen og om igjen i hodet mitt, der kjemper han og der vinner han, og der er han med oss. Han ligger i armene mine nå, i hodet mitt..

Jeg vet at han kjempet alt han hadde, han ga alt, han levde på overtid.
De sterkeste må få bli svake, de må få lov å slippe. Det måtte Jesper også. Og Jesper var den sterkeste av alle han. Den aller sterkeste.

Det er noe annet å stå igjen som mamma, med tomme armer og se at Jesper ikke er her mer.
En mamma kan aldri akseptere og skjønne at døden var det beste, og armene vil alltid være tomme, de vil aldri bli fylt med Jesper i allefall, selv om jeg kan fylle de med mye annet.
Og jeg er selvfølgelig ikke sint på Jesper, jeg er sint på situasjonen som gjorde at alt gikk til helvete. At han ble syk, og at han døde, at vi fikk en så fin gutt for å miste han. Jeg vet at det ikke var Jesper som ga opp, det var sykdommen som tok over og ikke ga han en sjangs.
Jeg er ikke sint på han, overhodet ikke, selv om jeg skriver det her også, jeg kjenner bare på et hav av følelser.
Trist fordi han måtte dø, og sint fordi jeg faktisk ble litt sint da han ikke pustet mer. Jeg ville jo bare rive i han og be han skjerpe seg da jeg så at slutten nærmet seg, be han puste. Be han slutte å tulle. Der og da var jeg sint. Men ikke på han.
Jeg ville jo at han skulle leve, være her sammen med oss.
Det gjorde så innmari vondt da han sluttet å puste, og det gjør det fortsatt.

Heldigvis skal jeg fylle de tomme armene mine med Tilde, med kjærestemannen, med venner og familie. Så da blir de kanskje ikke så tomme allikevel, selv om de alltid vil mangle noe viktig, og tomrommet kan aldri bli helt.

Jeg er ikke ensom, jeg har så mange i livet mitt.
Men selv om jeg ikke er ensom, så er jeg tom og trist, og i dag full av savn for min øyesten som ikke er her blant oss mer. Nå skal jeg ta på meg jakke og lue, komme meg ut i friskluft og ta en telefon til noen jeg er glad i, som helt sikkert vil få meg til å le igjen. Nå trenger jeg det, jeg får klaus av å være meg med disse tankene akkurat nå.

Fineste, vakreste, nydeligste, sterkeste, herligste, tapreste engelen min. Jespermin!

11 kommentarer:

  1. Jeg må si som så mange andre; du er fantastisk flink til å skrive, Gøril!! Du beskriver og videreformidler sinsstemninger og tanker på en helt spesiell måte. Vi er mange som lar oss gripe!

    Håper av hele mitt hjerte at dere har gode stunder sammen. Du, mannen din og vesla. Det ville storebror ønsket. :o)

    Varm klem,Alba.

    SvarSlett
  2. Klem til deg Gøril! Gå ut og nyt den friske luften. Vit at vi er mange som tenker på dere!!
    Lisalii

    SvarSlett
  3. Jeg har lest bloggen din i en god stund nå, men jeg har ikke klart å skive en eneste kommentar, inntil nå. Det er vanskelig å vite hva man skal skrive, hvilke ord kan hjelpe på en slik sorg?
    Jeg har nettopp selv fått en liten gutt, og mine tanker klarer ikke å begripe hvordan det er å miste sin mest dyrbare skatt!

    Jesper er nydelig. Så utrolig vakker. Han har noen av de nydeligste øynene jeg noengang har sett.

    Jeg er innom bloggen din hver dag, og jeg gråter med deg når jeg leser. Å lese om ditt tap, sorg og savn har virkelig fått meg til å sette pris på hvert øyeblikk jeg har med min sønn, som sikkert du også har med Tilde.

    Sender dere mange varme tanker, og håper at den vonde sorgen slipper taket litt etter litt, men savnet kan man jo aldri gjøre noe med....

    Mange klemmer fra Lene, Rogaland

    SvarSlett
  4. Må innom bloggen din i dag også.Nydelige jesperskatten din med de nydelige øynene.Tenk at han måtte bli så syk at han måtte dø av det.Mens jeg har en frisk og sunn 2 åring sovende trygt i senga si.Mammahjertet mitt gråter av tanken på du har opplevd,kan ikke forestille meg hvordan det føles i ditt..Det er det verst tenkelige som kan skje.De vakreste rosene blir plukket først... Varme tanker.

    SvarSlett
  5. off! tenker på dere hver dag! å eg innom hver dag! legge igjen beskje nå og da!

    du skriver så bra! lever meg helt inn i det du skriver, gråter en tåre å smiler litt om hverandre! Tilde er så utroli skjønn!

    det er trist å lese at du har en trist dag! men det er ikke lett å miste en så vakker å god gutt som han!

    SvarSlett
  6. Idag var det veldig tøft å lese bloggen din. Tårnen renner og jeg er satt ut.

    Tilde er heldig som har deg som mamma!

    SvarSlett
  7. Kjære fine Gørilmin!
    Igjen er jeg tom for ord. Jeg er så forferdelig lei meg for at dere skal ha det så vondt, at dagene skal være fylt av savn, av sorg og av smerte. Du har lov til å bli sint, Gøril. Sint for urettferdigheten i at Jesper ikke fikk bli frisk, og for at en mamma må leve livet videre, uten sin kjæreste og mest dyrebare.

    Vi snakker om Jesper hver dag her hjemme. Vi tenner lys ved bildet av ham hver dag, og vi sier god natt til ham hver kveld. Vi snakker om ham, og deg og Gørilmannen, om Tildepus. Det er fortsatt så vanskelig å forstå at han ikke er her lengre, vennen min, og vi savner ham så veldig. Dere er med oss i hver tanke gjennom hele døgnet, og vi er så inderlig glad i dere.

    En stor klem til verdens beste.

    SvarSlett
  8. Hei goeril

    Jeg faar saa vondt av deg og dine. Livet er saa fryktelig urettferdig innimellom . Du har all rett til aa vaere sint !
    Det er mange foelelser i en slik situasjon og det er helt naturlig at en av dem er sinne.

    Men som du selv sier, Jesper var sterk, han kjempe det han kunne og vel saa det. Selv om tomromme aldri vil bli helt saa vil det etterhvert fylles godt opp med andre mennesker og gleder. Tomrommet vil bli en naturlig del av deg og ikke skape den enorme smerten som det skaper i dag.

    Hilsen en som ofte tenker paa Gutten med de vakre oeynene, gutten som kjempet saa hardt , men maatte se seg bekjempet.

    klem

    SvarSlett
  9. Leser bloggen din hver dag, og synes fryktelig synd i dere. Jeg har ikke klart å legge igjen en kommentar, da jeg ikke visste hva jeg skulle skrive. Jeg føler med dere i sorgen, og gråter med deg i inleggene dine.
    Fortsett å være like sterk, det vil bli lettere med tiden. Mine tanker er hos dere.
    Klem

    SvarSlett
  10. Du har mistet din øyensten - gutten din er det ingen som kan erstatte, men dine rundt kan hjelpe til å lindre noe av smerten.
    Jeg tenker savnet og sorgen som stadig river tak i deg, det vil sakte men sikkert, litt og litt bli erstattet av andre ting i livet. Men sorgen forsvinner ikke, på samme måte som Jespers minne aldri blir borte...
    Så godt du har gode mennesker rundt deg. La dem lindre litt av smerten din og grip tak i lyspunktene som vil hjelpe deg å holde ut!

    God medfølende klem.

    SvarSlett
  11. Hei Gøril! Jeg er en ivrig leser av bloggen din og har fulgt deg og din lille vakre familie lenge.. Du skriver så utrolig fint og ikke minst ekte!! Jeg setter utrolig stor pris på å få lese om det du og familien din går igjennom nå og har gått gjennom før. Det gir meg styrke i hverdagen å se at det faktisk er mulig! -Hold on, be strong, kjære dere <3 Ønsker deg og dine alt godt!!

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)