mandag 22. mars 2010

Tankespinn om de siste dagene

Det er lenge siden jeg har skrevet noe nå. Jeg kjenner jeg skulle ha skrevet masse da vi var i Haugesund, men jeg hadde ikke med meg datamaskinen, så jeg fikk ikke skrevet av meg en god del gruff som jeg ønsket. Jeg skrev de tankenen ned i hodet mens jeg gikk tur med Tilde, derfor føler jeg meg relativt ferdig med den turen. Godt å få vært der og besøkt alle sammen, da.

Nå er vi tilbake til Oslo igjen. Og i dag reiser vi til Lillehammer og skal være sammen med noen venner og deres søte små til i morgen, før vi skal omsider komme oss hjem igjen også. Jeg gleder meg til Lillehammertur, og jeg gleder meg også til å komme hjem og ordne litt i kaoset der.
Det er vel noe i ordtaket, borte bra, men hjemme best?

Ellers vet jeg ikke helt hvordan det går med meg om dagen. Jeg vet ikke hvordan det er mulig å tenke på Jesper hele dagen, samtidig som jeg føler jeg har glemt han litt.
Han føles litt fremmed. Selv om han er i tankene mine hele dagen.
I Haugesund savnet jeg han masse, og gråt hver kveld.
Her i Oslo går det bedre.
Jeg vet ikke hvorfor...
Jeg vet ikke hvorfor det føles som han er en fremmed heller, men nå er det så lenge siden jeg har sett han, og det blir jo bare lengre og lengre. Dagene går..
Jeg er livredd for å glemme han. Selv om han er med i tankene mine, så er jeg redd for at den ordentlige Jesper blir visket bort, og at jeg står igjen med bare et bilde av han, men ikke alt det andre som var Jesper. At jeg bare skal se på bilde og tenke "der er Jesper", og ikke føle på alt han kunne og alt han ga meg.
Tenk om det skjer? Jeg føler litt at det kan skje, og det er så skremmende.
At han ikke skal lage nye minner vet jeg, men at jeg skal glemme de gamle, det tenkte jeg ikke skulle skje. Jeg har skrevet noe om det før tror jeg, at jeg var redd for det, men jeg trodde ikke at det skulle bli så reelt. For tenk om det skjer? Tenk om alt jeg står igjen med er et bilde av han, og at følelsene er endret fordi jeg har glemt han. Det som virkelig er Jesper.
Et bilde er jo ikke Jesper, Jesper er så myemye mer. Jeg vil se på bildet og føle på stemningen på akkurat det bildet, kjenne etter hvordan han var den dagen. Jeg vil at et bilde skal være en historie, ikke bare et bilde.

Dette er jeg redd for..

Jeg har følt veldig på at jeg tror han er på avlastning i disse dager. Så i morgen tror jeg på en eller annen måte at vi skal få hente han igjen, og ta han med hjem.
Når jeg ser for meg leiligheten vår, så står senga hans der og venter, og alt er som før.
Men det stemmer jo heller ikke. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg egentlig har det, for mange av tankene mine stemmer jo ikke overens med virkeligheten.

Det er så rart at han ikke er her mer, jeg synes det er så veldig rart.
Verden går videre, så alt for lett. Savnet etter han blir annerledes merker jeg.
Ikke får jeg til å beskrive det helt heller, for jeg klarer ikke sette ord på det jeg føler.
Kanskje ikke så rart, når jeg knapt vet hva jeg føler nå om dagen. Jeg vet jeg føler savn, men jeg klarer ikke beskrive det savnet.

Jeg vet at jeg skulle ha ofret nesten alt for å få lov å holde han igjen, stryke han gjennom det myke håret, kysse han på kinnene, pratet rolig til han.
Jeg vet at kjærestemannen savner så veldig å leke med han, og det å ta i mot han da han kom hjem fra barnehagen.
Jesper kom hjem med sin ledsager hver dag kl 16.00, og vi stod klar alle mann og ventet på han.
En liten rapport om hvordan dagen hans var fikk vi, så tok vi av ytterklær og begynte å leke med en gang.
Jeg tror Jesper kjente igjen pappaen sin veldig godt. Hver gang han tok i mot Jesper, begynte han å kaste hodet sitt bakover, selv om kjærestemannen ikke hadde begynt å leke.
Men Jesper ville så innmari leke, og klarte ikke vente på at rapporten om dagen var ferdigsnakket.
Og han hadde nesten ikke tid til at vi tok av han ytterklærne, han kunne faktisk bli ganske sur, så utålmodig han var da.
Men da kjærestemannen satte i gang med bakoverkastingen, så kom det store smilet på plass, de gode lydene, og der og da var livet helt perfekt.

Nå er livet helt annerledes, det er langt fra perfekt, men det er ikke bare vondt.
Vi har det bra, selv om vi har det trasig.

Tilde er jo grunnen til at vi har det bra. Det vet vi begge to, jeg og kjærestemannen.
Jeg vet at aldri hadde kommet meg opp om det ikke hadde vært for henne, jeg vet at jeg hadde hatt det forferdelig grusomt om det ikke hadde vært for at jeg skal være mamma fortsatt, selv om det er til en mindre. Jeg vil jo alltid være mammaen til Jesper, men det føles veldig merkelig å si at man er mamma til en som ikke er her.

Jeg lurer på om livet vil føles ordentlig bra igjen jeg. Uten den snikende klumpen i magen som alltid er i nærheten. Jeg lurer på om jeg en dag vil skjønne det som har skjedd.
Jeg lurer på om jeg får meg en skikkelig smell når jeg kommer hjem igjen, og skjønner at vi ikke skal hente han. Og at jeg ikke skal få holde han igjen.
Jeg lurer veldig på akkurat dette, men det er det jo ingen som kan svare på, det finnes jo ingen fasit.

Kjære Jesper, noen ord til deg også.
Jeg vet at du nok ikke leser min blogg, men jeg vil skrive noe allikevel.
Jeg vil du skal vite at du er med meg i tankene, i hjertet og jeg omfavner deg daglig der.
Jeg vil så gjerne få vite om du har det bra, jeg vet jo det ikke er mulig, men som den kontrollfreaken jeg er, så kjennes det så fælt å ikke kunne få et svar om tilstanden din.
Jeg vil jo ikke tro at alt er over, jeg vil tro at det er noe mer for deg.
Jeg vil ikke at livet ditt på denne verden skulle være det eneste du skulle få oppleve, når livet ditt var så mye vondt.
Jeg vil så inderlig at noen sitter med deg i fanget og leker med deg, steller deg og gir deg masse kjærlighet og omsorg. Jeg vil at du skal få lov til å være den Jesper du var på gode dager, og at du kun opplever disse. Jeg vet at du ikke har det mer vondt, men har du det godt?
Jeg vil ikke at du skal ligge i en kiste og ikke være mer.
Jeg vil at alle ting vi sendte med deg skal være betydningsfulle for deg, at du kan bruke de.
Jeg vil ikke at det bare skal være ting.

Jesper, min eneste sønn, min førstefødte, hjertet mitt.
Jeg savner deg, savner deg så veldig.

11 kommentarer:

  1. Gråter med deg når jeg leser bloggen din! Vil bare gi deg en stor varm klem, og sende deg gode varme tanker!

    SvarSlett
  2. Jeg har ingen ord å komme med som kan trøste, og det er kanskje ikke dette du har behov for nå, men vil bare si at jeg er gjennomført imponert over hvor godt du skriver deg gjennom sorgen. Du setter veldig godt ord på det du går gjennom. Jeg har aldri opplevd noe så vondt, men når jeg leser det du skriver, slår det meg rett som det er at "Ja, selvfølgelig, SÅNN må det føles...". Ikke minst redselen for å glemme...

    Tenker på dere.

    SvarSlett
  3. Kjære deg,
    jeg må aller først si, jeg tenker på deg og dere - og Jesper!

    Det jeg leser her, det er som å lese om mine egne følelser. Å kjenne at tiden går og at savnet blir større, samtidig som dagene går og å tro at hun skal komme tilbake. Eller at ukene og mnd går og jeg blir redd for at hun forsvinner ut av livet mitt...
    Jeg ser jeg alltid relaterer til mine egne erfaringer når jeg skriver her hos deg, fordi det er eneste måte jeg klarer å sette ord på det jeg føler, og det er på den måten jeg kan prøve å forstå det du skriver.

    Så uutholdelig vondt det er for deg at Jesper måtte forlate denne verden. Jeg håper du vil holde fast i den troen som gjør det best for deg å leve videre uten ham. Tvilen vil sikkert stadig dukke opp, men da håper jeg du i neste øyeblikk vil kjenne troen på at Jesper er med dere på et vis, på et sted der han har det godt.

    Det er en bok, en liten fortelling, som beskriver reisen videre etter døden, som heter "Sommerlandet", har du leste den? Den er nok bygd på noen kristne verdier, men jeg synes likevel den kan relateres til min egne "åpne tro". Jeg leste den for min eldste datter etter at Ive døde, og jeg syns det er et så fint bilde på det å reise videre og komme til et godt sted etterpå.
    Bare et tips:)

    Jeg ønsker deg masse styrke fra minnene etter Jesper til å gå inn i dagene som kommer. Tenker på deg!

    Varm klem.

    SvarSlett
  4. Huff kjære deg. Tårene triller her nå:( Hva skal man si? Det er ikke enkelt å sette ord på ting, særlig når man ikke vet hva man snakker om. Jeg har aldri mistet et barn og håper for guds skyld at jeg aldri kommer til å oppleve det.
    Du vil nok aldri glemme han selv om det kanskje føles slik. Kanskje du føler det nå siden dere har vært borte fra hjemmet en stund der alle minnene ligger?
    Han er en fantastisk nydelig gutt det må jeg si. Han er så fin på de bildene du legger ut:)

    Sender deg en stor klem fra både meg og Eliassen

    SvarSlett
  5. Ord blir fattige.Men det er utrolig vakre ord du har skrevt til jesperskatten din.Må være en forferdelig følelse og savne det kjæreste man har som aldri kommer tilbake.Varme tanker og klem:)

    SvarSlett
  6. Hei:)
    Jeg har ingen sjanse til å kjenne hva du føler, men jeg forstår mye ut av de vakre ordene du skriver.
    Jeg kjøpte en gang et kort til en som hadde mistet sin mann.Der sto det at-de som er blitt høyt elsket blir aldri borte, men lever videre gjennom vakre minner-
    Det er jeg ganske sikker på at din vakre sønn også gjør.Det er jo ingen tvil i verden om at han både var og er elsket.
    Til Lillehammer ja:) da passerer du meg også.Bor like ved E6 i Furnes, Nydal.
    God tur og kjør pent.

    SvarSlett
  7. Jeg skal ikke sammenligne det å miste et barn med det å miste en far, men du skriver at du er så redd for å glemme følelsene og stemningene et bilde forteller om. Jeg mistet min far når jeg var 9 år. Det er nå 27 år siden, og jeg kan fremdeles fremkalle følelsene og stemningene rundt et bilde når jeg ser på bildene av pappaen min, så jeg håper det kan være til litt trøst for deg. Man glemmer aldri, man bare gjemmer det inne i hjertet sitt.

    SvarSlett
  8. Mange varme tanker sendes til dere. Godt å høre att dere har det fint på ferietur til storbyen og til familie. klem

    SvarSlett
  9. Har tenkt på deg mens du har vært borte fra bloggen. Håper hjemkomsten går bedre enn du frykter. Mange klemmer.

    SvarSlett
  10. Hei,jeg leser bloggen din av å til,du skriver så ekte å fint.Det er trist å lese mange ganger.... Jeg tror Jesper kan se dere jeg,han vet at dere savner han å han vet godt at han var et elsket barn. Ønsker deg en riktig god helg med din familie. Klem fra Karin

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)