tirsdag 22. februar 2011

Tobarnsmamma.

Tobarnsmamma.
Det er jeg faktisk.

"Har du to barn du da?".
Ja, det har jeg. Selv om han ene ikke fikk lov å leve lengre enn 2,5 år, så vil jeg for alltid være mammaen hans, og han vil for alltid være barnet mitt. Min førstefødte.

Det er kanskje ikke så lett å forstå, at jeg fortsatt sier at jeg er tobarnsmamma, når det er bare et barn her.
Jeg er en usynlig tobarnsmamma for de fleste.

Det var ei dame i barnehagen til Tilde, som spurte meg i går. Jeg har lenge grudd meg til det, at noen skal spørre. For hva sier man? Det vil bli litt feil uansett, og man vet at den som spurte vil angre seg for hun gjorde nettopp det. Å høre at noen har mistet barnet sitt, er aldri lett å ta innover seg.
Det er aldri lett å si heller.

"Har du flere barn enn Tilde?" spurte hun. Vennlig stemme, spørrende øyne og et smil om munnen.
Jeg fortalte, mens jeg fortsatt kikket ned og latet som jeg slet med å knyte skoene mine, at jeg er mamma til to.
Det var da hun spurte, om jeg var mamma til to. Hun syntes nok svaret var overraskende, siden hun aldri hadde sett flere barn. Og jeg og kjærestemannen ofte har levert og hentet sammen. Hvor var det andre barnet, det tenkte hun sikkert?

Jeg kikket på det smilende og vennlige ansiktet, med øyne som søkte svar. Hun var nysgjerrig nå, og jeg kunne se at hun var oppriktig interessert i å høre meg svare.
Jeg måtte svelge, mange ganger. Prøvde å formulere noe i hodet mitt, som ikke skulle høres så trasig ut. Slik at hun ikke skulle føle at hun hadde spurt om noe sårt.
Men det hadde hun jo, og det vil jo være vanskelig å si det, uansett. Ingen tar jo lett på det, å ha mistet sin aller kjæreste.

Jeg fortalte henne, uten at stemmen sprakk, at jeg hadde en sønn som dessverre døde for ett år siden. Jeg fortalte at han ble 2, 5 år og at han var alvorlig syk hele livet.
Jeg sa at jeg alltid ville si jeg hadde to barn, selv om det bare var ett barn som syntes.

Smilet hennes forsvant, øynene hennes ble blanke.
Hun så fortsatt like vennlig ut, og så på meg og sa at det var fryktelig trist å høre.
Og at hun ikke visste. At hun aldri hadde spurt om hun visste.
Beklaget seg. Begynte å se ned, så på meg, så ned. Syntes det var ekkelt.

Jeg sa at det var fint at hun spurte, at jeg synes det var godt å prate om det.

Da jeg gikk hjemover, var jeg tankefull. Veldig tankefull. Akkurat som jeg bar på en stor hemmelighet.
Jeg gråt ikke, jeg lo ikke. Pokerfjes.
Tilde satt i vognen og pratet om alt hun så. Fortalte at hun skulle ha melon når hun kom hjem. Fast bestemt på at det var melon hjemme, som hun skulle spise.Sa det hele turen hjem.
Jeg sa ingenting. Bare gikk.

Det første jeg ser når jeg åpner ytterdøren vår, er et stort bilde av Jesper hengende i gangen.
Hans øyne glitrer av glede på det bildet, og han smiler stort og ekte.
Jeg kjenner at pokerfjeset forsvinner. At øynene mine også blir blanke.
Jeg er for alltid mammaen din, Jesper. For alltid. Og det skal alle som spør få vite.

Jeg er stolt over deg! Og neste gang skal jeg ikke kikke ned mens jeg svarer. Jeg skal se mennesket i øynene og svare med sterk stemme. At jeg er mammaen til verdens tapreste og fineste Jesper, og det vil jeg være resten av livet mitt. Det er noe som varer evig, selv om livet ditt ble alt for kort.
Heldigvis forsvinner ikke alt, selv om man mister alt.

21 kommentarer:

  1. Du har en veldig god evne til å få fram tårene til ei som ALLTID prøver å holde dem tilbake!
    Du har en erfaring som de fleste av oss er forskånet for, og jeg synes du er sterk midt oppe i det hele! Og man er ikke mindre sterk om man tillater seg å være svak også!

    Jeg tenker veldig ofte på deg, og din historie gjør at man blir ekstra takknemlig for det man har!

    Stor klem til deg

    SvarSlett
  2. Kommentaren min forsvant, men var veldig lik den fra Hege! Ønsker deg all styrke i verden for å fortsette å takle tapet av Jesper. Jeg gråter litt for ham hver gang jeg er her inne. Ekstra sterkt nå siden jeg selv har en 2,5-åring.

    Stor klem!

    SvarSlett
  3. Du er tobarnsmamma Gøril, og det skal du være resten av livet ditt. Du er fortsatt mammaen til Jesper selv om han ikke er sammen med deg lenger. Så fint at du får til å fortelle, folk trenger å høre det tror jeg.

    SvarSlett
  4. Hei Gøril. Selvfølgelig er du tobarnsmamma. Du har jo to barn i hjerte ditt,og det vil aldri forsvinne. Bloggen din er jo et bevis på det,her inne lever jo Jesper enda,gjennom deg. Denne bloggen er en av de sterkeste jeg leser,det er så mye følelser her,og jeg gråter med deg mange ganger.

    Stor klem fra Heidi

    SvarSlett
  5. Selvfølgelig er du tobarnsmamma!

    SvarSlett
  6. Du skriver så utrolig rørende og flott. Så klart er du tobarnsmamma :) Stor klem til deg

    SvarSlett
  7. Jeg håper du - og andre som måtte ha ting det er naturlig for andre å lure på - synes det er greit å bli spurt.
    For det er naturlig å lure på ting. Barn prater, vi kjenner ikke alle vi henter og leverer med, ikke alle som jobber i barnehage er slarvekjerringer - og da blir det til at man kan stusse over ting.
    For du er såklart tobarnsmamma og Jesper skal ikke ties om.
    Men jeg hadde også beklaget meg, jeg hadde ikke synes det var ekkelt, men hadde så inderlig håpet at du ikke skulle føle deg trødd for nær.

    Klem fra meg :-)

    SvarSlett
  8. Såklart er du tobarnsmamma Gøril! Selv om du har mistet kjæreste Jesper så slutter du aldri å være mammaen hans. Du haren sønn og Tilde har en storebror. Og jammen var han ikke den sterkeste og tøffeste lille gutten, så jeg syns du skal være stolt av å fortelle dette til andre :) se de som spør inn i øynene og være stolt!

    SvarSlett
  9. Du rører meg til tårer med så mange av innleggene dine Gøril, både fordi historien din er så sterk, men også fordi du har en helt unik evne til å sette ord på ting.Vær stolt av både deg selv og barna dine! Stor klem fra meg:)

    SvarSlett
  10. Klart du er tobarnasmamma :) Du har all grunn til å være stolt av tapre og nydelige Jesper :) og selvsagt av herlige Tilde :)

    Veldig glad for at du blogger videre, bloggen din er den fineste av de fine!

    Klem

    SvarSlett
  11. Ah, jeg satt og leste dette på jobben i dag, og kjente jeg måtte jobbe hardt for å ikke felle en tåre.. Det er klart du er tobarnsmamma, Gøril!!
    Stor klem fra Daniel og meg

    SvarSlett
  12. Hei Gøril
    Jeg har lest om deg siden du fikk lille Jesper. Jeg fikk en gutt samtidig med deg. Siden jeg er spesialpedagog ble jeg veldig opptatt av din hverdag sammen med nydelige Jesper. Så heldige de er det som fikk bli kjent med ham.
    For 5 mnd siden fikk vi en liten prinsesse. Når hun passerte 3 mnd skjønnte vi at hun ikke utviklet som hun burde. Hun har nå fått en alvorlig diagnose og vi får nok ikke beholde henne så lenge. Så midt i alt sorg og kaos stilte jeg meg dette spørsmålet selv for noen dager siden. Når vi ikke har med oss den lille prinsessen vår lengre, sier jeg da at jeg har to eller tre barn? Så innlegget ditt skal jeg gjemme i hjerte og huske på det den gangen jeg trenger det. Takk Gøril for at du skrev nettopp dette.
    Silje

    SvarSlett
  13. Et sårt men fin innlegg.
    Ingen tvil om at du er tobarnsmamma =0)
    Hilsen Wenche

    SvarSlett
  14. Du skriver så vakkert, Gøril! Dønn ærlig, rett fram, hopper over grøten og går rett i salaten på en positiv måte! All cred til deg!

    SvarSlett
  15. Barna i hjertene er våre for alltid...
    Varme tanker fra en mamma som også har en for lite...

    SvarSlett
  16. For et flott innlegg Gøril! Det må ha tatt mange krefter å fortelle om det uten å gråte - du er STERK!!! Og tvil aldri på at du er en tobarnsmamma, selvfølgelig er du det!!
    Vet allikevel ikke hvordan jeg hadde reagert hvis jeg spurte det spm hun damen spurte deg, og så fått svaret ditt - tror kanskje jeg hadde unnskyldt meg jeg også... Folk gjør jo det når de ikke helt vet hvordan de skal håndtere en ubehagelig situasjon. Og et dødt barn er liksom ikke det man snakker mest om.

    Fortsett å være den råtøffe dama du er Gøril, det kan vi alle lære noe av!!

    Stor klem fra størstepia (som også er 2barnsmor nå:-)

    SvarSlett
  17. Hei Gøril

    For et flott og rørende innlegg. Synes det er så fint det du skriver på slutten, heldigvis forsvinner ikke alt,selv om man mister alt.
    Du vil for alltid være mammaen til Jesper selv om han ikke er synlig for omverden, men for deg er han det. I ditt hjerte og dine minner er han den største skatt.

    SvarSlett
  18. Dette er noe av det nydeligste jeg har lest. Sårt, ærlig og vakkert. Fullt av kjærlighet til barna dine. Begge to. Selvsagt er du for alltid mamman til Jesper også!
    Takk for at du deler!

    SvarSlett
  19. Selvfølgelig er du tobarnsmamma. Selvsagt har du to barn, selv om begge ikke lever. Selvsagt er du mammaen til Jesper også. Varm klem til deg.

    SvarSlett
  20. Du er så utrolig flink til å skrive. Blir blank i øynene selv her jeg sitter.

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)