tirsdag 14. september 2010

14.sept er en tankefull dag

Har akkurat stått opp, for andre gang i dag. Pakket meg inn i et teppe, tatt et hav av smertestillende, skylt nesen min med saltvann for tusende gang (føles sånn i allefall), tatt den andre dosen med penicillin og tenkte jeg skulle skrive noen ord.
Jeg liker ikke å være syk, faktisk så takler jeg det svært dårlig etter at Jesper døde. Jeg blir rett og slett redd.
Ikke at det feiler meg noe alvorlig, men jeg blir redd for at det skal være noe som ligger å ulmer allikevel. Tenk om? Jeg hater tenk-om-tanker i slike sammenhenger.
For det har blitt mange tenk-om-tanker i de siste dagene.
Jeg har ikke vært på jobb på kjempelenge, og har et stort slør av svart samvittighet rundt meg. Jeg ble jo ikke syk med vilje, så det er jo ikke noe jeg ønsket, å ligge her hjemme og være syk. Men jeg pleier jo aldri være syk, og jeg hadde tenkt å jobbe hver eneste dag, jeg tenk.
I allefall ikke starte jobbtilværelsen med å være hjemme i nesten 14 dager *sukk*

Og på disse dagene, der jeg har vært alt annet enn sosial, bare hjemme i mitt eget selskap stort sett, da blir det så tankene hoper seg opp. Dette er ikke bra for meg. Jeg trenger å bli fort frisk, og komme meg tilbake til jobb. Ikke sitte hjemme og synes synd på meg selv, tenke de verste tankene og gråte over min umistelige skatt som måtte dø alt for tidlig.

For jeg har tenkt masse på Jesper de siste dagene, mye mer enn jeg har gjort tidligere. Jeg har så mye tid til nettopp det, å sitte å tenke. Se på bilder, bla i album og se på gamle videoer av et tidligere liv, et liv med Jesper.
Et liv jeg savner på så mange måter, men også så sjeleglad for å være foruten. Jeg er glad for å slippe å forholde meg til sykdommer, smerter og alt sykdommen til Jesper førte med seg, men jeg tror allikevel at sorgen og savnet gjør at jeg glatt kunne tatt det tilbake, for å ha han i armene mine igjen.
Det føles så lenge siden han begynte på sin siste hvile, samtidig vet jeg at det har gått bare litt over et halvt år, som er ingenting.
Jeg kan se tilbake i tid, og huske så mye av det vi gjorde, uten at det kommer noen bilder i hodet mitt som inneholder smerter, sykdom, frustrasjon, redsel. Alt jeg ser er den gode gutten min, som stråler og er i fin form.
Det er ikke rart man blir full av savn, når man husker bare det fineste, og tror at det var slik livet var. Jeg vet jo innerst inne at det ikke er sant. Jeg vet jo at livet til Jesper ikke inneholdt bare gode dager, ikke stålte han hver dag og han var nesten aldri i fin form mer enn en dag om gangen.
Jeg burde jo føle lettelse fordi han slipper mer smerte, jeg burde være glad for at han ikke lengre har det fælt.
Det er egoismen i meg som taler, som vil ha tilbake Jesper. Det er akkurat som om jeg ikke unner han den siste hvilen, der han ikke lengre har det vondt, fordi alt jeg tenker på er at han må være her hos MEG. Vi hører sammen, jeg og Jesper. Den viktigste brikken er borte, og hva er et puslespill uten den ene viktige brikken som gjør det ferdig?

Men livet dreier seg jo ikke om meg, og hva jeg vil og hva jeg kan få. Og noen ganger er det veldig vanskelig å forstå nettopp det. Å akseptere at dette faktisk var det beste for Jesper, når livet hans var så vanskelig og tøft.
Jeg klarer ikke se det allikevel, fordi jeg savner han så.

Han ble 2,5 år. Det er ikke et langt liv, det hadde knapt begynt. Det var allikevel hele livet hans. 2,5 år er jo et helt liv, selv om det er alt for kort.
Og det er i allefall mer enn lang nok tid til å kjenne på glede, på stoltheten over sitt barn, bekymringer og alt som kommer når man blir flere i familien.
2,5 år er egentlig ganske lang tid det, når man tenker på alt man har gjort. Alt man har klart, alt man har forsøkt. Alle kamper som han vant, på 2,5 år var veldig mange.
Jeg tør vedde på at nesten ingen andre barn har vunnet så mange kamper om å leve, på så kort tid? De fleste skal nemlig slippe å ha slike kamper i vente, de skal ha livet foran seg, det er jo slik det skal være.
Likvel, det skulle vært så mange år til han skulle ha vært her, sammen med oss som er så glad i han.
Det skulle vært han som skulle vært i sine foreldres begravelse, når vi skulle begynt på vår siste hvile, og vi skulle vært gamle og døden skulle ha ventet på oss, naturlig.
For meg, for de aller fleste, så finnes det ikke noe naturlig når barn dør. Selv om de er syke.
For det er jo i grunn helt unaturlig at små barn skal bli så syke.

Skulle ønske jeg kunne finne et svar på alle tankene mine, at det fantes en fasit der ute. Som gjorde at jeg ikke sitter nå, den 14. september 2010 med en haug ubesvarte spørsmål, redsler og bekymringer i hopetall og bøttevis med frustrasjoner. Jeg kjemper en kamp med meg selv, om å bli trygg, og ikke være redd.
Jeg er redd døden, at det preger min hverdag en del. Redd for å miste flere som står meg nær, redd for å forsvinne selv. Ting kan man erstatte, mennesker kan man aldri erstatte, og det er i grunn litt skummelt når det finnes bare en av hver.

Jeg er ikke sterk som mange av dere skriver til meg, jeg er svak som en forsvarsløs fugleunge til tider. Men jeg har som alle andre gode og dårlig dager, og på dårlige dager tenker jeg mer som dette innlegget. Hver dag er heldigvis ikke slik.
Men, jeg vil være sterk, jeg vil ikke være redd.
Mitt mål er å kjenne at jeg er trygg igjen, helt trygg, en hel dag, uten bekymringer om ting som kan skje.
For etter Jesper måtte dø fra oss, har jeg naturligvis blitt litt annerledes i tankemåten min.
Og det må jeg prøve å endre på. For meg selv, for alle andre.
Slik at livet blir godt igjen.
For det skal det være. Godt, trygt og herlig. Jeg er glad jeg lever, jeg er glad jeg er til, jeg er glad i så mange, og så mye.

Jeg er glad jeg kan skrive litt av det som foregår i hodet mitt også, fordi det er terapi, og etterpå føler jeg meg ofte mye bedre. Jeg er glad i bloggen min, fordi den er en nødvendig ventil for meg.
Og jeg er glad dere orker å lese og kommentere ting som kanskje virker helt banalt i deres øyne.
Takk for at du tok deg tid til å lese, du skal vite at det betyr mye.

18 kommentarer:

  1. Huff, så trist å høre at du har så mye triste tanker. Skjønner det veldig godt, når du bare ligger der alene og er syk :(
    Masse, masse god bedring til deg!! Håper du snart er frisk og rask, sånn at du er tilbake på jobb og får tankene over på gladere ting.
    Tenker på deg!
    Klem

    SvarSlett
  2. Det er vondt å se at du har det vondt, men samtidig er det så godt å komme til slutten av innlegget ditt og vite at du akkurat nå kanskje har det litt bedre enn når du skrev første linje. Jeg syns det er fint at du er så ærlig og åpen om tankene dine - det er nå en gang slik at man er redd, frustrert og lei noen ganger, og det føles så mye bedre når man får lettet litt på trykket. Jeg ønsker deg god bedring, og sender noen gode tanker over til deg :)

    SvarSlett
  3. Hei Göril.
    Jeg skjönner at det er lett aa balle seg inn i negative tankemönstre naar man har mye tid for seg selv. Ikke minst gjör sykdom til at vi tenker mer negativt enn postiivt. Vi syns ekstra synd paa oss selv og har tid aa "dyrke" det.
    Jeg haaper du kommer deg fort paa beina igjen.
    Kanskje du skulle pröve aa meditere litt. Vet at det ikke er saa lett, men om du hadde faatt det til saa faar vertfall tankene flyte fritt uten at du tar tak i dem. Kanskje det hadde vaert litt godt. Aa faa litt fri fra tankene.
    Tenker paa deg. KLEM Heidi.

    SvarSlett
  4. Jeg tror ikke jeg har skrevet til deg før, men jeg har lest bloggen din noen måneder, og synes den er nydelig!

    Det er en lang kamp du har vært igjennom med dine kjære. Du føler deg ikke sterk, men svak og trist mange ganger. Husk; i det lange løp gjør motgang deg sterk!

    Jeg synes du skriver vakkert, og tror også denne "ventilen" er bra for deg.

    Selv har jeg stått mye på andre siden. Jeg er utdannet både sykepleier og vernepleier, og har jobbet mye med kronisk syke, barn og voksne med forskjellige syndromer. Jeg har også hatt mye samarbeid med foreldre/pårørende. Alt dette har gitt meg mye godt av menneskelige verdier. Det er en herlig gruppe av de svakeste svake som også setter dype spor hos oss "fagfolk". Takk for at du deler så mye med oss!!! Jeg skal fortsette å lese bloggen din!

    SvarSlett
  5. Måtte innom og ønske deg en god dag tilbake, eller god bedring får det heller bli. Forstår deg så godt, alt for mye tid, og for mange tanker. Håper du blir frisk snart så du kan komme tilbake til jobben og få energi til det andre du kunne tenke deg og gjøre.

    Den lua er forresten superenkel å strikke, så om du vil ha et lynkurs kan jeg gi deg det, så er det bare å sette igang. Kanskje triller tankene bort da? Tenker Tildemor hadde blitt like cool som Mali i lua, trenger litt attitude for å kunne dra iland en slik lue;)

    SvarSlett
  6. God bedring, Gøril!!!! Og jeg skjønner tankene dine veldig godt, de er helt naturlige, og selvfølgelig veldig veldig vonde!! Stooooooor klem

    SvarSlett
  7. Du beskriver så godt følelsene dine!
    Og selvom jeg ikke har vært i din situasjon, så skjønner jeg deg så utrolig godt...
    Det å miste et barn er ikke naturlig, man skal ikke overleve sine barn!!! Man skal ikke behøve å oppleve det du og din familie har opplevd. Barn skal ikke dø i en alder av 2,5 år.
    Han ville vært omtrent like gammel som min lille gutt. Han ble 3 år nå i juli...
    Kan ikke klare å forestille meg livet uten han, så at du sliter er veldig naturlig.
    Tror nok også det kan være bra å dele følelsene sine - å få satt ord på det man føler. Noen ganger kan det være enklere å dele ting med utenforstående...
    God bedring - ønsker virkelig at du skal bli frisk snart!

    God klem fra størstepia

    PS: takk for mange hyggelige kommentarer hos meg i det siste! Setter pris på at du leser bloggen min også!

    SvarSlett
  8. Riktig god bedring, Gøril!!

    Vi er så mange som tenker på deg og din familie.

    Varm klem, Alba.

    SvarSlett
  9. Kjære søte Gørilsnuppa :)
    Tankene dine er ikke banale, langt der i fra. Du har opplevd mer enn de fleste, og det er klart at det forandrer en. Forandrer måten man lever på, tenker på, og syn på livet. Skulle mer enn gjerne gjort noe slik at du slipper å være så bekymret. Men skjønner hva du mener, for jeg har mange av de samme tankene bare på annet grunnlag. Like redd for å miste noen. Du sa det så godt; det er jo bare en av hver, og ingen å miste. På kveldene og nettene sjekker jeg fortsatt at Elise puster, selv om snuppa snart er 1,5 år. :) Og ved å jobbe på sykehuset, har jeg hatt så å si alle sykdommene med meg hjem. Heldigvis går de ofte fort over, og selv om jeg egentlig vet bedre, tror jeg ofte jeg er skikkelig syk. :) det var jo slik jeg fant ut at jeg var gravid, det var jo mange mage-tarm-sykdommer før jeg tok en test. ;) som forresten er akkurat 2 år siden jeg fant ut, i dag. :)
    Håper du blir fort frisk, så vi kan møtes igjen snart. :) mange klemmer fra meg og lisen :)

    SvarSlett
  10. God bedring Gøril
    Det betyr så mye for meg at du bruker bloggen som din ventil. Du skriver så vakkert og du forklarer ting på en fremragende måte som gjør at jeg våkner litt opp av min lille hverdags boble.
    Barn skal ikke dø fra sine foreldre og det glemmer man lett når man sitter sammen med sine egne barn og uroer/irriterer seg over bagateller som trass, roting og at man faktisk kan selge ørene til høystbydende da det virker som de ikke fungerer ;)
    God bedring Gøril og la oss håpe du kommer deg fort tilbake til jobb og "hverdagen"

    SvarSlett
  11. Hei Gøril.
    Det du sa om å være sterk fikk tankene mine til å surre, og jeg kom på et dikt jeg leste for litt siden:

    VÅG

    Våg å være ærlig
    våg å være fri
    våg å føle det du gjør
    si det du vil.
    Kanskje de som holder munn
    er reddere enn deg?
    Der hvor alt har gått i lås
    må noen vise vei.

    Våg å være sårbar
    ingen er av stein
    våg å vise hvor du står
    sterk er den som ser seg om
    og velger veien selv.
    Kanskje de som gjør deg vondt
    er svakest alikevel.

    Våg å være deg selv
    våg å leve nå
    syng, om det er det du vil
    gråt litt om du må.
    Tiden er for kort til flukt
    bruk den mens du kan.
    Noen trenger alt du er
    og at du er sann.
    Hans-Olav Mørk.

    Det at du har tunge dager, gråter, er redd, sint og lei deg betyr på ingen måte at du ikke er sterk! "Våg å være sårbar, ingen er av stein" jeg tror det er viktig at du husker dette. At du tar følelsene på alvor og hengir deg til dem ved behov betyr ikke at du er svak, det betyr bare at du er sterk nok til å være trist og sårbar. Å være følelsesløs er ikke å være sterk!

    Fortsett som nå, og føl det du må!
    Vi som følger bloggen din kommer uansett alltid til å se på deg som et sterkt menneske og et stort forbilde!

    SvarSlett
  12. Fant deg hos størstepia og ble sittende å lese og lese... så utrolig vakkert og godt du skriver om tapet dere har opplevd og om den vakre lille gutten deres!! De øynene...noe av det vakreste jeg har sett! Ikke lett å skrive kloke ord om så grusom virkelighet...men sender mange tanker til dere!!
    klem fra Anette♥

    SvarSlett
  13. Jeg fant deg også hos størstepia..har sittet å lest innlegget ditt, å må innrømme at jeg får en klump i halsen av det du har opplevd! Skjønner godt at du føler deg liten og redd..Men bra at du føler det hjelper å slippe ut tanker og ord gjennom bloggen, å det vil jeg bare si at det du skriver er IKKE banalt!!! Det er ærlige tanker fra en sårbar mamma!!! Stå på..Så håper jeg du blir frisk snart og at du får ha gode dager:)

    Mange klemmer Ea

    SvarSlett
  14. Takk for tankevekkende ord. Dere har hatt tøffe tak, og det følger gjerne med tunge stunder med disse. Selv kjenner jeg at det gjør meg glad at Jesper fikk komme hos akkurat DERE. Dere som er ressurssterke, omsorggsfulle og unike. Tenker da på alle barn som ikke har det så godt, fordi de kom hos foreldre som ikke evner å gi barn den oppvekst og balast de trenger og har krav på. Så når Jesper ble født som den han ble, er det godt å vite at han kom til akkurat dere, som har vært så flotte foreldre som dere faktisk har vært. Ønsker deg en flott dag, og at du snart blir frisk. PS! Du har en blogg som rører langt inni hjerterota. Så ubarmhjertlig ærlig som bare livet er.

    SvarSlett
  15. Virkelig styrke har kun den som tør å være ærlig om sin svakhet!

    Hver eneste gang jeg leser bloggen din, tenker jeg på at den burde vært utgitt i bokform. Slik at vi lesere kan bla fram og tilbake i din livsvisdom, og lære mer om det å tørre å kjenne på følelsene våre.

    Ønsker deg god bedring, og en fantastisk helg med kjæresten din og vakre Tildemor;-)

    SvarSlett
  16. Tusen tusen takk for kommentarer. Det varmer.

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)