mandag 26. april 2010

De små kjempene

I dag viste de et program på TV2, om de bittesmå kjempene som fødes så alt for tidlig.
Jeg synes det var et sterkt program, jeg ble veldig dratt tilbake i tid, selv om Jesper aldri var prematur. Allikevel var mye veldig kjent, og mye likt, og jeg kunne på en måte føle hva foreldrene tenkte. Om livet, om døden og om håpet. Fremtiden, hvordan skulle den bli uten barnet, men også med. For håpet har man alltid, selv om man får et sykt barn.

De var så bittesmå disse kjempene, noen født i uke 24.
Det var tungt å se at det var flere av disse som ikke klarte seg. Se en bitteliten kiste som pappaen selv bar.
Dog, det var nok for det beste med tanke på all skade også. Livet var nok ikke det beste for den lille tapre gutten. Slik som min gutt.

Det sier jeg ofte til meg selv, når jeg tenker på Jesper, at det var for det beste.
Det beste for han.
Det er det som betyr noe, det er av den aller største uselviske kjærligheten, det.
Å la noen få slippe, for å gjøre det beste for vedkommende. Å ikke tenke på seg selv, men tenke kun på det aller beste for barnet. Det er kjærlighet det, er det ikke? Selv om det er den vondeste kjærligheten.

Jeg kan tenke meg at det er mange, dessverre så alt for mange, som har vært i våre sko, som skal gå i de senere, som skal få oppleve det verste, som sitter med vonde hjerter i kveld, vonde tanker, hodet fullt av de.. Det er en vondt tanke, at det er så mange som opplever så mye vondt. At livet ikke kommer med garantier om gode ting. Det eneste man vet om livet, det er jo at man skal dø.
Og det er ingen god tanke, selv om man kan leve til man blir 100 år og ha levd livets glade dager. Det at man engang, allikevel, må forlate denne verdenen, det synes jeg er trist.

Jeg må erkjenne at jeg er livredd døden. Det er så skremmende. Jeg er hysterisk når det kommer til døden. Ikke bare fordi jeg har mistet min kjære lille Jesper, men bare tanken på at den skal ramme andre jeg er glade i, det gjør at magen velter seg.

Jesper var ikke en bitteliten kjempe, han var den aller største. Den største jeg vet, selv om han også startet livet sitt som en liten kjempe. En liten kjempe på knappe 3 kg. Og selv om han ikke var prematur og trengte den samme hjelpen som de bittesmå kjempene, så var mye likt.
Allikevel har han kjempet den samme kampen, kampen om å overleve.
Og at han, og mange flere, tapte den kampen, det er forferdelig trist.
Jeg vil jo ikke si at han tapte heller, fordi han var så sterk og levde så mye lengre enn forventet, og han har vunnet så mye.
Den siste kampen var ikke for tøff for Jesper, jeg tror han ville ha klart alt jeg, egentlig. Jeg tror bare at det var tiden for å forlate denne verden. Uten smerter, uten plager, Jesper var klar.
Og da skjedde det, så fort, så uventet, så brått for oss alle. Men kanskje ikke for Jesper, han var sikkert klar for det. Han bestemte det selv. Nå var tiden der. Er det en forsvarsmekanisme å tenke sånn? Eller rasjonelt? Eller litt begge deler? Jeg vet ikke.

Jeg ble så full av tanker etter denne dokumentaren. Mest på vondt, fordi nå kjennes savnet så stort igjen. Såret ble brutalt åpnet. Selv om dokumentaren ikke handlet om slike som min hemmelighetsfulle gutt, så kom minnene strømmende tilbake.

Også tenker jeg på at jeg klager på sovingen til Tilde.
Deilige, herlige bagateller som ikke betyr så mye i det store og hele, for tilslutt vil det ordne seg.
Det er godt å kunne klage på slike ting også, når man vet at ting kunne vært så mye annerledes.

Livet har tatt mange rare retninger, det er helt sikkert. Jeg prøver å finne ut hvor jeg er, hvilken retning tar livet mitt. Jeg har forandret meg etter Jesper kom til verden, etter at han døde, jeg har blitt en bedre person pga Jesper, det er jeg sikker på, men også en person med et stort åpent sår i hjertet mitt, full av savn. Det er jo også pga han.
Jeg må finne min retning, en gang. Kanskje ikke nå, men snart.

Og i mellomtiden gjør det godt å kunne klage på vanlige ting, som nesten alle opplever.
Barn som ikke vil spise, barn som ikke vil sove, barn som faktisk er friske og vil bestemme selv. Så heldige vi er, som får lov å oppleve det. Tenker alle på det? Hvor heldige man er som får lov å oppleve denne fantastiske utviklingen?

Jeg håper at mange mammaer og pappaer der ute, som fikk sine bittesmå kjemper, har de kjempene fortsatt i livet sitt, friske og glade. At de vant kampen, overlevde og har det fint.
De bittesmå kjempene vil jeg tenke litt ekstra på i dag, det er helt sikkert.

7 kommentarer:

  1. Fikk tatt opp programmet i går da jeg la meg tidlig. Skal se det i dag og vet at jeg kommer å sitte å tute foran tv'n. En god blanding av følelser og hormoner;)
    Jeg synes det er så urettferdig at barn skal dø. de har så vidt begynt på livet sitt før de må forlate det. Før jeg fikk barn selv syns jeg slike ting var trist, men det er først nå jeg føler redselen av å miste det kjæreste jeg har og jeg blir virkelig lei meg. Håper jeg aldri får oppleve dette..

    SvarSlett
  2. Jeg tror det ligger mye i det du sier, at han var klar, at tiden var inne. Han hadde kjempet lenge og absolutt vunnet! Han motbeviste jo hva alle legene fortalte dere, sterke flotte gutten deres:)

    Jeg er hvertfall veldig bevisst på hvor heldig jeg er som har to fantastiske barn, så gjelder det å huske det samme når de holder fullt liv på nattestid. Ikke alltid enkelt, men så utrolig glad jeg er for at vi har det som vi har det!:)

    Sender deg en stor klem Gøril.

    Om du skal til Oslo en tur i sommer hadde det forresten vært koselig å møte deg, bare si fra så finner vi ut noe.

    SvarSlett
  3. Jeg har skrevet det før, men må bare si det igjen, du skriver så vakkert... å lese bloggen din er som å høre på klassisk musikk for sjelen , trist og melankolsk, men likevel så vakkert og fint med små solstråler som skinner igjennom... Tusen takk, Gøril :)

    SvarSlett
  4. Cecilie: Det er alltid så hyggelig å se at du har vært her og lagt igjen noen ord. Du har ingen blogg jeg kan takke, så jeg får takke deg her.
    Programmet er veldig sterkt, så det ble noen tårer her også ja gitt.

    Siv Iren: Neste gang jeg er i oslo skal jeg si fra vettu, hadde jo vært så hyggelig å møtes. Dessuten må jeg si at jeg ALDRI har hørt deg klaget over noen ting når det gjelder barna dine, og det står det veldig respekt av. Jeg klager nemlig rett som det er.

    Tone: Tusen takk for kjempefin kommentar, den ble jeg glad for å lese du :)
    Det er slike kommentarer som gjør at man får lyst til å fortsette å skrive ned tankene sine, selv om det av og til føles litt feil å lesse de over på alle og enhver.

    SvarSlett
  5. Ah, du skriver alltid like gripende!! Og du har så rett, så rett. Tenk at man er så heldig å ha barn som har egen vilje og utvikler seg!! Når Daniel tuller på natten, så skriker han av full hals hvis vi går ut av rommet hans, mens hvis vi blir sittende så traller han og later som ingen ting. Hehe, da kan en mamma bli litt irritert når man egentlig bare vil sove, men det er jo egentlig bare herlig!!
    Håper dere får en fin dag i dag :)

    Klem

    SvarSlett
  6. Jeg fikk ei jente på 630 gr født i uke 27. Kjente programmet på kroppen. Jenta mi er nå en frisk og rask 2 åring,heldigvis.Da vi lå på intensiven var det mange barn som var født til termin som og lå og kjempet for livet. Tror redselen er like stor om barnet er 400 gr eller 4 kg. Husker at jeg oppi det hele tenkte at de ikke skulle holde henne i live for en hver pris. Ikke for at jeg ikke ville ha et funksjonshemmet barn,men for hennes livskvalitet.Da sa legen til meg at hun bestemmer hva hun klarer. Når kroppen ikke klarer mer så gir den opp. Døden er man aldri forberedt på selv om man vet den kommer. Man har alltid et bitte lite håp,selv når det ser som mørkest ut. Drømmene du har om Jesper er med på å hjelpe deg å huske den gode levende Jesper oppi sorgen. Føler med deg i sorgen over Jesper og gleden over Tilde.

    Hilsen ei fra DIB

    SvarSlett
  7. Kjære Gøril.
    Jeg leser ordene dine og kjenner at de treffer meg også på mange måter. Det er det vanskeligste i verden å la barna gå, å akseptere at tiden er inne for dem. Det tok meg 2 år å komme dit. Først da kunne jeg helt ærlig, uten det minste lille stikk i samvittigheten, si at det var det beste for kjempen min å slippe. Og det var det beste for oss som familie også. Savnet sitter alltid i, men sorgen er ikke så hard nå. På fredag kunne kjempen min vært 3 år, og jeg kjenner ikke så mye sorg nå. Det er bare sånn det er, vi må markere dagen hans på en litt annerledes måte enn med de andre barna bare. Det er faktisk helt greit, selv om jeg selvfølgelig savner ham enda.

    Du skriver så mye fint, og jeg tror du har makten i ordene dine. Å uttrykke alt det som farer rundt i hodet er en styrke ikke alle har, men den har du til fulle.

    Tenker masse på dere. God klem fra Kristine/Lillegull.

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)