søndag 21. februar 2010

Disse tankene..

Hva gjør man når man har så mange tanker at det er helt umulig å sortere de?
Tanker fylt med redsel, sinne, frustrasjon, tristhet, og store salte tårer som en ramme rundt det hele. Hvor begynner man? Og hvordan? Ikke vet jeg, i allefall ikke i dag.
Ikke får jeg til å skrive noe særlig heller, jeg finner ingen ord, og når jeg begynner å skrive så kjennes det feil.
Jeg er bare så lei meg for at han er borte. Jeg tror at jeg har fått tid til å kjenne mye på hvordan jeg virkelig har det i helgen. Vi har jo ikke kunne dra ut av huset pga omgangssyke. Vi har vært innelåst i vårt eget hjem. Noe som egentlig er helt vanlig for oss, bare at da har alltid Jesper vært her.
Nå var han ikke her, og allikevel kunne vi ikke dra ut.

Da ble det masse tid, masse tomrom, masse gråt, masse frustrasjon.
Hvorfor skulle livet ta en slik vendig?
Hvorfor skulle han bli så syk, hvorfor måtte han dø?
Jeg har hatt det så vondt disse dagene, klart det gjør vondt å miste sin hjerteskatt, men jeg visste ikke at det skulle være vondt. Jeg kjenner jeg blir kvalm av tanken på at han ikke er her, nummen og kvalm på samme tid. Jeg får slike ekle frysninger når jeg tenker på hva som har skjedd. Blir helt kald inni meg. Hvem holder han nå? Ingen. Hvem skal passe han? Ingen.
Ingen? Jeg blir kvalm. Det gjør fysisk vondt.

Han er uerstattelig, min vakre Jesper. Ingen kan ta hans plass, ingen fyller tomrommet.
Selv ikke et hjerteplaster som Tilde kan fylle akkurat det tomrommet, for det er bare Jesper sitt.
Håper etterhvert å få noe annet i tomrommet, enn denne sorgen og dette savnet. Kanskje jeg kan prøve å fylle det med de gode minnene jeg sitter igjen med?
Akkurat nå er det for tidlig, akkurat nå er det bare tomt, tomt og trist. Jeg klarer ikke fylle det med andre ting enn denne altoppslukende kvalmen over at ingen passer han, at ingen sørger for at han har det bra, at ingen er der. Ingen. Det er helt jævlig.

Jeg skriver det samme føler jeg, hver gang jeg skriver noe her, så handler det om akkurat det samme. Akkurat de samme tankene, jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige.
Men jeg får meg ikke til å skrive om andre ting akkurat i dag, for hjernen er i en modus jeg ikke klarer skru av. Jespermodus.

Jeg har stått å sett på bilder av han i dag, lenge har jeg stått på akkurat samme plass, sett og sett på akkurat samme bilde, før jeg har bevegd meg mot et nytt ett. Lukket øynene, sett på bildet og prøvd å kjenne hvordan det var. Hvordan han var akkurat der.

Når jeg lukker øynene prøver jeg å kjenne hvordan han satt, hvor myk han var, hvor god. Det vises så tydelig på bildene, jeg prøver å gjenskape det i hodet mitt, men det går ikke.
Selv om jeg lever meg helt inn i det, og virkelig gjør alt i min makt for å føle det.
Men han er så fin, så nydelig å se på, og det vil jeg alltid huske, det kan jeg gjenskape, ved å se på disse bildene, i hodet mitt også.
Og det gjør veldig vondt å vite at han aldri skal forandre seg mer. Han ble bare finere og finere Jespermin, og nå er det stopp. Nå blir han ikke større, og nå forandrer han seg ikke mer. Men da kan jeg i allefall vite hvordan han så ut. Og tenke at han alltid vil se sånn ut. Dette ga kanskje ikke noen mening? Tankesurr..

Jeg fikk en sms fra en nydelig venninne i dag. Hun satte meg på en god ide. Jeg skal ikke røpe den nå, for jeg vet ikke om det går, men jeg kjenner at det vil jeg få til, eller noen andre må kanskje få det til for meg.
Takk L.E. Hjertet ble varmt da jeg tenkte på det. Takk for at du er så flott.

Nå må jeg finne sengen. I natt må jeg prøve å sove. Det har vært alt for mange søvnløse netter med alt for mange triste tanker. I morgen er en ny dag, og da skal jeg finne flere ting å glede meg over. Det må være mitt mål. Og det må jeg klare. Det må jeg.

5 kommentarer:

  1. Kjære Gøril... Jeg kan ikke forestille meg hvordan du har det... Tomrommet etter Jesper kommer nok aldri til å bli borte.., men etterhvert vil det bli fylt med gode minner, ikke bare sorg... det er en klisje, men tiden hjelper! den leger ikke alle sår, men den vil lege noe av smerten! Med tiden vil du også klare å gjenskape hvor myk og god han var.. Nå prøver du for hardt.. Jo hardere man prøver, jo vanskeligere blir det....

    Jeg vet ikke hva som som skjer med oss etter døden, men jeg er sikker på at om det er noe så er Jesper sammen med noen som tar seg av han! Og holder han når han trenger det! Det er jeg ikke i tvil om! Nydelige gutten din...

    Klem fra AK

    SvarSlett
  2. Du er bare god Gøril. Håper dagen i dag er litt bedre. :)

    Glemte å fortelle deg dette, men når jeg kom hjem den kvelden vi var ute sammen, lå det en hvit fjær på skulderen min. Jeg så den først når jeg stelte meg på badet. Jeg tok den av og så på den. Den så nesten litt englevingeaktig ut, men jeg hev den i en bøtte på badet. Men jeg klarte ikke å glemme den mens jeg pusset tennene, så jeg tok den opp igjen, studerte den litt mer før jeg slapp den ut i vinden. Den tok et par bakoverkast før den blåste rett inn igjen, så jeg tok det som et tegn på at den ville være hos meg. Nå ligger den i vindusposten på E sitt rom. Kanskje ønsket jeg å tro at en fjær prøvde å fortelle meg noe - at det skulle være en mening i dens tilstedeværelse. Kanskje overtolket jeg at en fjær fra dunjakken min tilfeldigvis la seg på skulderen min. Uansett, jeg ble liggende å tenke på hva vi hadde snakket om den kvelden samt på den lille, hvite fjæren.

    Klem L.E. <3

    SvarSlett
  3. Kjære kjære deg..

    Jeg har lest bloggen din hver eneste dag etter at jeg fant den. Du skriver så utrolig godt, og jeg synes jeg kjenner smerten, sorgen og kjærligheten din langt inni margen. Ser det er mange som har tipset deg om å skrive en bok om opplevelsene dine, og det støtter jeg dem i. Du er så utrolig sterk når du viser dine svakheter, og du er så
    fantastisk modig når du skriver om din redsel.

    Jeg har selv tre barn, og har heldigvis sluppet å oppleve det du har gjort. Det er umulig å forestille seg hvor mye din lille fantastiske familie har vært igjennom, men det er lett å se hvor mye kjærlighet dere har for hverandre. Det inspirerer meg i hverdagen, og jeg prøver å hver dag vise barna mine hvor mye de betyr for meg.

    Jeg tror nok at Jesper hviler godt der han er nå, og når du skriver om at du synes det er fryktelig å tenke på at ingen holder han, ingen passer på han, tar du feil. Der han er er jeg helt sikker på at han kjenner hvordan mamma og pappa savner han. Han kjenner at du lukter på klærne hans, at du klemmer på puten hans. Han føler kjærligheten deres like sterkt der han er nå, som da han lå og så på deg i fanget ditt. Han merker hvert kyss du ønsker du kunne kysse, hver klem du ønsker du kunne klemme som om de ble plantet i pannen hans der og da:-)

    Så elsk han videre, han er med deg hele livet. For en så sterk kjærlighet dør nok ikke med legemet, den lever videre i sjelen!

    SvarSlett
  4. Hei
    Må lese mer på denne bloggen ser jeg.Vakre og sterke ord her inne.Blir rørt, lei meg men også imponert over styrken dere har.Så utrolig bra at du har valgt å la oss andre følger dere.
    Legger meg til som følger for her vil jeg som sagt lese mer.Ønsker dere en flott dag.

    SvarSlett
  5. heia,kom tilfldi over bloggen din og har ikke lest lengre enn hit enda,men sitter her å gråter, gråter for deg, ikke for Jesper,han kjenner ingen smerte nå,han har det godt. Jeg kan ikke ta fra deg din smerte,dine følelser og din tro. Men jeg tror ikke han er alene,jeg tror de passer på ham,holder ham varm gjennom din kjærlighet for ham. Han vil altid være der og stjernene skinner for ham som de skinner for min far.Dette er ord fra min datter på 5 år: jeg så en stjerne blinke på himmelen, den skinner for morfar! Og den skinner for Jesper <3

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)