søndag 7. februar 2010

stillhet

En stillhet i huset jeg ikke kjenner. En stillhet som preger oss alle.
Jeg savner et liv jeg aldri mer kan få. Jeg savner omsorgspersoner jeg sikkert aldri mer får møte. Jeg har mistet Jespers familie, jeg sørger for det også. Et nytt liv står foran oss og venter, men jeg tar det ikke i mot. Et liv som er så mye tryggere, men jeg tar det ikke i mot. Et liv med håp og et liv uten redsel, jeg tar det likvel ikke i mot.

Jeg tenker på livet vi hadde med Jesper, så utfordrende det var. Jeg savner alt med det livet, akkurat nå. Kanskje vil dette endre seg, kanskje kommer jeg til å være glad for å slippe det livet etterhvert? Jeg savner alle leger, aller sykepleiere som gjorde alt i sin makt for å hjelpe han, hjelpeapparatet rundt oss. Jeg savner til og med inhalasjonsapparatet som fikk han til å hoste, jeg savner vognen hans som var tilpasset for en liten og slapp Jesperkropp. Slike ting trodde jeg ikke at jeg ville savne, jeg trodde det ville være en lettelse å få tilbake et normalt liv.

Hva er et normalt liv? For oss var jo dette livet, og for oss ble dette normalt. Vi er ikke vant til å ha et stille hus. Vi er vant til å høre surkling fra brystet til Jesper, høre at han kaster opp, høre at han hoster, høre lyder fra anfall. Jeg er glad for at Jesper ikke har det livet lengre, det er jeg oppriktig glad for. Jeg er glad for at han slipper å ha det vondt. Det er det eneste som kan være positivt i alt det som er så meningsløst og vondt.
Allikevel er det en forferdelig stor omstilling for oss å bli vant til det. Denne stillheten.
Jeg tror jeg trenger så mye tid til å synes at det livet vi kan få nå, det kan bli et godt og bekymringsfritt liv. For jeg ønsker jo ikke å høre oppkastlyder, anfall, surkling. Det er jo ikke det jeg savner.
Jeg blir bare ikke vant til denne stillheten, denne tomheten.
Jeg kan faktisk sitte i sofaen og ikke være bekymret lengre, skulle ikke det være godt i grunn?

Vi har enda ikke ryddet bort en ting fra Jespers liv. Alt er som det var, foruten sengen hans. Den står ikke lengre her i stua, men på rommet til Tilde. Det var så vondt å se den sengen, uten han. Derfor måtte vi flytte den, men alt er ellers som det alltid har vært. Jeg klarer ikke flytte en eneste ting.

Vi har laget en fin minnekommode som står på samme sted som sengen stod i stuen, så på en måte er jo Jesper der, bare i en annen form.
Minnekommoden er så vakker, den har lys, den har blomster, engler, bilder av han. Den er nydelig, men så forferdelig trist og vond på samme tid.

Jeg sitter her, og hører på stillheten. Nyter den ikke, sørger over den.
Den stillheten jeg har fryktet så lenge, den er her, og den er altoppslukende og vond, mye vondere enn jeg forventet meg.

Hvorfor må det være så stille? Stillheten spiser meg opp, rått og brutalt.
Jeg føler for å hyle.

20 kommentarer:

  1. åhhh, kjære deg.... Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne tatt litt av det vonde for deg. Latt deg fått en pause.. Jeg leser bloggen din mye og hvert innlegg når meg rett i hjerterota. Det er så brutalt, rått dette... urettferdig at Jesper ikke kan være her, for å ikke ha det vondt..
    MEN han har satt sine spor hos utrolig mange, det er kommentarene ett bevis på.. Hos meg har både han og DU satt så utrolig dype spor, og jeg tenker på dere hver dag. Er her inne å leser og ser på bilder av vakreste Jesper..
    I det korte livet Jesper fikk, har han hatt en mening, en historie.. Og den historien vil følge meg for livet...
    ---lillebille---

    SvarSlett
  2. Jeg tenker også på dere hver dag. Om jeg bare kunne gjort noe som gjorde en forskjell for dere. I det minste kunnet være en støtte på den lange veien du går nå...
    Mange mange varme tanker til dere fra oss.

    SvarSlett
  3. Kjære deg,
    først vil jeg bare får gi deg en stor varm klem!
    Du beskriver akkurat den samme følelsen jeg hadde, på akkurat denne tiden etter at Ive døde fra oss...
    Du skriver så utrolig godt!
    Vet ikke om det er greit at jeg sier det slik, men jeg kjenner meg så veldig igjen. Det er som om du beskriver mine følelser!
    Så fint dere har en minnekommode. Det er nok litt trøst å hente der. Vi har en slik selv, som står akkurat der sengen stod, i stua.
    Gøril, jeg tror jeg kan forstå hva du går igjennom nå, men jeg føler meg likevel så hjelpeløs - jeg kan jo ikke hjelpe deg!
    Men jeg tenker på deg, masse! Og på din nydelige Jesper.

    Nok en god klem fra meg.

    SvarSlett
  4. Hei kjære Gøril. Takk for at vi fikk være med på den fine avskjeden med Jesper. Som så mange andre skriver hær, så følte jeg at jeg kjente han på en måte, uten å noen gang ha møtt han. Tenker på da du skrev om kosingen hans når han lå i fanget, enn så go som han var, selv med all den urett og smerte han var igjennom. Jeg skjønner stillheten hjemme ikke god å kjenne på nå. Håper at dere snart kan få nyte den, avbrutt av lille Tildemor's sprudlende lyder :)
    Stor klem fra Ragnhild & Henriette <3

    SvarSlett
  5. Una: er det noen som forstår, så er det jo deg.
    Det er så trist å tenke på at du har vært gjennom dette, ingen skulle miste barnet sitt.
    Det er allikevel en liten trøst at du skriver at du har vært akkurat der jeg er nå. Da føler jeg meg litt normal, samtidig som jeg håper at jeg kan komme meg litt videre, for du virker så sterk og positiv, og selv om savnet etter Ive alltid vil være der, så virker det sånn i bloggen din, at andre ting også tar opp tiden og betyr så mye.

    Jeg lærer av deg og Plomma. Jeg går mine egne skritt, men noen går jeg nok rett etter dere.

    Dette ble klønete skrevet. Jeg setter pris på å høre fra deg Una, å høre fra noen som vet akkurat hvordan jeg har det, som har mistet sitt syke barn, det er vondt at det har skjedd, men det er godt vi kan være sammen og trøste hverandre, når slike grufulle ting skulle skje.

    SvarSlett
  6. Åh,kjære Gøril. Hadde ønsket jeg kunne sagt eller gjort noe som ville trøste deg - i alle fall bittelitt, en liten fristund fra alle de vonde og tøffe tankene. Men det er som du sier, dine skritt som må gå gjennom denne sorgen - men jeg og flere står redd ved siden av deg og følger deg langs veien.

    Du får frysninger når jeg leser om den stillheten du merker i huset. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må føles, men du beskriver det slik at jeg kan nesten kjenne det på meg. Åh, skjønner så godt at det er så mye som mangler - at det er et stort tomrom uten Jeppelille.

    Varme, varme tanker og klemmer til deg fra meg

    SvarSlett
  7. Det ble visst noen skriveleifer...jeg mente ikke redd, men RETT ved siden av deg! Det er en ganske viktig forskjell..

    Det er jeg, og ikke du som får frysninger..(uff, så dumt å skrive så fort uten å se over!)Beklager!

    SvarSlett
  8. Hyl, du, det er lov det! Jeg kan ikke sette meg inn i din sorg, jeg har vært av de heldige. Min Anne Kathrine overlevde, selv om det var mange lange år, der hun til tider var veldig syk...I over to år hadde hun medisinpumpe i CVK rett til hjertet. Hun hadde med seg assistent overalt hvor hun gikk, når ikke vi kunne være med henne. I kjelleren hadde vi et eget rom som vi kalte "medisinrommet". Der blandet sykepleierne medisiner, der stelte de CVK og koblet medisinpumpe. Jeg hadde disse menneskene inn og ut av huset i over to år. Jeg lyttet etter Anne Kathrines ujevne pust om natten, hørte medisinpumpa som alarmerte innimellom. Jeg ønsket meg laaaangt vekk fra dette. Da den dagen endelig kom, var det en merkelig og faktisk ganske skummel følelse...vi var overlatt til oss selv. Heldigvis med en frisk unge, men vi var alene...uten medisinsk personell! Den dagen jeg pakket sammen på medisinrommet gråt jeg...en slags blanding av sorg og glede...merkelig...men det var livet vårt, det var dette vi kunne, dette var vi best på.
    Jeg trodde jeg var unormal, og tenkte at noen tror jeg heller vil ha et sykt barn. Men det livet du lever, uansett hvor ekstremt det er, er det du er vant til. Man tilpasser seg.
    Uff, dette ble mye om mangt...Jeg tenker mye på dere selv om jeg ikke kjenner dere...

    SvarSlett
  9. Bare innom for å titte på bilder av vakre Jespergutt og for å gi deg en klem.
    Når jeg logger inn her (og det er mange ganger daglig) blir jeg sittende leeeenge å se på headerbildet før jeg leser videre. Det bildet er så utrolig vakkert og jeg prøver å forestille meg smilene til Jesper.
    Jeg har vondt i mammahjertet mitt på vegne av dere:( Jeg gråter når jeg leser hva du føler, men blir også litt lettet inni meg når jeg tenker på at Jespergutt har det så mye bedre nå;)
    Stor klem fra meg;)

    SvarSlett
  10. Har vært inne et par ganger og lest på bloggen din, men har ikke kommentert, av den grunn at jeg ikke aner hva jeg skal skrive. Men her kommer noen ord alikevel.
    Jesper virka som en utrolig god og nydelig gutt. Jeg syntes du er veldig sterk som orker å skrive om dette på bloggen din, det gjør vondt å lese hvordan du har det, håper dagene blir litt lettere etterhvert.

    SvarSlett
  11. Tenker på dere hele tiden! får så vondt av dere. ingen skal oppleve å miste noe av det beste de har!!

    som som noen sier her oppe! hyl det du klarer!

    SvarSlett
  12. Hei, jeg leste hele bloggen din i går kveld men var alt for lei meg til å kunne kommentere med noe.

    Jeg har lest om deg og Jesper på Dinbaby før, så jeg kjente til din historie. Min datter ble født bare en måned etter din nydelige gutt.

    Jeg ser du skriver innimellom at du kanskje ikke burde skrive så mye, at følelsene er for sterke og brutale til å deles, men jeg vil bare si at du ikke må tenke slik. Skriving er god terapi og du er så brutalt ekte at det er fascinerende.

    Hvil i fred, nydelige Jesper.

    Og de aller aller beste ønsker for deg Gøril og de rundt deg.

    SvarSlett
  13. Hei Gøril!

    Jeg gråter for deg,dette er skikkelig tøff lesing! Jeg har lest i bloggen din nå en stund,og fulgte deg en stund inne på forumet ØB. Gutten din var utrolig nydelig. Tenker på deg,har ikke ord,ville bare vise min medfølelse!

    Klem fra Heidi

    SvarSlett
  14. Tenker på deg mange ganger om dagen. Ingenting kan ta bort smerten og savnet ditt etter Jesper, sorgen er din og du må stå i den.

    Klem fra Martine

    SvarSlett
  15. Hei igjen...
    Det er godt å vite at du kan kjenne en viss støtte i oss rundt som har "gått veien" litt før deg...
    Det kan jeg så godt forstå, tror jeg. Jeg har en veldig god venninne som mistet datteren sin ca to år før Ive døde, det var vel også grunnlaget for at vi ble så gode venner; vi hadde så mye å dele. Dessverre måtte venninnen min også oppleve sorgen over å miste Ive, som hun ble veldig glad i - så selv om det å miste barnet sitt står i en helt egen kategori innen sorg, som nok ikke kan sammenlignes med noe annet, så synes jeg det er så sterkt at hun valgte å innvolvere seg slik hun gjorde, selv om hun visste at Ive også en dag måtte forlate oss...
    Men som hun sa, hun kunne jo ikke velge bort vennskapet vårt og omsorgen over Ive, for man blir jo bare så engasjert og glad i!
    Og vi har et helt spesiell vennskap, der vi deler ting som ikke så lett kan deles med andre som ikke har opplevd noe av det samme.
    Slik kjenner jeg det med andre i lignende situasjon også, jeg blir så revet med.
    Og slik jeg har fått følge deg og Jesper gjennom den flotte bloggen din, det har gjort at jeg føler meg nærmest innvolvert i det du nå går gjennom. Det samme kjenner jeg med Plomma, det er så mye å dele med dere...
    Og det er jeg veldig, veldig takknemlig for!

    Slik du beskriver stillheten og tomheten hos dere nå, det er som Kari sier over her, det er så forståelig; alt det som har fylt hverdagen og livet med Jesper er borte. Det er nok ingen stillhet som er vondere enn det...

    Dette ble mange tanker...

    Tenker på deg.

    Ta vare på hverandre, du, kjæresten og solstrålen Tilde!

    Varm klem.

    SvarSlett
  16. Hei.
    Har fulgt dere på denne vanskelige veien og har aldri greid å legge igjen komentar. Jeg har grått mange tårer for dere og er så lei meg for at dere ikke fikk ha Jesper hos dere. Syns det er vanskelig å si/skrive det rette, men vil at dere skal vite at vi er mange som tenker på dere og jeg vet at minnene deres av Jesper vil være det kjæreste dere bærer med dere.
    Hvil i fred Jesper
    Astrid Joakimsen

    SvarSlett
  17. Hei Gøril!
    Jeg fant tilfeldigvis bloggen din nå og har sittet & lest og stortutet gjennom alt du har skrevet.
    Du beskriver dine følelser så fantastisk bra, tårene bare triller her!
    Har selv en sønn som er født i slutten av juli 2007, og vet hvor FANTASTISK mye hvert barn betyr for alle foreldre.
    Tiden leger nok ikke alle sår, men dere vil lære å leve med smerten og savnet. Dere vil huske alt det gode med Jesper og minnes ham med både sorg & glede!
    Mine tanker går til deg og dine!
    Nydelig liten Tilde du har også!!!
    Klem fra størstepia

    SvarSlett
  18. Jeg får så fryktelig vondt i hjertet mitt. Innleggene dine er så sterke og ubeskrivelig triste.
    Jeg håper av hele mitt hjerte at din nydelige lille Jesper har det godt nå.
    Klem fra Kirsebær

    SvarSlett
  19. Føler for å si noe, men vet ikke hva....
    Tenker fortsatt på dere :)
    Klem fra Hilde

    SvarSlett
  20. Sitter her å griner så snørr og tårer renner. Uff, noe så urettferdig.
    Syns det er så ille når barn blir syke og går bort.
    Vakre lille Jesper som har kjempet en hard kamp. Nå hviler han i himmelen, han ligger nok å ser ned på sin hærlige familie.
    De trygge gode personene i livet hans.
    Dette kommer til å ta lang tid og fordøye å komme seg gjennom. Men etterhvert som tiden går så lærer man seg å leve med sorgen. Å litt om litt bearbeide den.
    Savnet vil alltid være stort, men man kan så smått begynne å leve livet igjen.
    Du skal ikke ha dårlig samvittighet hvis du har en bra dag. Å hvis du har en dårlig dag så må du ikke holde inne gråt/hyl. Evt gå ut i skogen å hyl.

    Du vet ikke hvem jeg er, men jeg har lest en del om deg og Jesper på barnimagen på assistert befrutning de siste åra.
    Jeg syns deres historie er ille trist. Det å miste sitt eget barn her helt uvirkelig.

    Ville bare si at jeg tenker utrolig mye på dere.

    Klem fra Camilla

    SvarSlett

Tusen takk for at du vil legge igjen en hilsen til meg. Det gjør meg så glad :)